Dere som har opplevd at den ene av deres forestatte

[Gjest]

IKKE burde hatt noe som helst med et barn å gjøre..... for jeg tror faktisk det er en del her..... hva slags forhold har dere til den andre forestatte? Hvis noen forstår spm mitt da. Jeg innbiller meg at jeg ville vært utrolig bitter på at ingen tok ansvaret for meg og forsvarte meg som barn. Eller fungerer det ikke slik?

[Gifteklar:0))]

skjønner ikke helt spørsmålet.

[Anonym bruker]

Ikke skjedd med meg da, men tenker at det kanskje kan være vanskelig å vite hvor alvorlig det er... Noen barn er jo veldig lukket, og kanskje den "slemme" foresatte overbeviste den andre om at det var overdrivelser osv.

 

Men absolutt ville jeg tro at bitterhet er en naturlig følelse ja...

[Anonym bruker]

Jeg er HI i den andre tråden, den med den hyggelige stemoren. Jeg har et fantastisk forhold til min mor. Hun visste rett og slett ikke hva som foregikk. Jeg var utrolig flink til å late som om alt var greit. I ettertid (jeg drakk meg til mot da jeg var 18 og fortalte hele dritten til mamma) Så har hun slitt noe forferdelig. Hun føler at hun har sviktet meg på det groveste. Hun føler at hun burde ha sett tegnene. Hun kommer nå i ettertid på en masse ting, som burde på varselklokkene til å ringe, men som ikke gjorde det. Jeg klandrer henne ikke overhodet. Hun har altid vært en fantastisk mamma. Hun har bedt meg om tilgivelse mange ganger, og jeg føler nesten hun forsøker å overkompansere nå. Men fra min side er det ikke noe å be om tilgivelse for. Det er ikke hennes feil.

[Gjest]

Ja ble litt inspirert av tråden din. Håper du ikke tar det ille opp. Tenker mest på faren din. Han kunne vel ikke unngå å se hva som skjedde?

[Anonym bruker]

Min far er uegnet til å ha barn. Min mor så ikke det før det var for sent.

Hun mistenkte ting, men det er svært vanskelig å anklage den personen du har viet livet ditt til uten bevis. Også helt umuligt å stille spørsmål om ting. Hva om det ikke stemmer?

 

Så hun tok ut skilsmisse etter å ha blitt misbrukt psykisk i 12år og blitt slått noen ganger det siste året før hun turde å be om skilsmisse.

 

Hun trodde at det bare var fantasien hennes som løp løpsk, fordi han var jo en kar alle likte. Kanskje slagene ikke hadde vært så ille.

Men etter 1 år kom jeg gråtende til henne og sa at jeg nektet å dra tilbake til han. Hun hadde rett i mistankene sine og har straffet seg selv hver dag siden hun fant ut av det. Hvorfor hadde hun ikke gjort det eller det..

 

Etter maaaange timer hos psykolog har jeg funnet ut at jeg ikke er skyld i noe, og heller ikke hun. Hun har det veldig vondt selv og vet bare ikke hvordan hun skal gjøre det godt igjen. Hun ble jo mishandlet selv.

 

Jeg bare tar en dag om gangen. Spørsmålet om hvorfor hun ikke gjorde noe skal jeg aldri stille henne.

Kan bare tenke meg å være i hennes sko, med dårlig samvittighet for at hun ikke klarte å beskytte datteren sin.

 

Jeg har ikke verdens tetteste forhold til henne(min mor). Men jeg er glad i henne. Jeg ser hvordan hun har levd i frykt og blitt kuet, jeg har lært av hennes erfaring og av min egen.

Om jeg mistenker noe, så spør jeg indirekte spørsmål og gir de tid til å stole på meg.

Har allerede meldt 1 person til barnevernet og den personen sitter idag i fengsel og soner sin korte straff der. Men hun jeg meldte han for slipper å ha han i livet sitt noe mer. Hun får oppfølging av barnevernet. Og mennesker rundt henne forstår hennes rare oppførsel.

 

Litt rart å kjenne på kroppen din når en kopimaskin printer eller ha vondt i magen nesten hver dag. Bli altfor glad for små ting og overreagere når noen spør henne et enkelt spørsmål. Alltid dekke til kroppen, hoppe unna når noen tar på skulderen... osv

Det var dette hun opplevde som fikk meg inn på tanken.. Glad jeg kan hjelpe andre pr dags dato.

