I hvor stor grad er det greit å mene noe om sitt barn, til sitt barn?

[Gjest Siklerotte]

Som forelder, er det forsvarlig å fortelle barnet ditt akkurat hva du mener om valg, utseende og oppførsel? Har du som forelder rett til å uttale deg om dette, bare fordi du er i den rollen du er?

 

Scenario #1 - Datter/sønn drømmer om å bli skuespiller - tøft marked, nesten umulig å lykkes - men det er drømmen. Forelder er dypt uenig, vet barnet kan få seg en bedre utdannelse - psykologi, juss, matematikk, lektor. Er det da forsvarlig å skulle mene mye om dette foran sitt barn? Forsøke å overbevise barnet om at valget er feil, og at ditt valg og din mening for barnet er bedre? I hvor stor grad er det greit å forsøke å overbevise? Har man som forelder i det hele tatt en rettighet til å skulle forsøke å få barnet til å ta et annet, mer sikkert valg? Og hvorfor?

 

Scenario #2 - Datter/sønn har en kropp som som forelder ikke er fornøyd med. Du mener barnet ikke trener nok, spiser sunt nok, og veier for mye. Du gjør ofte barnet oppmerksom på dette. I hvor stor grad er dette greit? Er det greit å hele tiden kommentere hva barnet spiser, i håp om at det skal synke inn? Når barnet ofte forteller at hun/han er klar over hva du mener, og hører hva du sier - så du trenger ikke å si det igjen. Barnet vet at du ikke er fornøyd, men det er hans/hennes liv. Er det da forsvarlig å fortsette å mase og mene noe om dette, såfremt du vet dette plager barnet og barnet er klar over det? Er det et forsøk på å hjelpe, eller er det mer egoistiske årsaker om ønsker om perfeksjon fra foreldre som sier slikt til barna? (Ikke snakk om helsemessig skadelige årsaker....)

 

Scenario #3 - Datter/sønn kler seg annerledes enn du ønsker at de skal gjøre. Du har som forelder sterke meneninger om dette og presisterer det gjerne. Det kan være alt fra klesvalg til sminke, hår etc. Kommentarer om utseende er ikke sjeldne, og du som forelder mener det i beste mening. I hvor stor grad er det greit å kunne mene og kommentere ditt barns utseende slik? På hvilken måte kan det rettferdiggjøres at man skal kunne mene og diskutere sitt barns utseende?

 

Scenario #4 - Barnet har ter seg og oppører seg på en måte du ikke setter pris på. Barnet velger å leve et såkalt frisinnet liv - ligger gjerne med mange, bryr seg ikke om hva alt og alle mener og er seg selv. Som forelder har du et stort problem med dette. Har du noen rett til å mene noe om ditt barns valg og oppførsel? Hvordan vil man kunne rettferdiggjøre at man som foreldre skal styre sitt barns valg til hvordan å oppføre seg, barnets valg over hva hun/han vil gjøre med sitt eget liv?

 

Alt satt i perspektiv selvfølgelig. Si alderen 14 +, samt etter myndighetsalder, selvfølgelig. Og hvor går grensen vet hva som er greit å si til barnet sitt og ikke? Hvor går grensen ved hvor mye uhemmet man kan si og mene om sitt eget barn, bare fordi man er barnets mor eller far?

[Anne-B.]

1: Om mine barn kommer og spør hva jeg syns, eller vi diskuterer dette, så kommer jeg til å si min mening. Min generelle holdning er at de skal få lov til å prøve og feile, men at de skal læres opp til å klare seg selv.

 

2: Niks, ikke greit i det hele tatt. Dette har jeg vokst opp med, riktignok ikke fra mine foreldre, men fra en tante. Det var ganske grusomt, og jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til henne. Syns ikke det er greit å fokusere på hva som er stygg kropp og hva som ikke er det. Da kan man heller prøve å overføre sunne holdninger til dem, gjennom kosthold og aktivitet.

 

3: Regner med at det kommer et eller annet slags opprør på den fronten, men da håper jeg at jeg har klart å indoktrinere dem stilmessig til den tid. Tror mange foreldre også glemmer at unge ofte har et stort behov for å føle tilhørighet til andre på samme alder. Om det gjør dem til tryggere barn, så hvorfor ikke kjøpe de stygge wow-genserene?

