Vanskelig...

[trollmorssmåtroll]

Vet ikke hvor jeg skal begynne engang:)

 

Jeg har to stebarn som er forholdsvis store nå...( 10 og 13) Jeg har vært sammen med faren dems i mange år nå.

Jeg har gjort og gjør alt jeg kan for å være en god stemor. Jeg har nær kontakt med både barna og moren dems.

Moren og jeg har vært på restaurant med ungene sammen, vi ordner bursdager sammen, er på foreldremøter sammen....ja egentlig gjør vi vel det meste med ungene sammen.

Moren til barna sier ofte hvor mye hun setter pris på meg og hvor god jeg er mot barna hennes. Ungene vil være sammen med meg uansett om faren er hjemme eller ikke, de sender meldinger til meg og sier de savner meg når vi er borte fra hverandre.

Jeg er veldig glad i både barna og moren deres også.

 

Men her kommer det jeg sliter veldig med.... ( tør ikke ta det opp noen annen plass)

Jeg syntes stebarna mine er nydelige, ja jenta er vel ekstraordinært vakker....de er utrolig snille, ja bare herlige. Men jeg kan faktisk kjenne jeg blir sjalu for at mannen min har slike fantastiske barn med noen andre. Jeg kjenner det stikker i meg hver noen ganger når andre kommenterer hvor flotte eller flinke barna er....samtidig som jeg blir stolt over dem.....sånn ordentlig motstridende følelser. Det er ikke bare småsjalusi, jeg kjenner det brenner i meg av sjalusi...og jeg vil ikke ha det slik.

Jeg har jo lyst til at alle skal syntes de er like fantastiske som jeg, men samtidig svir det.

Når pappaen holder barna på fanget og koser med dem kan det også stikke i hjertet....men jeg skjønner ikke hvorfor?

Jeg er jo så glad de har en slik fantastisk pappa som elsker dem kjempehøyt, og vil jo han skal sette ungene først.

Tror ingen oppdager hva jeg føler, jeg vet jo at jeg ikke bør føle slik.

Jeg er veldig heldig som har slike flotte stebarn, flott mann og flott biomor til barna....men kjenner meg som et råttent falskt menneske som har disse følelsene.

Jeg har også barn med mannen min som er like herlige som de han har fra før, trodde de vonde følelsene skulle forsvinne da jeg fikk dem...men de har ikke gjort det.

Har så lyst til å være en god stemor med et stort hjerte....men får det ikke til:(

 

 

[*-*]

Jeg tror ikke du skal dømme deg selv for hardt, jeg. Jeg er omtrent i akkurat samme situasjon som deg, med flotte stebarn og godt og nært forhold til både dem og forsåvidt moren deres. Vi har fått det bra til i vår nyfamilie etterhvert, og barna er fine og harmoniske. Men det er klart det er ting som er vanskelig i blant likevel, og jeg føler noen ganger akkurat det samme som du beskriver. Det er veldig rart, for jeg er jo så glad i stebarna mine og unner dem alt vel. Men jeg tror sånne motstridende følelser er helt naturlig. Jeg tror du bare skal si til deg selv at det er helt normalt å føle sånn noen ganger, og at det ikke gjør deg til noe dårligere stemor. Det har ingenting med barna å gjøre, det er bare at noen ganger så er det rart at den du elsker har fått barn med noen før, og at han for alltid vil være knyttet til en annen dame og dessuten at du faktisk aldri vil få akkurat det samme forholdet til barna hans som han har.

Husk at barna er fine, du er glad i dem og du beriker livene deres! Så er det helt lov å i blant kjenne på at det er vanskelig og at livet ikke ble akkurat som du hadde tenkt. Det er ingenting galt med deg og det er ikke farlig eller unaturlig å føle sånn!!

Det er klart det er slitsomt med sånne motstridende følelser, men det blir enda slitsommere hvis du skal skamme det over dem eller prøve å late som de ikke finnes. Det er lov å føle begge deler på en gang! Du kan jo prøve å snakke med mannen din. Jeg kan gjøre det i blant når jeg plutselig syns ting er litt vanskelig, og det hjelper. Han vet at det ikke handler om at jeg ikke er veldig veldig glad i barna hans.