Behandler min kone meg stygt eller er det jeg som er en idiot?

[Anonym bruker]

Siden min kone alltid bruker dette stedet til å hente sympati for at jeg er verdens største latsekk og idiot tenkte at jeg kunne høre hva dere kvinner hadde å si om vårt turbulente ekteskap sett fra min side! Dette blir et langt innlegg, men det blir også deres sjangse til å se forhold fra mannens synsvinkel

 

Det hele begynte da jeg gikk tredje året på tannlegeskolen. Jeg var en middels alkoholisert student så hadde gått fra det ene forholdet til det andre i en del år. Aldri noe seriøst. Så dukket min fremtidige kone opp. Vi var stormende forelsket, tre måneder senere var hun gravid. Det hører også med til historien at hun hadde en datter som da var 5 år fra før av (8 år nå).

 

Ting gikk strålende til barnet ble født. Min kone stod på som en gal og gjorde alt hjemme mens jeg studerte. Jeg tok et veldig hardt studie som krevde at jeg var på skolen fra 8 til 16 hver dag obligatorisk og i tillegg skulle jeg lese. Min kone utvikelt etterhvert en fødselsdepresjon. Legen ba henne ta medisiner, men hun nektet. Hun mente jeg skulle slutte på skolen og være hjemme og ta meg av barna. Problemet er bare at det finnes ingen ordninger for studenter som får syk kone! Jeg lå allerede et år bak skjema og med et år til bak skjema hadde jeg mistet støtten fra lånekassen. Jeg prioriterte derfor skolen og lot hun ta seg av hjemmet fordet om hun var et vrak. Jeg fikk min mor til å være der i lange perioder eller ta med seg barnet og passe det - men min kone likte ikke svigermor så det var også galt. Jeg var ganske fortvilet ettersom jeg følte jeg måtte bli ferdig med utdannelsen min for å kunne forsørge familien, men dette forstod hun liksom aldri.

 

Vi giftet oss allikevel når barnet var ett år gammelt. Ting gikk litt opp og ned i forholdet, men stort sett gikk det bedre. Jeg hadde et år igjen av utdannelsen min, hun begynte på medisiner og ble bra igjen.

I sommer sluttet hun imidlertid på medisinene mot legens anbefaling og fikk tilbakefall. Hun nekter å begynnne på de igjen og sier hun har det bra nå. Men hun er pottesur hele dagene. Hun krever at jeg skal ta meg av absolutt alt i hus og hjem. Hun rydder ikke vekk de skitne trusene sine engang. Hu bare kaller meg stygge ting og sier at jeg bare kan flytte. Jeg prøver så godt jeg kan og gjøre alt her hjemme (jeg jobber hver dag fra åtte til fire, mens hun har undervisning fra ni til tolv som stort sett er frivillig). Jeg sier at jeg bare vil vi skal ha det bra, men da kaller hun meg bare stygge ting og sier at jeg aldri kommer til å gjøre noe. Samme hvor hardt jeg prøver finner hun alltid en feil ved det jeg gjør. Jeg kontaktet familieterapi og fikk time, men da nektet hun å stille. Datteren hennes blir lei seg pga den dårlige stemningen i huset. Konen min sier jeg bare kan flytte hvis jeg vil! Jeg vil jo for pokker ikke det! Jeg er jo fremdeles glad i henne og ønsker at vi skal løse dette, men hun nekter å snakke om det. Hun krever også at jeg skal ta fullt ansvar for alt som har med stedatteren min å gjøre - som å ringe og bestille flybillet til henne når hun skal på ferie til min kones familie - jeg prøver å si at dette er virkelig ikke mitt område, men da får jeg bare høre hvor udugelig mann jeg er. Jeg begynne virkelig å bli fortvilet. Jeg står faktisk i dusjen og gråter en havl time hver kveld. Av og til begynner jeg bare å gråte når jeg er aleine. Føler dette ikke nytter samme hva jeg gjør! Har dere kvinner noen gode råd?

[Meesah og HattiFnattene♡]

Familievernkontoret kan nok hjelpe dere.