[Anonym bruker]

Neida, tar det ikke ille opp i det heletatt. Han var der jo aldri da. Tror rett og slett han ikke hadde lyst å se hva som skjedde.

[Gjest]

Takk for svar. Flott at du har snudd det negative til noe positivt. At du faktisk kan bruke erfaqringen din til andres beste.

[Anonym bruker]

Hva ser man etter egentlig.....

Hvordan spør man et barn uten å legge ordene i munnen på dem,og hvordan klarer man å la være å tenke på at alle er potensielle overgripere;hver eneste dag?????Og når barnet sier det har det bra,kan man stole på det da????

[Anonym bruker]

Min far hadde aldri blitt kåret som årets far. Egnet var han vel ikke. Men hva hjelper det å være bitter? Han kommer uansett alltid til å være faren min. Og nå som jeg er voksen,og ikke har behov for en far så respekterer jeg ham uansett. Ser ham sjeldent,men er glad i ham.

[Anonym bruker]

Har ikke fått med meg hele tråden tidligere, men av overskriften så har jeg noen erfaringer og tanker.

 

Min pappa forbrøt seg på meg(ikke samleie, men den første jeg kysset skikkelig med, var han- grøss!!!!), og han prøvde seg flere ganger i etterkant da han var full, noe han var/er hver fredag og lørdag til dags dato. Min mamma har levd med han hele veien, masse krangling om temaet, men aldri har det blitt gjort noe/tatt tak.

 

JEg vet jeg har forsøkt å fortelle mamma flere ganger hva som har skjedd og hun kan umulig ha unngått å se adferdsendringen min; fra å være pappa-jente til ikke å ville ha håndkle hengende ved siden av hans, sitte ved siden hans, være alene etc....Vi har jo bodd i samme hus hele vegen!

Men jeg ble ikke tatt seriøst eller hørt på noen måte.

 

Pga dette(enkelt forklart) har jeg miste totalt respekten for dem begge. Synes de er noen store idioter og tafatte fjols som ikke gjør noe med livet sitt som de åpenbart den dag i dag ikke trives så godt i. Jeg sliter masse med at "de er jo foreldrene min og jeg må like dem og være gladi dem uansett" og det at "alle må gjøre seg fortjent til tillit og respekt og opprettholde det, slik andre venner ol må det"

 

Jeg kjenner ekstra på dette nå når jeg har blitt mamma til ei datter og venter nr 2. Det kommer bla aldri å bli aktuelt med noe overnatting der for mine barn uten meg eller faren!!! Noe som sikkert vil virke litt pussig på dem, og jeg er fristet til å bare kaste alt i trynet på dem og egentlig kutte kontakten med barnebarna sine. Det ville være det verste som kan skje, tror jeg. For min del ville det være en lettelse.

 

Nå vet jeg faan hva jeg skal gjøre- det nærmer seg fødsel og jeg kjenner det blir mer og mer påtrengende. ønsker å ta en valg, men det er så vanskelig!!

 

Noen som har kuttet kontakten med foreldrene sine???

 

[Anonym bruker]

 

jeg er ikke bitter på faren min. han hadde 4 barn og gjorde det han kunne for at ting skulle gå rundt. ikke så han 10% av det som skjedde heller. om jeg skal si at jeg er"bitter" på han må det være fordi han fremdels lever i det livet han ikke ønsker og leve. han gjør aldri noe med det

 

jeg er mer bitter på min mor, selv om hun er syk og kanskje ikke kan noe for alt sammen. men det er tross alt hun som oppfører seg som et barn. og det er hun som direkte har vært slem. og det er hun som har latet som hun ikke har sett. og det er hun som tilot at jeg fikk ekstremt dårlig skolegang. osv. så bitterheten ligger på henne. jeg sliter med og forholde meg til henne den dag i dag.

 

mens far og jeg er gode venner. han respekterer meg og har altid vært der. han så bare ikke det vi så.

 

jeg trykker anonym nå, selv om jeg er fult klar over at mange her vet hvem jeg er. men da er det ihvertfall ikke så synlig for alle.

[Anonym bruker]

Kjære Anonym 21.09 kl.11.30.

 

Hvis det hadde vært en lettelse for deg å kutte kontakten med foreldrene dine, så synes jeg det helt og holdent er ditt valg. Alle har et ansvar for barna sine, og i ditt tilfelle vil jeg jo si at dine har sviktet. Jeg hadde heller ikke sendt barna mine på overnattingsbesøk alene der. Husk at det er ditt liv, og du bestemmer selv hva du vil gjøre med det.

