Sliter jeg psykisk eller jeg bare " vanlig sliten"- noen?

[Mamma+2]

Det har skjedd mye negativt i mitt liv- og jeg har vert mye syk- men føler vell egentlig at det går " veien" nå....

 

Er det at jeg føler jeg har " tankekjør" hele tiden- blir så sliten av det- tenker hva om- hvis om----ikke noe spesielt jeg bekymrer meg for- er jo en grubler av natur, men nå føler jeg liksom at det surrer noe i hodet mitt hele tiden og at jeg blir deppa av det.

har jo en flott kjæreste og ting er lettere når vi er sammen i helgene.- har vell for mye tid å tenke alene føler jeg....er jo nesten så jeg lurer på om det " rabler for meg"- slitsotm å ha det sånn...

 

Andre som har sliti i perioder???

 

 

[Lille Kolibri]

Ja! Eg kjenner igjen den tanken om at "no held eg på å tippe over!" Alt kjentest svart og tungt ei stund sjølv om eg hadde det objektivt sett fantastisk. Men med ein rolegare kvardag går det mykje bedre. Har du mulighet for å lufte tankane med nokon som kan hjelpe deg å sortere litt, nokon som ikkje er for nær slik at han/ho kan sjå deg litt på utsida?

[Mamma+2]

Takk for svar- har du klart å takle dette på egenhånd? Har jo venner og familie rundt meg- men føler vell at jeg har snakket mye om mine tanker hele tiden....

 

Skal til legen i morgen- er ikke tilhenger av anti-dep og vet jo ikke om det er det jeg trenger heller egentlig- i og med at at jeg har dager som er helt flott...hmmmm slitsomt....

[AneB]

Jeg har selv hatt det ca sånn du beskriver at du føler deg. Var kanskje litt lenger nede, var sykemeldt fra jobben, og så virkelig ikke lyset i tunnelen. Er glad det var før jeg ble mamma, for jeg hadde nok ikke greid å fungere særlig godt som mor under den perioden som varte over et år.

Jeg fikk antideppressive mediakamenter hos legen min, og jeg må si at jeg håper virkelig ikke legen skriver ut noe sånt til deg! Jeg ble "flat", pillene tok bort de dypeste dalene i livet mitt, men de tok også de høyeste toppene og de få tingene jeg greide å glede meg litt over. Jeg ser i dag at jeg sannsynligvis hadde kommet meg fortere på beina uten piller.

Jeg tenker at du har en lett depresjon, uten at jeg kan stille noen diagnose, og jeg har inntrykk av at det er ganske mange som har det sånn iblandt eller i en periode av livet.

 

Du må forsøke å sortere ut hva det er som gjør at du blir/er lei deg, og hva som gjør deg glad. Konsentrer deg om å gjøre ting som før deg til å kjenne positive følelser.

 

Lykke til

 

 

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Har sendt deg PM

[Lille Kolibri]

Har vore ute ei stund. Eg fekk hjelp av ei spesiell venninne som klarte å sette ting inn i litt større perspektiv. Ellers har eg vennar som har fått god hjelp av å gå til sjelesorg. Det er mindre ' truande' enn ein psykolog, men samtidig ein utanfrå som kan hjelpe ein til å få på plass ting. Og så, det viktigaste i mitt liv, når ein ser kva som er vanskeleg i situasjonen må ein faktisk handle. Det måtte konkret endring til, ikkje berre snakking.

 

Eg ville prøvd sjelesorg eller psykolog før eg hadde starta på medisin, iallfall, medisin behandlar symptoma, men det er jo ofte bakenforliggande årsaker. Og dei fleste hadde vel hatt godt av å få god veiledning i livet sitt inni mellom, så det skulle ikkje vere nederlag å gå til psykolog.

[Lille Kolibri]

Og til spørsmålet i overskrifta: Det går fint an å vere så sliten at det slår ut psyken totalt. Eg er ikkje 'psykisk sjuk' (som i å ha ein diagnose eller langvarige problem), men eg var veldig sliten ein periode. Livet inneheld meir enn det som er rosenrødt og det mangfaldet skulle vere normalisert, syns eg.

[Gjest]

Hei. Ja, jeg har hatt det slik. Jeg gikk til legen og fikk henvisning til psykolog. Han sa at jeg hadde en moderat depresjon. (de deler opp i, lett, moderat og alvorlig). Jeg hadde også opplevd mye tragisk og jeg kom liksom inn i en ond sirkel. Hadde mange negative tanker og følte liksom ikke at jeg kom noen vei. Jeg var helt nummen i kroppen og hadde ingen følelser.

 

Jeg anbefaler deg å ta en prat med fastlegen din.

 

Som psykologen min sa: Vi er som en båt som treffer et skjær. Der står vi å "stanger" til vi gjør en liten forandring og kommer oss forbi.

 

Lykke til :-) klem