døds deprimert!!!! takler ikke detta her :(

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

Jeg orker ikke spise, jeg sitter bare å griner og griner og verden raser sammen rundt hue på meg, HELT UTEN GRUNN!!!!!!

 

Har gått på antidepressiva og angstmedisiner i årevis, sånn til og fra, og følte meg SÅ flink som takla det så fint uten. har vært uten i 5 mnd nå! Men nå kommer smellen.....

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg er utafor, har en nydelig treåring, og en helt suveren fantastisk samboer! En liten jente som spreller inni magen min og minner meg om hennes eksistens, og likevel klarer jeg ikke glede meg over noe.. tenker at jeg må spise, men, DRITER I DET!! orker ikke!!! trøkka ned et kakestykke istedet.. ungen får jo det den trenger likavel om jeg går sulten ett par dager...

 

Jeg er SÅ redd for å miste samboeren min! om han skal bare dø, eller gå fra meg.. fått panikk!! angst når han ikke er hjemme... og det er ingen grunn til det i det hele tatt! Men jeg føler meg så utrolig sårbar akkurat nå, og hadde ikke takla å blitt aleine... Er vel litt hormoner oppi det hele! prøver å ta meg sammen når guttungen er her, men han ser det uansett hvor anstrengt jeg smiler.. mamma lei seg? sier han! og DA knekker jeg sammen pga dårlig samvittighet i tilegg!!!

 

jeg orker ikke mer!!!! jeg kveles innenfra!!!!!!

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

Er forresen 18 uker idag, er det bare jeg som får sånne reaksjoner i uke 18? eller er det bare depresjonen og angsten min som har angrepet meg totalt igjen

[lilllespire]

uff da.... Dette høres ikke greit ut,kjære deg... Høres ut som du trenger noen å snakke med. Jeg var veldig deprimert når jeg gikk med forrigemann. Har aldri brukt noe medisiner for det og det var bare i sv.skapet. Men det jeg gjorde var å skrive ned hvordan jeg hadde det. Skrev det ned på PCen , med dato og det hele. Det ramlet ut av meg flere sider. Jeg har tatt vare på det, og leser det innimellom. For meg er dette god terapi. Man får liksom ut av seg alt man sitter inne med. Men vi er jo forskjellige, så er ikke sikkert du synes noe om dette. Du må snakke med samboreren din og fortelle hvordan du har det. Er ikke bra for familien at du har det slik. Jo fortere du tar tak i ting, jo fortere blir det bedre : Som sagt, når det gjelder slike psykiske plager, er det skummelt for oss her inne på BIM å gi noen råd. Så jeg synes du skal snakke med JM eller fastlegen din. Spesielt siden du har vært plaget med dette mye før graviditeten også. Husk på, du skal ha energi og krefter til den lille når den kommer ut også.

 

Var vel ikke noe spesielt råd dette, men jeg håper du får det bedre snart

 

klem

[Hera]

Huff, så vondt å lese hvordan du har det. Jeg har dessverre ingen gode råd å gi deg annet enn å snakke med legen eller jordmoren din. Sender deg en stor trøsteklem :0)

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

jeg går til psykiatri sykepleier. skal dit til fredag! men er en evighet til...

skrev vel innlegget for å få ut litt tror jeg..

[Kamomilla:-)]

Hvilke medisiner har du gått på? Hva med å starte opp igjen? Du kan bruke ihvertfall Fontex når du er gravid (men ikke amme på de). Dette sjekket jeg opp med en utrolig dyktig psykiater jeg kjenner , fordi jeg vurderer å starte på medisiner selv pga helseangst!

 

 

[isi* med liten januar spire!!]

Heihei. Jeg har ikke angst eller noe (hvertfall ikke som jeg selv vet om) Men nå siste dagene er alt bare dritt. Uten grunn. Har vel merket det siste ukene, ikke hatt så lyst å handle barneting lenger. Eller noe forberedelser med det. Overtolker alt sambo gjør og ikke gjør, og er bare begynnt å grine. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er førstengags så heldigvis har jeg bare meg selv å slite med på dagen. Orker ikke snakke med sambo om det da det bare blir krangling av det. Er bare lei meg. Skjønner at det ikke er så lett å leve sammen med heller. Er så glad for gutten i magen min å sitter å ser på magen hoppe akkurat nå. Er så glad for han bare klarer ikke å vise det eller kjenne etter. Er 24 uker i morgen. Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg....