 

4: Om min 14-åring hadde ligget rundt omkring, så hadde jeg gitt beskjed om at det finnes noe som heter prevensjon - og kjønnssykdommer! Et barn er ingen katastrofe, og vi kommer til å være der, men det er likevel mye man går glipp av om man får barn så tidlig.

 

Det er mye man kan si, det kommer bare an på måten man sier der på.

[Gjest]

Ved 14 årsalder trenger barna guiding, dette er vårt ansvar som forelder. Det er jo stor forskjell på å styre barnet bort fra destruktiv adferd som å ligge rundt, og en adferd som kun er annerledes enn foreldrenes syn\ønske som å kle seg annerledes.

[Bunnies by night]

Man har vel i bunn og grunn lov til å MENE noe som foreldre...

 

1. Jeg synes ikke foreldre skal forsøke å få barnet til å ta et annet valg. Foreldre kan veilede og de kan forklare, men barnet må få lov til å forsøke selv.

 

2. Jeg synes ikke det er ok å snakke om kropp. Jeg synes derimot at det er en selvfølge at familien lever "sunt", med aktiviteter og ok næringsrik mat - å diskutere utseendet synes jeg er direkte usmakelig.

 

3. Uff.... her tror jeg at jeg kommer til å havne i fella som mamma gitt.... hadde hatt problem med at junior kom og fortalte at han var blitt emo eller gother, men man har jo ingen rett til å styre... og stort sett så er det jo en epoke alle unge skal gjennom - men er ikke alltid like lett å leve som man preker...

 

4. Dette scenarioet er vel noe mange opplever når barna blir tenåringer. I bunn og grunn er det jo fryktelig positivt at barnet ikke er nikkedokke og følger alle sammen. Samtidig håper jeg at sønnen min har lært et og annet oppgjennom årene slik at han har best mulig grunnlag til å foreta valg. Hvis det krasjer så kommer det jo an på... jeg kommer ikke til legge meg på sofaen og ta det med ro hvis jeg for eksempel får vite at han holder på med narkotika... heller ikke hvis han for eksempel kommer å sier at han ikke vil gjøre noe etter ungdomsskolen, et visst ansvar har man tross alt som foreldre. Så selv om han ikke går rett på videregående så får han gå et år på folkehøyskole...

 

Som foreldre har man selvfølgelig lov til å ha en mening. Men man bør ha i bakhodet at barnet ikke er ens eiendom, det er et fritt enkeltindivid som du har fått for å gi det det beste utgangspunktet til å bli et trygt og sterkt individ. Det er greit å si i fra hvis det er noe som kan være SKADELIG for barnet, men det er langt fra greit å begynne å ta tak i utseendet eller drepe en karriere som man som mor eller far ikke synes er bra nok.

[Lektor Doppler med tillegg]

#1 Man gjør ikke jobben sin som foreldre dersom man ikke forteller barnet at det å bli skuespiller er håpløst. Det må være lov å prøve å få en viss realisme inn i tenåringens hode, dersom vedkommende ikke skjønner det selv. Men på den andre siden, jeg ville nok latt mitt barn prøve det, uten å ha jublet over valget.

 

#2 Barn som legger på seg, og som har et utpreget usunt kostohold bør gjøres oppmerksomme på bivirkningene av kostholdet. Som når min sønn i sommer bura seg inne i kjelleren med uanstendige mengder sjokolade og este ut. Jeg ba han aldri slanke seg, men jeg gjorde han oppmerksom på at det å bli tyngre gjør deg tregere og latere, og for en som har lyst til å bli god i fotball er ikke det noe poeng. Jeg har aldri sagt at han er tykk, men jeg sa han kom til å bli det om han fortsatte på den måten. Jeg ville aldri kommentert barnets utseende til andre.

 

3# identitet er viktig for ungdom, ofte skapes den gjennom klær. Men det kommer an på. Jeg hadde taklet nagler bedre enn horete antrekk som en del jenter har forkjærlighet for. Dersom jeg syntes klærne var upassende til situasjonen ville jeg kommentert det. teks nagler i bryllup og utringet topp og miniskjørt på skolen, eller på en 14åring.

 

4# Husarrest om ungen er 14. Er ungen over 18 får den ta konsekvensene selv, men det er ikke sikkert at barnet får bo hos meg dersom livsstilen ikke er i tråd med hva jeg liker. Det å ta upopulære valg følger ofte til konsekvenser.

 

Konklusjon: 14åringer bør ikke få bestemme noe selv. Egentlig. De er i grunn stokk dumme, men tror at de er dønn smarte. Dette er en vedvarende tilstand som ikke går over før de nærmer seg 25, da de oppdager at de ikke kan og vet alt i verden.

