Da har jeg nettopp funne ut hvor uvanlig min diagnose er i min alder

[Tryne_ nr.3 på vei]

For de som ikke vet hva som feiler meg så er det slik at jeg som 18 åring fant ut at jeg var på vei inn i overgangsalderen (er 22 år nå). Og her kommer tallene.

 

1 av 100 kommer i for tidlig overgangsalder ved 40-års alderen

 

 

1 av 1000 kommer i for tidlig overgangsalder ved 30-års alderen

 

 

Å SÅ HAR DU MEG:

 

 

1 av 10 000 kommer i for tidlig overgangsalder ved 20-års alderen.

 

SNAKK OM MAKS UFLAKS!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!1

 

Leste videre at de ikke har funne ut en klar årsak til hvorfor men at det er er en del ting som viser seg å kan gå igjen:

 

-genetikk

 

-autoimunn forsvar

 

-genfeil

 

-eller rett og slett misdannelse i fosterlivet

 

-osv.......

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Nei off, er det det mulig å være så uheldig da Tryne??!! Tenker ofte på deg! Håper det går greit med dere i alle fall. Men jeg skjønner at det må være utrolig tungt også.....

Hva vil skje fremover med deg nå da?

Trøsteklem

[Tryne_ nr.3 på vei]

Først av alt vil jeg si det er kjekkt å se dg her inne igjen..

 

Det som skjer er at jeg venter på henvisning til endokrinolog, de skal se om de finner ut av noe der (noe som er lite sannsynlig). Når jeg har vert der skal jeg i gang med andre IVF forsøk. Første gang gikk det til donders.

 

Vi har det veldig vanskelig for tiden. Veldig mange rundt meg er blitt gravid, og jeg sitter fortsatt mutterns alene:( Vi ønsker så inderlig at lille jenta vår skal få seg søsken. Jeg ser jo nå ettertid at det virkelig er ett stort mirakel at hun i det hele tatt er till, det skulle jo ikke vert mulig. Å vi var heldig som fikk se jenta vår i livet etter allt som skjedde i mors liv. Men, jeg hadde aldri trodd at det å prøve på nr.2 kom til å bli like vondt så det å prøve på nr.1. Hverdag får jeg spørsmål om når neste kommer, de sier vi må skynde oss bla bla bla. Jeg vet at dette mest sannsynlig er noe jeg må høre på i 20 år til. Å jeg synes det er forferdlig at jeg nå skal bruke så mange år på å se alle vennene mine få barn etter ban. Jeg vil så gjerne berre kutte ut å ikke tene på flere barn, men jeg klarer det ikke. Barn er noe jeg har sett frem til hele livet mitt, det er jo faktisk det ett forhold ofte dreier seg om.

 

Så man kan si det sånn at ting er vel ikke som det skal, å det sliter veldig på forholdet vårt.

 

 

Hvordan går det med deg da?

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Takk for det Tryne;) Det er spennende å være igang med prøving igjen, men de finner jo ut at det er bare mer og mer galt med meg også;(

Jeg har pco, sannsynligvis endometriose i tillegg til delt livmor og deformert livmorhals....

MEN; vi har klart det før og skal klare det igjen! Ikke sant?

Forholdet vårt går veldig bra til tross for at vi har masse problemer med praktiske ting (vi solgte huset vårt i april og flyttet til en annen kant av landet, men i ettertid viser det seg at vi ble svindlet og måtte legge ut huset for salg på nytt. Markedet tok en ny venting etter det første salget og prisen har sunket betraktelig og vi sitter igjen med et tap på mellom 300 000-500 000. HELDIGVIS hadde vi ikke rukket å kjøpe noe nytt hus, men nå er vi jo avhengig av familie for å huse oss og det er jo ikke optimalt med 2 voksne og 1 barn, samt at vi skal prøve på nestemann med masse oppfølging på sykehus og holde det hemmelig for familien at vi prøver igjen...)

Finner mye trøst i hverandre og vår lille solstråle og jeg tenker hver kveld at vi er så utrolig heldige som har fått en liten hjerteknuser! Vi lever og ånder for gutten vår, men så klart håper vi virkelig at vi kan få et barn til slik at han får gleden av å vokse opp med søsken. Vi har vel mer eller mindre bestemt oss for å gå hele veien for å få det til; om nødvendig så vil vi adoptere. Men klart; da blir det stor aldersforskjell på barna.... Det er mye å tenke på i en slik situasjon og det blir ofte at man tar ut sin frustrasjon på hverandre når ting blir vanskelige.