[Flæskpølsa]

Kanskje din kone trenger en mann som faktisk går fra henne i en periode, slik at hun har mulighet å se perspektiv i ting. Enkelte ganger kan det få ting til å falle på plass både den ene og den andre veien.

 

Siden det høres ut som du faktisk har prøvd alt av å få ting på rett spor så er det begrenset hvor langt et menneske skal klare å strekke seg for å tilfredstille andre uansett hvem det er. For å tilfredstille andre må en ta vare på seg selv for å makte dette.

 

Vil ønske deg lykke til uansett.

[Anonym bruker]

Kona di trenger behandling.

Hun vil ikke ta imot behandling..vanskelig dilemma dette:(

Du må få henne til å akseptere at hun trenger hjelp, hvordan du skal få til det vet jeg ikke. Men som hun over her skriver snakk med familievernkontoret.

Så vil jeg bare si at du høres ut som en flott mann, mange ville bare pakket sekken sin og dratt.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Din kone virker ikke spesielt interresert i at forholdet skal fungere. Hun har kanskje allerede bestemt seg for å forlate deg...? Eller bruker den feige måten -får deg til å forlate henne. Hvis din versjon er sann, holder jeg absolutt med deg!

[Meesah og HattiFnattene♡]

så vil jeg bare legge til at de færreste her er mannehatende feminister som ikke har evnen til å se ting fra mannens standpunkt. Men man får stort sett bare en side servert her inne

[Gjest]

Sett deg ned med henne en kveld etter at barna er lagt.

Still med åpent sinn og tillat deg å lytte.

Gi henne rolige spørsmål og la henne få svare uten å avbryte.

Spørsmål du kan ha hell med kan være:

"Ønsker du at vi skal ha et godt forhold?" Forhåpentligvis svarer hun ja.

"hva trenger vi for at ekteskapet skal bli et bedre setd å være for oss begge?"

"Har DU det bra?"

 

Unngå å anklage.

 

Innse at du også sikkert bør forandre noe.

[Anonym bruker]

Har dere råd til hushjelp? Noen timer i uka, til å vaske og rydde litt?

Det høres ut som om dere begge to har det veldig vondt..

[Anonym bruker]

Det hjelper lite med "Min kone forstår meg ikke" innlegg her. Dere må snakke sammen via en tredjeperson. Gå til familierådgivning!

[Anonym bruker]

Skal prøve dette! Eller har jo prøvdt noe liknende, men dette virket veldig bra ut!! Hu var nettop nede på kjøkkenet der jeg sitter nå og lekset opp for meg at jeg ikke har rydda i kjøkkenskapene... Tror nok jeg har en del å lære om å få et hus til å gå rundt!!! Der har nok min kone et godt poeng, men det er liksom måten det blir sagt og gjort på...

[Flæskpølsa]

Det blir jo skrevet tydelig her at familieterapi nektet konen å stille på, tror det hjelper lite ved at bare en stiller opp.

[Anonym bruker]

Hadde du lest innlegget hadde du kanskje sett at jeg faktisk fikk time der, men hun nektet å gå!!! Dette er nå det siste stedet i verden jeg ville forsøkt meg - men jeg har prøvd alt!!! Kompisene mine sier jeg skal gi balla og flytte min vei - tenkte å høre dere kvinners syn på en sak!

[Anonym bruker]

Du kan jo vurdere å kontakte fastlegen hennes og fortelle hvordan hun har blitt destabilsert etter at hun sluttet med medikamentene mot legens anbefaling. Da er det kanskje duket for en tvungen legeundersøkelse hvor hun får ultimatum om å begynne med medsisinene igjen, eller bli tvangsinnlagt, siden hun ikke ser eller forstår at hun er blitt syk igjen.

[Supha]

Høres veldig ut som om din kone lider av en psykisk lidelse. Nå er ikke jeg noen lege men jeg kjenner et par bipolare kvinner og de har denne adferden - typisk. De blir selvsentrert og klarer ikke å gi noe fordi de er deprimert og ser ikke annet enn sin egen elendighet og uduglighet.

 

Ville som noen her tatt kontakt med fastlegen hennes og lagt fram problemet. For det er helt tydelig at hun trenger hjelp, mer hjelp enn du kan klare å gi henne.

