ADHD

[LadyBlackJack]

Jeg har lest at mødre med adhd har ca 50% sjangse for å overføre dette til barnet sitt.

lurer på om det finnes noen der ute som kan bekrefte eller avkrefte dette?

[LadyBlackJack]

Ingen? Trodde adhd var den nye "folkesykdommen" jeg...?

[Gjest]

ADHD diagnostiserte barn er i mange tilfeller feildiagnostisert.

Kjennetegnene på ADHD er de samme som hos barn som har blitt utsatt for omsorgsvikt, mobbing, osv osv....

[lin76]

I denne artikkelen står det ein del: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1236767.ece

[LadyBlackJack]

Takk for svar.

Jeg har selv adhd og har lest mye i bøker og artikler,og syntes de opplyser om mye forskjellig,at de opererer med så mange forskjellige tall i forhold til hvor arvelig det er. (prosentvis)

 

Så jeg lurer vel egentlig mest på om det er noen mødre der ute med adhd,og hvordan det har gått med barna deres,om de har fått adhd el ikke. Hvor tidlig det isåfall ble oppdaget osv..

 

[LilleMann & meg.]

Hei..

Kan vell ikke direkte svare deg jeg heller.

Min samboer har ADHD, hans pappa har også mange tegn (aldri testet seg), samme har min samboers to yngre halv søstre (samme far).

Men min svigermor har IKKE adhd, og min samboers sønn (fra tidligere forhold) har heller ingen symptomer. Han er 4år nå. Så vi er veldig spente på om lille gutten som er ventet når som helst kommer til å få dette.

 

Så kan vell si at her har det "smittet" fra far til hans 3 barn, men ikke fra hans sønn til hans barnebarn.

Kompliserte saker.. hehe

 

[Gjest]

jeg må si jeg skriver under der hvor de mener det er den nye "folkesykdommen" - for alt for mange får diagnosen ADHD idag og blir medisinert (dopet ned i mine øyne) for å ikke få utfolde seg.

Jeg tror ikke du overfører dette til barnet ditt, men det er min mening - barn må få være barn, de har masse energi og om de også får den oppmerksomheten de trenger, ikke bare blir dyttet foran tv'n (som ofte fungerer som barnevakt idag) og gitt en pose godteri (som inneholder sukker) så unngår man ADHD, veldig kort fortalt.

Barn med en sunn og naturlig oppvekst, hvor foreldrene tar seg tid til å aktivisere dem og være sammen med barna sine, får ikke denne "folkesykdommen" - tror nå jeg. Bare min mening.

 

[lin76]

Tja, Julie73. Du må sjølvsagt meina akkurat kva du vil, men eg syns ikkje det bør bli sånn at "å få ein diagnose" er einsbetydande negativt.

 

Min kjære lillebror (som no er stor, 25 år) har ADHD, og hadde det heile oppveksten. Han blei på INGEN måte plassert framfor TVen med smågodt i handa, men hadde ein SVÆRT aktiv barndom med masse fysisk aktivitet kvar einaste dag (uteleik og idrett) - det var det einaste som funka så nokolunde for å få han til å fungere elles, altså i rolegare situasjonar.

 

I ungdomstida, altså tenåra, blei det vanskelegare å vanskelegare å "medisinere" bare ved bruk av fysisk aktivitet. Resultatet var at han prøvde seg på diverse sjølvmedisinering, inkludert narkotiske stoff. Mor og far er supre foreldre som alltid har støtta og hjulpe og fulgt opp, likevel kjente han eit enormt drag mot dop. "Det er det einaste som får meg til å slappa av", sa han.

 

Men, men masse jobb frå foreldre, søster (meg) og anna støtteapparat, klarte han til slutt å slutta med sjølvmedisineringa så lenge at han kunne testast for ADHD. Ein kan nemleg ikkje testast om ein har dop i kroppen. Då var han ca 20 år.