 

Jeg har overhode ingen kontakt med min idiot og drukkenbolt av en far, og kommer heller aldri til å savne det. Livet mitt er mye bedre når jeg ikke trenger å forholde meg til tosken. Gjør det som er best for deg du. Jeg er klar over at det er best for barn å ha kontakt med besteforeldrene sine og alt det der, men når disse ikke har kunnet tatt vare på sine egne barn en gang, hadde ikke jeg hatt samvittighet til å utsatt mine egne for det samme.

 

Men men, det er nå min mening da. Er jo ikke lett å sette seg inn i hver enkelt sin situasjon, men når det kommer til overgrep, er jeg ikke nådig i min fordømmelse. For meg fortjener ingen voksne som misbruker et barn en ny sjans. Jeg har ikke selv blitt misbrukt, og har hatt en utrolig flott oppvekst, men har nulltoleranse når det kommer til maktmisbruk i en familie.

[Anonym bruker]

Min far drikker ikke, han har aldri forgrepet seg på meg fysisk på noen måte, men alikevel har han mishandlet meg i mange, mange år. Jeg har hatt store problemer med å hanskes med dette nå i voksen alder, men har klart det og har kommet sterkere ut av det hele.

 

Min mor og jeg har et godt forhold, men jeg er sint på henne for at hun ble hos ham. Det finnes mange gode forklaringer på hvorfor hun ble, ingen av dem er gode nok for meg. Jeg er ikke bitter fordi hun ble, bare sint. Det kan jeg leve med, og det ødelegger ikke forholdet mellom mamma og meg.

 

Den mannen jeg kalte pappa i 27 år har jeg ingen kontakt med og har ikke hatt det på fire år. De beste og tøffeste fire årene i mitt liv =) Jeg vil spare meg selv, min mann og våre barn for kontakt med en "bestefar" som er prototypen på den voksne skolegårds-bølla.

 

 

[Anonym bruker]

hmmmm takk for delte erfaringer og tanker. Jeg synes det er tragisk at det er flere, og sikkert veldig mange, som har liknende erfaringer som meg. Det har blitt ennå klarere hvor hårreisende dårlig mine foreldre har oppdratt meg og min bror(som er den mest nervøse typen jeg vet om- lik mamma), nå som jeg selv har blitt mamma.

 

Arrgh- jeg prøver å ikke være særlig bitter, men innimellom så slår det nok til litt. jeg er mest SINT og FORBANNA. heldigvis

 

Men det er fint å høre at det er ok å ikke å ha kontakt med sine foreldre. Selv om det ville være det verste som kunne skje om min datter ikke skulle ønske å ha kontakt med meg..... hmmm vanskelig

[Anonym bruker]

Tidlig i barndommen, ser man etter nervøsitet. Mye magevondt uten forklaring. Ungen tror som regel det som skjer er helt normalt og prøver å innfinne seg med det. Ungen vet jo ikke bedre. Ungen vet som regel veldig mye om hvordan man lager barn og hvordan en guttetiss er og kan bli stor.. Men ungen fortrenger som regel alt som skjer og det kan oppleves som et nattlig mareritt for ungen.

Ungen vil være helt privat under baderomsbesøk. Dvs at foreldre ikke får lov til å bade ungen eller være inne på badet med ungen. Ungen låser døren til rommet sitt om det er nøkkel der. Små unger kan ha verdens beste forhold til overgriperen om overgriperen er en nær person som f.eks far eller mor. Men en dag så forstår ungen pluttselig hva som har skjedd selv. Da søker ungen selv etter hjelp om ungen vet at h*n har noen som h*n kan stole på.

 

I tenårene ser man etter promiskiøsitet. H*n har ikke respekt for egen kropp, dårlig selvtillitt. Direkte unngår overgriperen. Er overgriperen en onkel f.eks vil tenåringen stikke ut med en gang onkelen kommer på besøk eller låse seg inne på rommet sitt. Om noen forteller vitser om overgrep, vil h*n reagere veldig.

Etter et overgrep vil h*n vise angst, være deprimert i perioder, greier ikke å kommunisere med venner like godt og blir gjerne mer innesluttet.

Man kan altså se etter direkte forandringer.

 

Indirekte spørsmål kan være: Sover du godt om natta? Hva drømte du i natt da? Har det skjedd noe? Jeg lover å ikke fortelle noen noenting, ikke pappa engang.

