Mine, dine, våre barn.

[Anonym bruker]

Etter utallige leste innlegg på dette forumet fra biomødres og bonusmødres erfaringer og hverdag har jeg bestemt meg for at jeg i så stor grad som mulig skal unngå dette for mine barn.

 

Man kan aldri sikre seg mot et brudd, men man kan sikre seg for flere barn.

 

Mannen min og jeg er enig i at vi begge sterilisere oss, slik at i tilfelle det blir brudd, så får ikke barna våre søsken i kreti og pleti.

Samt at arvefordeling etc vil gå lettere for seg.

 

Jeg håper jo at det aldri skal bli brudd mellom oss, men i så fall så skal det hvertfall ikke komme noen "uhell" på noen kanter etterpå, unger i histen og pisten, hel- og halvsøsken i en salig forening med stefedre, stemødre, annenhver helg fedre og ferie mødre. Samt en herlig samværskabal når ekteskap nr to sprekker.

 

Takk for at dere lærer meg ting her inne. Mannen min, jeg og våre barn skal aldri ha deres liv.

[Anonym bruker]

hva hvis den nye dama til mannen din har barn da?

Ellr din nye mann har barn fra før..Det blir jo stesøsken...i kreti og pleti.

Dessuten kan jo mannen din reversere steriliseringen når dere går fra hverandre.

[Anonym bruker]

Om nye partnere har barn, så er det en ting. Er halvsøsken i haugevis vi vil avverge.

 

Og dess lenger tid fra inngrepet er gjort, dess vanskeligere er det å få det reversert. Reversering av mannen sterilisering er ikke dermed garantert fertilitet.

 

For et liv, sier jeg bare. Blir helt matt av å lese innleggene her inne. Jeg håper at mine barn aldri blir del av en så dysfunksjonell familie.

[Anonym bruker]

Men så er det kanskje bare det som ikke fungere så veldig bra du hører om her inne også...

 

Det er 12 år mellom eldste fellesbarn og mitt yngste stebarn. Begge stebarna synes det er utrolig koselig å ha disse halvsøskenen. Og fellesbarna forguder sine storesøsken. Hadde det ikke vært for at en bitter biomor som ikke er helt riktig skrudd lurer i bakgrunnen hadde egentlig alt vært bare såre vel.