 

ENDELEG fekk han "eit namn på det han alltid har visst"! Då bror min (og eg) vaks opp, var det ikkje så fokus på ADHD, så ingen tok tak i det då han var yngre. "Eit aktivt barn" var gjennomgangsmelodien. Og det stemte jo...

 

Og sjølvsagt er det ok at nokre barn er meir aktive enn andre. Men for bror min har det vore vanskeleg å takla alt det andre som også er del av ADHD. Konsentrasjonsvanskar på skule/i andre situasjonar, impulskontroll (det kan vera dyrt - og dumt - å handla på impuls!), osv.

 

Så for han var det ei STOR lettelse å ENDELEG bli tatt på alvor og få ein diagnose. I starten prøvde han ut ulike medisinar (ritalin og concerta), og fekk endeleg ro nok til å tenka seg om. No har han trappa ned desse, og klarar seg heilt utan. Mao går han ikkje "dopa gjennom livet", slik det verkar som om du foraktar, men har fått tid og rom til å læra meir om seg sjølv og sin "sjukdom", slik at han lettare kan fungera i kvardagen. No er han lukkeleg gift, har ein god jobb han fungerer fint i, og skal sjølv bli far om ikkje så veldig lenge.

 

Ein solskinnshistorie, altså, og det takka vera at nokon tok ADHDen på alvor. Så om HI lurar på om ADHD er arveleg, og i tilfelle i kor stor grad, syns eg ikkje det er noko rart i det heile tatt. Har ein ADHD sjølv, veit ein kva utfordringar det bringer med seg, og lurar sjølvsagt på om barnet sitt vil møta på dei same.

 

Men som sagt, Julie - du må jo bare tenka ditt...

[Endelig-mamma]

Litt småprovosert når man får ADHD til å høres ut som en "motesykdom" som kan kureres, eller enda bedre -IKKE- oppstå bare man ikke gir barn godteri eller lar dem se tv.

 

Om Julie visste hva ADHD var, så ville hun vite at det var en hjerneskade. Ikke noe som ble provosert frem av TV eller sukker.

 

Min søster har ADHD, og ble diagnosert for over 20 år siden når sykdommen het MBD. Begge hennes barn er diagnosert med ADHD. Begge barna har gått gjennom lange utredninger, det ene barnet er i fosterfamilie. Ingen av dem er påvirket av sukker eller TV, og ingen har kunne bevise/motbevise om det er arvelig eller ei.

 

Det som er felles for alle tre er at de oppfører seg NORMALT med medisiner. Dvs de blir roligere enn de ville vært uten, på nærme et normalt stadie. Jeg vil ikke si at det er å dope ned et menneske.

 

Når et menneske blir passivt uten å kunne være selvstendig pga medisinering, så kan jeg være enig i at dette er å sløve ned. Men når et menneske blir dempet til normal sosial atferd så er det behandlende.

 

De som blir diagnosert med ADHD blir ikke medisinert for å ikke få utfolde seg heller, men for å kanskje unngå å være til skade for seg selv eller andre. Mange med ADHD har hysteriske og voldsomme anfall av sinne. Et barn på 2 år vil kanskje ikke gjøre store skaden, men hva med en gutt på 15 som får et raseriutbrudd?

 

Mine foreldre er normale, jeg er normal og min søster fikk en naturlig oppvekst uten ytre negative påvirkninger som sukker og TV. Likevel fikk hun diagnose for over 20 år siden, når så og si ingen fikk det. Vil det da si at hun er helt frisk?

 

Jeg skjønner godt at HI lurer. Jeg anbefaler deg å vente og se an adferden til dine barn. Ofte får man tilbakemeldinger fra barnehage/SFO om bekymringer som gjør at man kanskje bør sjekke om utredning er løsningen.

 

Så.. det var mine 5 cent for dagen, rett og slett fordi jeg tråkker rundt ADHD daglig.