 

Føler virkelig med deg for det er en veldig belastning å bære som pårørende når situasjonen blir sånn den har blitt. Forstår godt at du gråter og er fortvilet. Du føler du stanger hodet i vegge og går tom for "options". Du ser jo selv at fruen er syk, derfor blir du. Du blir der fordi du er glad i henne, glad i jenta som er bak denne fryktelige psyksike lidelsen.

 

Hun er der enda! Du må bare få hjelp til å gi henner riktig hjelp...

 

Lykke til...!

[Anonym bruker]

Huff...fødselsdep er ikke å spøke med. Dattera til et vennepar av mine foreldre fikk det så hardt at hun måtte legges inn på psykiatrisk. Ble der i nesten 1 år....

 

Dette må du få hjelp til å fikse. Prøver du for mye selv kan det hende hun ser på deg som en som ikke gidder å ta i et tak hjemme, men vil velge enkleste vei ut og få hjelp fra andre ( hun tenker ikke så klart som deg oppi dette antakeligvis.).

 

Snakk med helsestasjonen. Dere har vel en Helsesøster som du kan snakke med? Hun kjenner jo konen din litt også? Eller fastlegen? Hva med moren hennes? Har hun søstre som hun har tillit til?

 

Medisiner er jo vel og bra men hun fikk jo tilbakefall så det kan være det bare er å slukke småbranner der og da. Høres ut som om dette må taes med roten jo før jo heller.

 

Tenk på barna som lider i dette også? De merker sikkert stemningen i huset veldig godt....

 

 

[Anonym bruker]

huff det høres ikke så koslig ut det her. Et hus fullt av uro det har ingen godt av.

Det høres jo ut som at du gjør så godt du bare kan.

Saken er den at noen ganger kan hun kansje se seg blind på sin egen frustrasjon og at hun ikke føler seg forstått og den onde sirkelen er i gang desverre. At man bare våkner dag etter dag og er irritert, sur og lei.

Medisinene må hun begynne med igjen...ver ekteskapet bra når hun tok dem?

Først og fremst må dere snakke sammen, livet er for kort for missforståelser og ekteskap som bare gjør vondt.

Du vil jo, men vil hun?

Har hun noen venninder du kansje kan snakke med om hun nekter å prate med deg? Som når frem litt bedre.

Altså om hun ikke vil legge noen energi i ekteskapet så kansje det er bedre å gjøre det slutt?

 

Håper det ordner seg tilslutt.

Men ingenting løses gjennom taushet.

[Anonym bruker]

Prøv å vis henne dette innlegget og svarene du fikk!

Ellers må jeg si at hun er en dårlig kone og mor. Hun SKAL sørge for å fungere greit mentalt og skape et godt hjem for barna sine, og det gjør hun ikke på dette viset. Syns hun høres veldig selvopptatt ut!

[Anonym bruker]

nå må jeg nesten le litt, siden jeg satt her å leste og plutselig kom over dette innlegget som min mann har skrevet.

Jeg er altså da hans kone, så jeg kan fortelle litt om min versjon av saken.

 

Vi var lykkelige og forelsket, alt var strålende perfekt. Jeg gjorde alt i min makt for at denne mannen skulle trivest og ha det godt i sin nye situasjon, fra kollektiv livet til familielivet. Jeg hadde vært alene med min datter i 5 år og var godt inni hvordan det er å ha barn og alt arbeidet som følger med. Så etter vårt felles barn ble født fortsatte jeg i samme sporet, jeg tok meg av alt som hadde med barna å gjøre og i huset. Jeg planlagte bryllupet vårt med 70 gjester alene menst jeg hadde mammapermisjon. Minstemann hadde kolikk og skrek dag og natt i nesten et halvt år.

