Sliten, deppa, gråter ukontrollert.....

[Februar-glede!!!]

Jeg bar gråter og gråter!!

Tårene presser på bak øyelokkene hele dagen lang. Føles som jeg kan knekke av hva som helst, en liten kommentar så må jeg jobbe for å holde tårene tilbake. Føler meg helt ustabil, nærmest deprimert!

Er dette normalt eller? Føler meg nemlig ikke normal. jeg skal jo være glad og lykkelig over jenta vår som kommer.

Nå skal det sies at det kreves mye av meg på jobben, det er mye press og mye stress. Jeg vet ikke om jeg takler det mer.

Det kan jo umulig være godt for babyen at jeg har det slik.

Hva skal man gjøre? Skal jeg gå til psykolog?

 

Håper noen har noen visdomsord:-)

[sniiki-mamman til Thea& Elias]

Stakkars deg..

Jeg ville anbefalt deg å ta kontakt med fastlegen i første omgang. Du er nok hormonell, og kroppen blir sliten av alt som skjer inni mtp graviditeten. Kanskje du er "utbrent"? SVangerskaps depresjon? uansett, ta kontakt med legen din, eller kanskje jordmor kan hjelpe også. Kanskje hadde det vært godt for deg med en sykemelding, fått fokus på deg selv og graviditeten, og fått presset på jobben unna for en stund.

Ønsker deg lykketil og sender deg varme tanker!

[3 prinser prinsesse på vei]

Hørtes VEELDIG kjent ut.

 

Har snart vært sykmeldt 1 mnd nå, først to uker 100% også ble det tilrettelegging på arbeidsplassen så jeg foreløpig bare har 30% stilling.

 

Da jeg fikk 100 % sykmelding var jeg som deg. Jeg bare grein, trodde faktisk jeg hadde fått svangerskaps depresjon, etter jobben satt jeg bare hjemme og grein og det var det jeg hadde mest lyst til gjennom hele dagen på jobben også.. Har også en jobb som er krevende og har laaaange dager med mye reising stort sett annenhver uke. Jeg tenkte jeg kom til å kjede vettet av meg når jeg ble sykmeldt, men dagene går faktisk med til å forberede meg selv på å klare det lille jeg jobber, samt å posjonere energi for å komme gjennom dagen uten å være helt kjøttkake.

 

Lytt til kroppen, jeg skjønte hvertfall at jeg ikke hadde noe valg til slutt

[Trollunn]

Få deg sykemelding!!!

 

Ingenskal ha det slik og samtidig måtte dra på jobb. Og husk; det er ingen som takker deg for at du "holdt ut" noen uker ekstra når du kollapser helt. Ta vare på deg selv!!!!!!!!

 

Klem

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

jeg er og sånn.. tåler ingenting, bare griner kontinuerlig.. igår fikk jeg sammenbrudd bare frodi jeg ikke klarte å få en pakke fiskegrateng ut av fryseren med engang, den satt litt fast.. så ble sittende på kjøkkengulvet og hyyylgrine!!!! hehe.. er passe tåpelig, men veldig reelt der og da.. så veit åssen du har det. hør med legen om å sykmelde deg fordi du er sliten! tror du trenger det

[isi* med liten januar spire!!]

Hei hei =) Uff kjenner meg så godt igjen. Aldri vært deprimert eller noe. Men pga jobb å flytting å mye greier på en gang samt at jeg sover fryktelig dårlig pga svangerskapskløe, har jeg siste uken ikke klart meg. Er 100% sykemeld denne uken bare for å komme meg av å være super sliten. I går bare gråt jeg. Er ikke typsik meg i hele tatt. Sambo sa til meg på sengen kvelden før, at når han var på jobb forgje helg savnet han meg, å det var utrolig deilig å kjenne at en savnet en bare for en så kort tid. Det satt i gang hodet mitt som aldri før, å jeg kom til den konklusjon etter en halv natt med fosstårer på badet, at han trengte en pause fra meg. Når han kom hjem fra jobb i går fortalte han at han hadde hatt en så dårlig følelse i seg på jobben hele dagen at han hadde gjort noe dumt for å såre meg (jeg hadde ikke sagt noe til han). Vi snakket om det å han var kjempe kjærlig. Kysset meg på hodet å sa "denne uken skal du bare være helt i ro, ikke gjøre noe å bare konsentrere deg om sønnen vår. Så skal jeg passe på dere begge to. Tror disse hormonene har tatt over deg". Å det var utrolig godt. Han forstod meg. Alt er yme bedre idag. Jeg har aldri vært av den sjalue typen å vi har ett stabilt og godt forhold og ett barn på vei vi begge har ønsket lenge.

Håper ikke tårene tar over idag. Holdt på å begynne å grine i helgen, hver gang vi sang en sang når vi var i 60 års dag. Vet ikke hvorfor. Ingen ting i sangene som var særlig rørende hehe.

Sykemeld deg og sett deg i sofaen med en kopp te, slik jeg sitter nå å kjenn på hvor sliten du faktisk er. Da skjønner du nok at du ikke holder på å bli tussete, bare er gravid =)

 

Sender deg en goood klem

[Februar-glede!!!]

Tusen takk for mange hyggelig svar og klemmer:-)

Det varmer så jeg nesten får tårer i øynene!

 

Jeg har i alle fall kommet frem til den konklusjonen at: det er ingen overhode som skjønner hvordan det er å være gravid før de selv har vært det, eller har vært sammen med en som er det!!!!

 

Jeg er 50% sykemeldt pga av stress og hodepine, allikevel klarer de igjen i dag og prakke på meg nye oppgaver, FOR Å FRIGJØRE SEG SELV!!!! Er det mulig??????????????

Jeg sa ifra at dette tror jeg faktisk blir litt mye for meg, jeg er faktisk gravid, i tillegg er jeg 50 % sykemeldt pga stress.

Svaret fra min sjef var: Dette er jobben din ........., nå må jeg faktisk vite jeg, om dette er en jobb du passer til eller ikke (jeg er ny i jobben).

 

Ansvar ansvar ansvar!!! Det koker!!!

Hva skal man gjøre? Kan jo ikke si opp heller, trenger jo denne jobben når jeg kommer tilbake fra permisjon. Blir jeg 100 % sykemeldt et par uker blir alt bare myyyye værre når jeg da kommer tilbake, så ønsker jo ikke det heller....

 

Sorry det ble langt! Nå gikk gråten over til sinne:-)

 

Man må passe på seg selv, det er INGEN andre som gjør det!

 

 

 

[Gorosa]

Jeg synes du skal sykemelde deg 100% en stund. Slik at du kommer deg litt. Ved forrige svangerskap hadde vi det veldig tøft hjemme. Med ombygging av fjøs og budsjettsprekker som liknet et statsbygg. Mannen min jobbet på seg et blodtrykk som fikk legen til å bli bleik, og jeg var stort sett alene med dattera vår, og måtte for all del ikke gi mannen min følelsen av at han måtte stille opp for oss i det hele tatt. Jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å holde han i form. Dermed ble svangerskapet svært slitsomt, og etter fødselen var jeg trist i et halvt år. Jeg er sikker på at det slitsomme svangerskapet gjorde at jeg ble så trist etter fødselen, og depresjon etter en fødsel er noe man skal ha veldig respekt for!!!! Jeg klarte med samtale, og åpenhet med familien min å unngå å gå helt i kjelleren. Denne gangen skal jeg ikke slite meg ut mot slutten av svangerskapet. Jeg har termin i mars, og jeg regner ikke med å være tilbake på jobb etter jul.