[prekæs]

Takk og amen:)

[RundLurt?]

Her i huset settes ingen begrensninger fra min side, alt er mulig hvis man ønsker det nok, men jeg forteller de gjerne om ting..

 

Det er deres liv, som de skal få leve, heldigvis slipper jeg å leve ut mine drømmer gjennom mine barn, jeg lever ut mmin egen drøm i mitt liv.

 

De må få prøve å feile å selv finne ut av ting

[Huldretuss]

Får håpe at man kjenner sitt barn godt nok til at man vet når det er nødvendig å blande seg inn, og når man kan la dem få prøve ut seg og det livet de lever.

 

Det er en hårfin ballanse mellom om det å bry seg, når det er omsorg de trenger. Og det å bry seg, på den irriterende måten.

[M by M]

1. Om barnet mitt spør om min mening, vil jeg si det jeg mener men understreke at jeg ønsker at barnet skal få oppfyllt drømmen sin og at min bekymring ligger i at jeg er redd barnet mitt vil gjøre noe som kanskje ikke vil lykkes. Hvis barnet ikke spør om min mening ville jeg kanskje bare spurt om han/hun har tenkt igjennom økonomien sin og vet at han har til mat og husleie så han vil klare seg.

 

2. Så lenge barnet mitt tydelig er fornøyd og fortrolig med seg selv, er jeg fornøyd. Om et av barna mine skulle bli helsetruende overvektige, ville jeg nok sagt litt om mat og kosthold samt prøvd å oppmuntre til trening. Men ikke legge det frem slik at barnet skal slanke seg. Men prøvd å få han eller hun med på turer i skogen, sykkelturer og fjellturer i første omgang for å oppmuntre til fysisk aktivitet.

 

3. Barna mine skal få lov til å være seg selv og få lov til å uttrykke seg som de selv vil når det gjelder utseendet.

 

4. De må gjerne leve livet sitt som de selv ønsker og få lov til å være seg selv. Det hadde kanskje vært noe jeg hadde beundret litt hos dem også om de blir slik - at de tør å gjøre det de har lyst til, så lenge det ikke sårer andre. Men akkurat den delen om de begynner å ligge med veldig mange - der hadde jeg nok tatt en prat og sagt noe i den retning at jeg håper han vet hva han gjør så han ikke blir ødelagt følelsesmessig av det.

 

Jeg eier ikke mine barn og skal ikke bestemme hvordan de skal bli. Min oppgave er å veilede dem innenfor trygge rammer til å bli fornuftige voksne mennesker utifra hvordan de er som personer. Blir spennende å se dem som voksne når den tid kommer :-)

[Dunder]

Det blir jo veldig forskjell på en 14-åring og en som er over 18, men jeg skal prøve å svare likevel..

 

Som forelder har man ansvar for å gi råd og veiledning inn i voksenlivet. Jeg kjenner mange som har hatt fraværende foreldre som savner nettopp dette i ettertid, når de ser på mange av de valgene de tok i ungdomstida. Men det er forskjell på råd/veiledning og latterliggjøring eller mistro til vedkommendes evner/talenter. Det viktigste er kanskje hvordan en selv opplever innspillene fra foreldrene sine. Føles det som omsorg? Eller oppleves det som en avvisning? Opplever man at foreldrene blander seg fordi de bryr seg om en, eller fordi de er redde for hva naboen vil tenke?

 

I tillegg er det viktig at man som forelder setter seg i en posisjon som gjør det mulig å gi råd. Gjennom oppveksten må foreldrene jobbe med å ha et godt forhold til sine barn, slik at de har mulighet til å ha en rolle som veileder når de blir større. I min vennekrets er det stor forskjell på hvilken kredibilitet foreldrene har hos sine voksne barn. Og ofte ser jeg en sammenheng med hva slags type foreldre de har vært for barna sine.

 

Når det er sagt så er det en naturlov at alle går i gjennom en periode hvor foreldrenes mening betyr nada, uavhengig av om forholdet i utgangspunktet er bra eller dårlig...

[Lektor Doppler med tillegg]

Så om din datter på 14 kledde seg som et ludder og horet rundt så ville det være helt greit for deg, fordi du hadde snakket med henne om det? Hvordan kan du påberope deg retten til å skulle oppdra et barn, du lar jo barnet segle sin egen sjø!