Hvorfor har du vondt i magen? Har noen gjort så du får vondt i magen? Er du redd for noe? Man kan få vondt i magen av å være redd.

 

I tenårene kan man spørre: Har noen noengang gjort deg vondt? Jeg elsker deg over alt på jorden, så om noen gjør noe mot deg som du ikke liker, må du si ifra så de slutter. Jeg vil bare at du skal være trygg og ha det bra. Uansett hva som har skjedd så er du ungen min, og ungen min elsker jeg.

 

Men dette burde man spørre sine barn om uansett fra tidlig alder av. Gi de mot til å si klart ifra når noe skjer.

Ha sexpraten med barna når de fyller 13år. (mange barn blir seksuelt aktive her i norge fra 13-19 år) Fortell om hva man ikke skal godta og at et nei betyr NEI. Om noe er ubehagelig MÅ man si nei osv.

 

Alfor få foreldre som "tør" å ha sexpraten med barna sine. De tror barna får nok info på skolen. På skolen får man info om prevansjon. Ikke om det følelsesmessige ved sex og nesten null info om overgrep.

 

Om man mistenker at det har skjedd et overgrep mot ungen sin kan man ringe sexovergreps telefonen og få veiledning av en der.

 

Men ha øynene åpne og ikke tro at slikt ikke eksisterer rundt deg. Det sises at ca 2 i hver skoleklasse i hele landet blir utsatt for overgrep av et familiemedlem eller en nær bekjent. Regn litt på det tallet. Det rimelig mange! Så i klassen til ungen din kan det godt være en som har det litt mer enn bare tøft hjemme.

 

Og når en liten unge kommer og sier at noen har tatt på de, ta de på alvor. Ikke fei det under et teppe.

Jeg fortalte det jo først til min tante at min far slo meg og gjorde ting med meg. Hun sa at da kan du jo bare ringe barnevernet om det er sant. Jeg var 8 år gammel.

Man forstår ikke slikt som 8 åring. Og hun fortalte jo selvsagt det jeg sa til faren min. Hjalp ikke akkurat på situasjonen.

[Anonym bruker]

Det hjelper vel ikke å være bitter. Men når faren min har voldtatt meg regelmessig til jeg var 12 år. Så nekter jeg å ha kontakt med han, og jeg ser frem til hans død.

[Anonym bruker]

Jeg er svært bitter ovenfor min mor, og har i dag et forhold man vil karakterisere som overfladisk. Er jo glad i henne, men jeg kan virkelig ikke forstå, akseptere, tilgi henne.

Kan virkelig ikke forstå at hun satte sine behov foran alle andres og satte meg til barnevakt (besteforeldre).

Har i det siste også blitt såret når det kommer til min far siden jeg føler/tror de har en anelse på at noe ikke er/ var som det skulle men gjorde INGEN verdens ting med det, bare fortsatte å sette meg i den ubegrpelige situasjonen som de "trodde" var så trygg og god.

 

Er også eksremt bitter på min betsemor som jeg mener med 100% sikkerhet vet hva som foregikk, men bare lukket øyne og ører og lot bestefar holde på som han ville så lenge han ville. Til jeg klarte å si nei............... og det tok lang tid, rundt 12-13 års alderen og da har det foregått siden barnehagetiden.

 

Og jeg hadde mange av de typiske kriteriene/symptomene på at noe er galt! Har hatt det i barneårene og ungdomsårene.

 

Jeg har klart å hatt denne hemmligheten fortrengt og inni meg i år og dag men nå har det blitt helt ekstremt tungt og takle og sliter veldig til tider. Og har derfor søkt hjelp for første gang over et misbrukt som har vart i en llang lang periode.

Trodde jeg skulle klare å fortrenge dette, men det ble plutselig umulig!

 

Fortsatt vet mine foreldre ingenting for sikker, sikkert are sine anelser... dette fordi jeg ikke har samvittighet til å såre de med denne grusomme hemmligheten.....

 

Men ja, føler jeg er blitt sviktet og vil gjøre alt for at mine barn aldri skal få den følelesen, for det gjør så vondt!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Du skriver akkurat set jeg vil fortelle alle foreldre der ute!

Jeg er selv blitt missbrukt av min far som barn, uten at min mor ante noen ting. Vær så snill og vær på vakt etter det anonym over her sier.

En overgriper kan sees ut som verden snilleste person, men det har lurt fryktelig mange,

Jeg mener ikke at man skal være redd for alt, men vær oppvakt på det.