[Gjest]

Åh jeg blir så provosert av de som bare MÅ forklare alt - selvfølgelig VET jeg hva ADHD ER!!!! og jeg VET at det er noen som har riktig diagnose, det jeg sa var at alt for mange blir dyttet inn under den gruppa som overhode ikke har ADHD. Vi har selv en gutt med ADHD i familien så jeg kjenner til alt - prøvde å korte ned innlegget mitt litt, og da er det selvfølgelig noen som tror de vet så mye bedre enn alle andre.

Jeg har selv jobbet i legemiddelbransjen i mange år og VET også at mange får diagnosen som sagt, som IKKE har den, som faktisk bare ikke blir aktivisert nok og får nok oppmerksomhet.

Det er faktisk leger som bruker denne diagnosen litt feil -

.........men dere vet kanskje det også da, dere som vet og kan alt!!!

[Gjest]

Det man skal være klar over at ikke alle trenger å ha ADHD selv om man har symptomene på det!!!! Verden er ikke så sort/hvitt.

Noen blir bedre av mere trygghet og stabilitet rundt seg, og av å få utfolde seg mer og bevege seg og leke mer. Det gjelder selvfølgelig ikke de som faktisk HAR denne lille hjernefeilen som den virkelige ADHD'en er... Men også her kan man gjøre sykdommen lettere ved feks kostholdsendringer. Mange tåler ikke gluten og laktose, og blir urolige og ukonsentrerte av å spise mat som inneholder gluten og laktose. For ikke å snakke om E stoffer.

[lillemannsmamma]

Jeg arbeider med utredning i psykiatrien og er med på å sette diagnoser som ADHD og har oppfølging med mange både i forhold til medisiner og de som ønsker behandling for noen av de tilleggsplagene de kan ha. Min erfaring og all forskning tilsier at mennesker som har diagnosen har noen fellestrekk som muliggjør å sette diagnosen, men de er like ulike som alle oss andre. Dette er en diagnose som det er mye synsing om - og som alle "nye" diagnoser så vil man ha en topp mht diagnostisering som etterhvert vil flate ut.

 

I forhold til genetikk (arv) - ser man at dette kan være en faktor som er tilstede, men den trenger ikke det. Miljø er en annen faktor.

[Gjest]

Dette står på Apotek1 sin side:

 

ADHD

ADHD (Attention Deficit-Hyperactivity Disorder) er preget av svært urolig atferd, impulsivitet og store konsentrasjonsvansker. Hvilke symptomer som er mest fremtredende varierer fra person til person og med alderen. Felles er imidlertid det at ADHD kan gi store vansker i hjemmet og i forhold til skolegang eller arbeidsliv.

 

Årsak til ADHD

Årsaken til ADHD er ukjent, men arv er en sentral faktor. Over 60-80 % av tilfellene er genetisk betinget, og man mener det er gener som er knyttet til dopaminomsetningen i hjernen som først og fremst er knyttet til arveligheten. Miljøfaktorer og komplikasjoner under svangerskap og fødsel kan også være årsaker til ADHD.

 

Hyppighet/Hvem er mest utsatt for ADHD

Omtrent 3-5 % av norske skolebarn har ADHD. Det vil si at det i gjennomsnitt er ett barn med ADHD i en skoleklasse med 20 barn. Man ser at gutter får diagnosen ADHD hyppigere enn jenter. Jenter viser ofte mindre utagerende atferdsproblemer på barneskolen, noe som gjør at de kan være vanskeligere å oppdage. Ofte ser man også at jenter får de største utfordringene i tenårene. Man antar at 2-3 ganger så mange gutter som jenter har ADHD. Sannsynligheten for at en med ADHD selv får et barn med samme diagnose er ca. 50 %.

[SannaMor]

Julie73.. jeg ble også veldig forskrekket over innlegget ditt. Skjønner at du føler deg misforstått, men du bør ikke bli sinna over at folk tok seg nær av det innlegget, for du fikk virkelig ikke frem ditt budskap tror jeg.