[blebla]

Hei, uff dette var veldig trist å lese, jeg føler veldig med deg. Jeg har sjøl hatt lange perioder med angst og deprisjoner, nå går det ganske bra med meg da, men jeg kjenner det innimellom at jeg kan bli uendelig trist uten noe speiell grunn egentlig. Men du var det ikke litt godt å få skrive det ned her? man føler seg ofte så alene om tankene man har, og mannen din forstår deg kanskje ikke helt alltid? Min synes hvertfall at det er et veldig uvannt terreng og syns det er vanskelig å forstå selv om han er verdens beste mest fantastisk mann som bare er snill og god. Når jeg har hatt det som værst har jeg synes det har vært veldig vanskelig å ta imot råd, av alle og en hver, så jeg skal ikke gi råd, jeg vil bare si at jeg sender varme tanker til deg. og en liksom kake som du kan spis på lat. smil.

[malleleo<3]

jeg har det likedan..svangerskapet har utløst det, og den uskyldige lille gir jeg skylden. jeg klarer ikke å gå inn i detaller over hva eg føler her nå, men jeg vil gi deg rådene jeg har fått!!

 

bruk dine nærmeste! ring psykiatrisk sykepleier, eller legen din og fortell at du trenger mer hjelp nå!

 

snakk med samboeren din om hva du føler, også at du er redd han vil gå fra deg!!

 

jeg var livredd da jeg fikk "anfall" og noen faktisk foreslo at jeg kunne legges inn en priode, for da dro vel samboeren.. helt absurde tanker, for han gråt jo med meg:)

 

Lykke til:)

 

[- nr.4 i magen...:-)]

Hei du..

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt. Har hatt et kjempetøft svangerskap som startet med ekstrem svangerskapskvalme. Dette sendte meg rett i kjelleren og har fra uke 14-15 slitt med svangerskapsdepresjon. (er 27 uker i dag..)

 

Jeg har vært veldig heldig...har en samboer som har stått på å hjulpet meg masse, en fantastisk fastlege og kjempeflott jordmor. Mye av mitt problem er at jeg sliter med at graviditeten har ført til en total omveltning i livet mitt. Jeg har vært kjempedårlig (lagt inn på sykehus pga kvalme..), ikke har jeg kunnet ta meg av jentene mine, ikke har jeg klart være sosial, gjøre husarbeid eller gå på jobb. Synes dette har vært vanskelig å takle, og sliter med å fylle hverdagen (Synes det er vankelig å være alene om dagene).Har ikke klart å føle noe særlig glede over graviditeten, selv om dette er et planlagt og svært ønsket barn<3.

 

Opplegget jeg har fått rundt meg er at jeg får til psykolog en gang i uken (har nå fått tilbud om to ganger i uken..) Jordmor har jeg vært hos så og si en gang i uken og samboer har vært med flere ganger. Jeg har også vært så heldig at jeg har fått en psykiatrisk sykepleier som kommer hjem til meg og henter meg en gang i uken, og da bruker vi å gå tur.

 

Jeg kjenner at jeg er på tur til å bli bedre, men har fremdeles dager da alt er bare trist og leit. Er helt avhengig av disse avtalene for at jeg skal klare å fungere sånn høvelig.

 

Snakk med jordmor eller fastlegen din. Ser at du går til psykiatrisk sykepleier. Hvis dette er i regi av kommunen din, kan du jo ta kontakt med de å få laget et opplegg som er mer tilpasset situasjonen din nå..

 

Masse lykke til....

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

Hei, og takk for koselige svar allesammen! Jeg har gått på cipramil/cipralex - fungert dårlig.. så gikk jeg på Lamictal mot bipolar lidelse, gikk veldig bra! denne slutta jeg med for 5 mnd siden...

 

Jeg har sankka masse med samboeren min, fortalt han akkurat åssen jeg har det, at jeg er redd for å miste han osv, og han er bare en fantastisk støtte hele veien..jeg jeg har en tro på å komme over det igjen, fordi jeg får så god støtte. men noenganger er alt svart

 

skal til psykiatri psykepleieren til fredag, og skal be om mer hjelp da. men medisiner, vil jeg ikke ha! Den Fontex som ble nevnt, den er sikkert ok og bruke, men jeg leste itt om reaksjonen på babyen ETTER fødsel. nok til at jeg ikke vil. Dessuten har jeg risikosvangerskap, så skal ikke ta for mye tabletter heller