Jeg vet ikke om jeg har noen gode kjæresteråd til deg Tryne, men prøv å være åpen med hverandre om de vonde tankene også.

Håper på det beste for deg!

Stor klem

[Dodlimammatil2]

Off det er så trist og urettferdig!!! Det virker nå som legene ikke har gitt opp enda, så da må ikke dere det heller, selv om jeg forstår deg så inderlig godt... kan tenke meg det er minst like slitende når folk maser om når neste mann kommer, da har de sett at dere får barn og forventer en lillesøster/bror når barnet er 2-3 år. Jeg slapp heldigvis unna det problemet! Håper virkelig at de klarer å hjelpe dere, og at neste ivf klaffer :-)

 

Masse lykke til!!!!!

[Tryne_ nr.3 på vei]

Ja, det kommer alltid noe nytt. Det virker som at vi som sliter skal liksom få en hel hau med diagnoser på en gang. Hvordan blir det i forhold til deformert livmorhals??? Jeg har tillegg att problemer med stoffskifte mitt som mest sannsynlig føret til to SA'er. I tillegg så er det jo slik at md min diagose så følger det jo en del problemer med. feks dårlige egg, lite egg, lite EL-slim/eller ingenting fordi jeg har lite østrogen. I tillegg så bør jeg visst egentlig gå på prednisolon fordi de mistenker at immunforsvaret mitt er for sterkt. Etter graviditeten med Leah har de ogåå funne ut ved en evt. graviditet bør jeg ta blodfortynnende hele svangerskapet.

 

 

Skal si dere var maks uheldige med salg av huset. Man kan bli ganske irritert i ettertid av noe slikt. Vi som dere hadde også mye trøst i det lille barnet vårt, men spesiellt det siste halveåret har det ikke hjelpt så mye. Tror rett og slett det er fordi jeg nå vet at jeg er i nærheten av å ikke få flere. Jeg vet jeg har to forsøk til, klaarer vo det ikke da så får vi det aldri til.

 

 

Som jeg sa til dg så sliter dette veldig mye på forholdet. Vi prøver å snakke om det, men det har virkelig knyttet seg til for meg. Jeg føler at jeg bare er en sur grinete dame som ikke er takknemlig for noe. det skal lite til før jeg blir drit sur, men alt har jo sine årsaker. men det føles ikke noe bra fordi jeg av natur er en jente som er veldig blid. hele livet har folk kommentert dette, men nå er jeg ikke meg selv lengre, å det føles rart.

[babylengsel]

Så ille at man kan komme så tidlig i overgangsalderen,må jo være et sjokk å få en slik beskjed.

 

Men godt at legene ikke har gitt opp da og at det går ant å prøve ut noe enda.Ikke gi opp!

 

Er det en spesiell blodprøve man kan ta for å finne ut om man er på tur inni overgangsalderen?

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Uff du har det ikke godt nå Tryne..... Skule så ønske at det var noe jeg kunne gjøre for deg... Jeg kan i alle fall lytte.

Har dere prøvd familieterapi? Vet det kan være skummelt å ta det skrittet, men det kan kanskje være til hjelp å ha en utenforstående til å hjelpe dere med å sette ord på følelsene deres?

Det e jammen ikke lett å sette i gang den store samtalen om vanskelige tema og man vil jo gjerne støtte hverandre, samtidig som man selv har det så vondt så vondt og egentlig har mer enn nok med seg selv. Ofte kan det vel bli slik at man har mer en nok med seg selv og ikke klarer å tenke på at partneren sikkert har det like vondt tror jeg da. Da kan det kanskje hjelpe med profesjonell hjelp? Jeg antar jo at dere vil ha hverandre og at alt styret med leger og prøving er en ytre faktor som gjør at dere ikke har det så bra nå?

Uff, jeg vet ikke om dette ble noe trøst i det hele tatt, men det er i alle fall godt ment Tryne. Husk, jeg er her og du må gjerne sende med PM hvis du heller vil det!

Tenker på deg:)

Klem