Da han var 8 mnd fikk jeg et sammenbrudd, jeg fikk ikke i meg nesten mat eller drikke og gikk ned 12 kilo, hadde det vondt og var livredd for å ikke klare å ta meg av ting i heimen (som jeg alltid gjorde) Familien min bor langt unna. Jeg ville gjerne klare meg uten tabletter, hadde aldri brukt det tidligere og visste at jeg var helt utslitt nå og trengte avlastning. Jeg krevde aldri at min mann skulle slutte på skolen (slik han skriver) men jeg ønsket forståelse for det jeg gikk gjennom og at han kunne komme mer på banen i forhold til familien, hjelpe til på ettermiddager og helger. Men han fortsatte å "tvinge" meg, sa at jeg var jo ikke syk, skulle tro jeg hadde kreft. Han følgte meg aldri til legen eller prøvde å hjelpe meg til å finne løsninger for familien. Og moren hans var her kanskje i to uker for å hjelpe meg da jeg var på det verste, men da snakket hun bare om hvor viktig det var at han studerte og at svigerdatteren hennes brukte å gjøre alt osv.

 

Jeg fikk et lite tilbakefall da jeg sluttet på tablettene i høst men jeg er faktisk bra nå, men jeg har det ikke bra i forhold til han, føler jeg har kjempet meg gjennom alene. Og legen min har rådet meg til å stille mer krav til han, det har jeg nå gjort og problemene baller da på seg.

Og jeg synest han har nedverdigende holdninger til det jeg gjør i forhold til hva han gjør. Som dere ser han skriver at jeg er på forelesning kun 3 timer for dag osv. jeg tar en høyskoleutdannelse som krever ganske mye arbeid og snart er det eksamen. Føler det er min tur nå, jeg stod på og hjelpte han slik han kunne gjøre ferdig sin utdannelse menst jeg utsatte mine egne studier.

Og jeg nektet ikke familieterapi som han skriver, han ga utrykk for at han ikke turte å spørre sjefen om fri og jeg var på skolen.

 

Skikkelig barnslig dette her, men nå måtte jeg bare forsvare meg selv litt. Trenger egentlig ikke noen flere svar.

[Anonym bruker]

og jeg lekset heller ikke opp for ham at han måtte rydde i kjøkkenskapene men jeg fortalte han at det er mange ting som jeg alltid gjør som han ikke vet om en gang som å rydde litt i skapene, skifte sengetøy, rydde gammel mat ut av kjøleskapet osv.

 

Han fortalte meg tidligere i kveld at på lørdag skulle han ut å drikke seg full, med verdens beste samvittighet (pga han har tatt seg av alt det jeg gjør hver eneste dag i en uke)

 

jaja, kunne jeg ikke få ha denne nettsiden her for meg selv i det minste, arrrrrrgh

[Gjest]

Etter å ha lest begge innleggene vil jeg påstå at dere har et massivt kommunikasjonsproblem, og trenger et kurs i å sette dere i hverandres sko. Høres ut som dere lever på to forskjellige planeter...

[Anonym bruker]

Det er selvfølgelig lov å være opptatt av eget ve og vel, men da var det hans tur og nå der det din tur? Blir helt matt. Meg, meg, meg; på dere begge 2. Når er det barnas tur da? Dere skylder dem å prøve å fikse dette her. Prøv hardere! Nå!

[Hyacinth Bucket]

Amen!

[Anonym bruker]

Herregud... Er rett og slett for dumt at dere begge skriver inn her... Dere kunne kanskje brukt den tiden det tok og skrive innlegget til og snakke sammen HJEMME I SOFEN SAMMEN!!!!!!

 

Men og snakke sammen er ikke noe dere gjor så ofte virker det som...

[millie+2klumper]

Etter å ha lest din kones innspill her vil jeg si at det er du som er idiot. Noe jeg hadde sterk mistanke om før hun skrev inn sin side av saken.. Mannfolk! Ego hele gjengen. Eller..ikke alle men. Flertallet. å så er dere så flinke til å lage deres egne historier om hvordan ting liksom er å VELDIG flinke til og stakkarsliggjøre dere selv:P. Å du skal gå på fylle med god samvittighet fordi du har gjort "alt" i en HEL uke..hjelp..

[Gjest]

Så søtt, men kanskje dere skulle vurdere å ta denne dere to imellom, ikke på et offentlig forum?!

Det kunne nok være lurt for dere trenger definitivt å prate litt skikkelig sammen!

Dere er jo ikke på samme plan i det heletatt!