[Figa]

Mennesker er forskjellige og selv om mine barn vil arve mine gener, betyr ikke det at de vil dele mine interesser og gjøre som jeg vil. Derfor ville ikke jeg prøvd å overtale mitt barn til å ta en akademisk utdannelse, hvis h*n ville noe annet. Om min datter/sønn hadde bestemt seg for at dette yrket var det h*n virkelig brant for, ville jeg støttet han/henne i det valget.

 

Om min 14-årige datter/sønn hadde "ligget rundt", ville jeg gjort som skrevet over her, forklart om konsekvensene og kjøpt beskyttelse til han/henne.

 

Og om jeg synes nagler ser helt forjævlig ut, kan det fremdeles hende at min datter/sønn ikke vil kle seg i noe annet, noe jeg skal respektere. Klesstil er en måte å identifisere seg på, og jeg håper jeg vil akseptere hvem mine barn velger å være!

 

Så må jeg si at utsagnet som omhandlet intelligens og i hvilken alder man når det, er noe av det smarteste jeg har lest! Jeg skal feire med jubel og ballonger min 25-årsdag, for den vil bli meget berikende!

 

 

[Lektor Doppler med tillegg]

Tro meg, det vil skje mye med deg på de neste fem årene, og du vil da innrømme at jeg hadde et snev av sannhet i utsagnet. Selv var jeg ung mor, hadde to unger da jeg var 21 og trodde jeg var voksen. I ettertid ser jeg at jeg ikke var det.

[Figa]

Er du voksen nå da? Vet du alt i dag? Det kan jo faktisk hende at du ikke er utlært...

 

Selvfølgelig vil jeg vite mer om fem år. Det vil jo alle. Man er ikke stokk dum i hodet når man er fjorten selv om man vet mer når man er 25.

[Lektor Doppler med tillegg]

nei, noe av lærdommen man tar med seg er at man faktisk ikke vet stort. Men jo, unger på 14 er det dummeste som finnes. De er bråvoksne i kroppen og barn i hodet, samtidig som en del av hodet følger kroppen og de tror de er så godt som voksne, de mangler fortsatt mye av utviklingen i hjernen. Hjernen er ikke ferdig utviklet før omtrent 25 års alder, så du er langt smartere enn en på 14 (skulle bare mangle) og en på 25 er smartere enn deg. Det handler ikke bare om iq heller, det handler om erfaringsgrunnlag som øker med årene. Og det handler om evnen til å se seg selv, andre og refleksjon.

[Lektor Doppler med tillegg]

Men voksen er jeg. med en elevgruppe på alderen 17 - 20 år kan jeg ikke tillate meg å være ungdom mer. Jeg må på et høyere nivå enn dem, både for å fungere som lærer og for å fungere som menneske. Dessuten er jeg så trygg på meg selv og mine omgivelser at det å kalle meg voksen føles helt riktig.

[Figa]

Hvilken alder elevgruppen din har, svarer ikke på spørsmålet. Vet du alt i dag? Kanskje du har nye erfaringer om fem år som viser at du kanskje var litt for høy på pæra i dag. Tror du alle 14-åringer er stokk dum i hodet? Eller prikk lik?

 

"Jeg må på et høyere nivå enn dem." Hvor henter du skalaen fra, og hva er disse nivåene dine?

 

Jeg er også trygg på meg selv og mine omgivelser. Ettersom mine interesser og hva jeg gjør, vil jeg kalle meg voksen, men kanskje ikke utlært!

[Lektor Doppler med tillegg]

Som jeg sa i ett innlegg over her, det man lærer er at man faktisk ikke vet stort. Neida unger på 14 er ikke like, men de er noe likt utviklet. Og de er alle sammen tenåringer i ulike faser som gjør dem vanskelige og ikke spesielt smarte. Klart det finnes unntak der også, vi har alle en snusfornuftig venninne, og vi har alle en vill en.

 

Skalen er min egen etter mine erfaringer med denne aldersgruppen som elver. Jo det er stor forskjell på elever på17 og på elever på 20, men de er likevel langt unna meg.

 

Du som mor bør kalle deg voksen.

[Figa]

Jeg ser du vet mye Lektor Doppler! Dine ord er lov, og unger på 14 er det dummeste som finnes.

 

Hva med å kanskje slutte å stigmatisere og hoppe ned ti hakk? Du ser ut til å være meget intelligent, så du vet nok hvordan du skal gjøre det!