Vet hvor farlig det er når man vil fatte seg i korthet, det førte dessverre i dette tilfellet til et innlegg som dessverre lett kan oppfattes ufølsomt og påståelig. Sånt skjer oss alle her på nettforum!

 

Har også ADHD i familien her, og diagnosen har i seg selv reddet forstanden til familien

[lin76]

Jada, slapp av. Me som kan og veit alt, visste sjølvsagt det også )

 

- Og ein elles fin dag til deg også!

[lin76]

(det siste var til Julie73, havna feil, sårri)

 

Elles enig med forrige "talar" - altså ho rett over.

 

)

[LadyBlackJack]

Takk for mange innspill.

Selv har jeg en ganske lik forhistorie som broren til lin76. Jeg ble utredet som 19 åring (6 år siden),og fikk begynne på ritalin. Det var en utrolig lettelse for meg å få en diagnose,og livet mitt ble betraktelig bedre med medisiner. Jeg fikk etterhvert dekket 3 års skolegang av nav(attføring), og fikk endelig tatt videregående.Fikk gode karakterer,noe jeg ikke gjorde på u.skolen,og fungerte kjempebra i jobb!

Når jeg er ferdig med mammapermen skal jeg begynne på 3 årig høyskoleutdannelse.

 

Hadde jeg fått medisiner tidligere er jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde rotet til livet mitt slik jeg gjorde i ungdomstiden.

80% av alle mannlige gjengangere i fengsel har ADHD og ble utredet i voksen alder,dvs at de har gått gjennom hele barndommen og ungdomstiden stemplet som bøller. Jeg tror at mange av disse kunne vært reddet om de hadde fått en diagnose og event medisiner tidlig i livet.

De hadde møtt mer forståelse i samfunnet grunnet sin ofte vanskelige adferd.

Selv kommer jeg til å følge opp sønnen min tett i forhold til dette,og få satt en diagnose tidlig om han skulle ha adhd.

det er nok en fordel at jeg har det selv,siden jeg da vet hva jeg skal se etter og forstår bedre hvordan han har det.

 

Nå har jeg veldig lite utslag på den hyperaktive delen av adhden,var veeeldig hyper da jeg var liten,men vokste det av meg. Det som henger igjen er manglende impulskontroll og konsentrasjonsvansker. Mange barn er veldig hyper,det er ikke så ille i seg selv,men i kombinasjon med de 2 andre faktorene kan det bli en veldig utfordringå oppdra et barn med adhd.

 

hmmm..ble et litt rotete og usammenhengende innlegg dette her,men håper dere skjønner hva jeg mener.

 

 

 

 

[lin76]

Skjønner veldig godt kva du meiner. Er mange som trur at ADHD bare handlar om å vera veldig hyper, og at det derfor er nok å kutta ut sukker osv. Men dei som har det eller me som lever tett med nokon som har det veit jo at dei andre faktorane ofte er like slitsomme: manglande impulskontroll og konsentrasjonsvanskar.

 

I den artikkelen eg linka til over, stod det noko om at folk med ADHD har mykje større sjans for å bli innblanda i trafikkuhell, og den erfaringa har me også gjort oss: Bror min køyrte ein bil til totalvrak, havna i grøfta og bare enorm flaks (eller englehjelp?) gjorde at han og passasjeren overlevde. Skummelt og slitsamt å ha sånn uro i kroppen at ein gjer slikt!

 

Godt å høyra at du har hatt god nytt av medisinar, Tinama, og har fått både utdanning og snart baby. Eg er sikker på du kjem til å følga opp sønnen din veldig godt.

 

Masse lukke til!

[mimmimor30]

Unnskyld jeg sier det,men det er det dummeste jeg noen gang har hørt eller i dette tilfelle har lest om....Faktisk er det første gang...Min sønn har ADHD og han er den godeste gutten en mor kan ha...Aktiv,sprudlende og har problemer med å konsentrere seg til tider har han....Men en mor blir provosert når en leser sånt.Ihvertfall ble jeg det!