I dag raste hele verden sammen pga en filleting......

[lillemirakel!!]

Alt i orden med barnet altså....men jeg fikk totalt sammenbrudd! Av ingenting!! Samboer trodde det klikka for meg.

 

Har hatt hormonene i sjakk hele svangerskapet, er i uke 33 og da vi var på vei til noen venner av oss kl 12 i dag for å drikke kaffe begynte jeg å grine frodi jeg måtte låne 1000 kr av samboer til jeg får lønning neste uke. Ikke noe big deal altså, men vi skulle ut å spise i dag men venner og det har jeg jo ikke råd til- han ville gjerne spandere og det ble enda værre- for da begynte jeg å grine for at vi ikke egentlig hadde råd til bebi osv....

 

Sannheten er at vi har stort hus og kjører ny bil så vi lider INGEN nød, men det bare klikka helt for meg! en liten tåre og det hele var i gang, har aldri opplevd noe lignende.

 

Måtte bare kjøre hjem igjen for jeg greide ikke slutte å grine. Heiv meg inn i senga og fortsatte krampegrininga, mens samboer ble mer og mer fortvila......føltes ut som om hele jorda klappet sammen under me

 

Fysj...det var ekkelt! Og sinnstemningen min nå i etterkant er dårlig...vondt i hodet og smal i øynene og har ikke lyst til å ut å spise i det hele tatt..

 

Tenk at hormonbomba skulle komme til meg også.

[Gjest]

Unnskyld altså, men jeg lo godt når jeg leste!!

Jeg kan bare si: velkommen til min verden.

 

Jeg vet det er gruuusomt!

Man skjønner jo selv at man er urimelig, men klarer bare ikke slutte.

Helt utrolig hvor mye stor disse hormonene lager...

Jeg har vært rimelig ustabil hele svangerskapet, så samboern min er begynt å bli flink til å 'takle' meg.

Og han er heldigvis også sluttet å ta seg nær av ting jeg sier og gjør!

 

Vi får trøste oss med at det blir bedre!

Ehe, ja ihvertfall når vi er ferdig med ammingen

[Gulljnta]

Hehe huff det er grusomt!

Har hatt meg et par sånne episoder jeg også.

Begynner å grine i bilen når vi skal handle, og spesielt om kvelden når vi skal legge oss bare triller tårene uten stopp!

Sambo prøver å trøste, men syns jo det er litt komisk av og til.

Tårene ender som regel i latter da, når jeg "kommer til meg selv" igjen

[LilleVackreAnna]

Skjønner at det ikke var noe moro, men kan bare si som de andre her, slik er av og til gravid-tilværelsen!!

Jeg fikk helt anfall her for litt sida da vi var ute og skulle kjøpe oss kaffe, og jeg fikk cappucino i stedet for latte. Grein hele bilturen hjem og sambo ble helt fortvila. Må jo bare le av det nå!!

 

Og i natt sov jeg kjempedårlig, så etter frokost klarte jeg å sovne i go'stolen med en tekopp i handa... da samboer tok vekk koppen og sa "stakkars deg som er så trøtt!" ble det tåreflom i lang tid.

 

Sånn er det bare!! men vi er unnskyldt:)

[Lille-My,75]

Ikke lett med hormoner, nei... Jeg hadde også en sånn opplevelse. Skulle ringe sjefen min for å fortelle at jeg var gravid (noe jeg var veldig glad for, og sjefen min er verdens søteste, så grudde meg egentlig ikke), men jeg klarte nesten ikke å si noen ting, for jeg bare hylgren og klarte ikke å stoppe. Kom liksom helt ut av det blå! Ble helt skremt av meg selv, jeg... he he

[Merethe ♂ ♀ ♂ ♀]

Huff, sånn er det av og til. Jeg skulle skifte på sengen og ble fly forbannet over at sengetøyet er litt for kort i forhold til dynen. Jeg ble så sinna at det kokte inni meg og var på god vei inn på kjøkkenet for å finne en saks til å klippe dyna kortere da mannen min lurte på hva som foregikk...

[Gjest Nydelige Christina+HØYGRAVID!]

Jeg kjenner meg litt igjen i det der ja..jeg sutret litt på fredag da vi kjørte forbi noen utesteder, jeg syntes plutselig såååå synd i meg selv..bare fordi jeg har stor mage og ikke kan kle meg i stramme bukser, og gå ut på byen mens "alle" andre kan..jeg satt med tårer i øynene og truttemunn helt til vi kom hjem!!!! (flaut egentlig........)