2 eller 3 barn?

[Gjest]

er det stor forskjell på å ha 2 enn 3 barn? Vi er så i tvil om vi skal prøve på 3. mann eller om vi skal si oss fornøyd med de vi har. har en gutt på 8 og ei jente på 3. de begynner jo allerede å bli store og vi har ikke lyst på noe attpåklatt som blir nesten enebarn når de største flytter ut osv... Noen andre som vingler på dette området?

[Fire småtroll]

Vi trodde vi ville ha to barn helt til nummer to passere 2 år, da fikk vi plutselig lyst på en til.... Pratet og diskuterte frem og tilbake og fant ut at vi hadde plass til en unge til, både her og nå og resten av livet. Vi var helt enige om at hvis vi valgte å ikke få en til kom vi garantert til å sitte om 15 år og angre, mens vi var like sikre på at vi aldri ville angre om vi fikk en til.

 

Nummer tre kom da de to eldste var 6 og 3,5 år, det gikk kjempefint. De to eldste syntes det var så stas med en baby, og de hadde jo hverandre til selskap når jeg f.eks ammet osv. Det har faktisk bare vært koselig, ikke noe pes i det hele tatt!

 

Nå venter vi nr fire da, det var ikke helt planlagt og jeg regner med det kommer til å bli mer slitsomt siden det bare blir 21 mnd mellom de to yngste, men det skal nok gå fint likevel. Synes det er så fint med store familier jeg. Men nå setter vi også sluttstrek da, det skal kniven til kirurgen sørge for ;-)

[oro1]

Hmm vi lurte på akkurat det samme og jeg må si det var himmel og helvetes forskjell på 2 og 3 barn. Misforstå meg rett, det er KJEMPEKOS, men det er så innmari slitsomt å ikke strekke til. Syns særlig leggstund er masete og alt dreier seg om logistikk og planlegging i hverdagen. Og når den ene er borte er det utrolig slitsomt. Men det går seg vel til håper jeg, men skjønner ikke hvordan vi skal få det til når jeg begynner å jobbe. Alt var harmoni med 2, og nå er det liksom ikke helt det og det syns jeg er litt synd for det å få barn er jo et stort privilegium. Overgangen fra 1 til 2 syns jeg var kjempe enkel.

 

Med nr 2 tenkte jeg hele tiden hvor fantastisk alt var mens nå har jeg ikke ett sekund til å fordøye mine egne følelser og føler at jeg drukner litt i barn barn og barn. Savner litt egentid og føler meg som prototypen på en sliten husmor. Vi har ikke orket å reise på ferie engang, for syns det er lettes å være hjemme.

 

Men kommer helt an på livssituasjonen din, alder på andre barn, jobbsituasjon, str. på hus/bil (og økonomi?), har du mulihet til å outsource litt av jobben (vaskehjelp, barnevakt av og til) og selvsagt hva slags person du er, har du behov for egentid, kjærstetid etc eller trives dere best når dere er samme barna alle sammen osv.

 

Alle er forskjellige, men for vår del så har det kanskje vært litt mye.