Barnehage for de minste...

[Graciegirl]

Hei kloke damer (det ble nesten kloke samer)!

 

Har dere gjort dere noen tanker om små barn og barnehage? Det har jo vært en del skriverier i det siste om de minste barna (1 og 2 år) og hvorvidt barnehage er det beste alternativet for denne aldersgruppen.

 

Lykketrollet er 17 1/2 mnd og han har gått i barnehage siden han var 11 mnd. Vi er sikre på at han stort sett trives i barnehagen. Vi er også trygge på de ansatte og deres samspill med barna (og foreldrene).

 

Samtidig må jeg innrømme at jeg kjenner på at Lykketrollet er liten. Skulle så gjerne hatt mer tid sammen med han i løpet av ukedagene. Prøver å levere sent, hente tidlig eller ta en fridag fra bhg så ofte som det lar seg gjøre.

Skulle gjerne ha jobbet mindre enn hva jeg gjør, men økonomien setter en stopper for det. Samtidig er det godt å være litt på jobb, også. Vanskelig dette her!

 

Andre med tanker om dette?

[ventos]

Hei Graciegirl.

 

Uff, ikke lett det der. Prøver rett og slett og ikke lese alt om debatter for og imot barnehage jeg. Vi valgte å drøye ett år med barnehagestart for vår lille kråke i fjor høst. Da var han 10 mnd. Vi hadde ett valg da, siden jeg hadde anl. til å gå hjemme ett år ekstra. Ikke alle som kan det, og det har jeg full forstålelse for. Han har begynt denne høsten, og nå ser det ut til å gå bra. Vært en laaang innkjøring, og jeg hadde mest lyst til å gi opp de første ukene.

Men tror faktisk at han hadde godt av å begynne nå, og det ekstra året hjemme for min del har ikke bare vært enkelt. Med en samboer som jobber 24/7 syns jeg det ble både tungt og ensomt iblant. Noen ganger følte jeg meg ganske tiltaksløs, og tenkte at kanskje han hadde vært tjent med å være i barnehage halv tid eller så. De andre vi kjenner med barn i samme alder, begynte på jobb hele gjengen, så da var det ikke noen å bruke dagene sammen med heller. Tror jo nå i ettertid at kråka vår hadde det utrolig bra da, med masse oppmerksomhet og kos gjennom dagene.

Kjenner meg også igjen i det du sier at de er jo fortsatt små (litt under 2 år) Ille å gå fra han om morgenene når han gråter og sier: hjem!!

Men når han blir hentet igjen er det glemt. Han virker strålende fornøyd, spiser bra og tar en liten høneblund der. De ansatte er også både hensynsfulle, og ser ut til at de passer godt på både mht. oppmerksomhet og kos.

Er vel bare sånn i livet at vi aldri kan få begge deler, men jeg føler ihvertfall at jeg har tatt ett riktig valg både for minsten og meg selv. Setter liksom større pris på tiden vi har sammen, og vi har blitt flinkere til å finne på ting i fellesskap når vi er samlet og har fri:-))

Tror nok de fleste har de samme tankene som du i større eller mindre grad, men det viktigste er at man selv er komfortabel med valgene man gjør..

Håper det var til litt hjelp, nå får jeg jobbe litt igjen:-))

 

Mvh

[Maud]

Jeg er temmelig sikker på at det ikke finnes store undersøkelser som konkluderer med det ene eller det andre. De store metaundersøkelsene glimrer også med sitt fravær. Mitt inntrykk er at den forskningen som er gjort på småbarn og barnehage er veldig preget av forskerens egne verdier og at de derfor ofte får de resultatene de legger opp til. Barnehage for store deler av årskullene er jo dessuten noe nokså nytt og heltidsbarnehage for massene er ikke et amerikansk fenomen. Det er jo der borte mye av den psykologiske forskningen gjennomføres. Ut fra sånn jeg har forstått det, så er man ganske sikker på at de aller fleste små barn tåler barnehage bra. Enkelte takler det overhodet ikke og da må man kanskje tenke annerledes.

 

Mitt personlige standpunkt er at det ikke er aktuelt å være hjemme over lang tid. Storebror begynte i barnehage da han var 11 mnd, Lillebror da han var 12 og Minstesnupp er 13 når vi forhåpentligvis har barnehage til henne. Jeg blir sur og grinete, synes verden blir for ensformig og savner å være noe annet enn "mamma'n til". Samtidig kjenner jeg særlig denne gangen at det blir trist å ikke skulle være sammen med henne hele dagen. Jeg trenger heldigvis ikke å bruke barnehagen fra 07 til 17 og prøver alltid å være hjemme og ha hentet til kl 16. Da kan vi lage middag sammen og ha noe tid før de legger seg. Det innebærer litt jobbing på kveldstid etter at barna er i seng, men for meg er det en riktig måte å gjøre det på. Nå legger jeg også opp til hjemmekontor etter at mannen er ferdig med sine tre mnd hjemme, for på den måten å slippe reisevei (noe som gjør barnehagedagen kortere). Jeg synes det er litt trist at noen andre opplever så stor del av hverdagen til barna mine og går stadig gjennom regnestykket som bekrefter at jeg i sum er mer sammen med barnet enn dem ;-) Selv om mine har begynt tidlig, ser jeg helt klart at de har en trygg tilknytning til meg og at de forholder seg bra til andre voksne av den grunn. Jeg ser at de blir sosiale, forholder seg bra til andre både barn og voksne og de lærer å dele og vente på en annen måte enn de ville gjort hvis jeg var hjemme med dem. De går glipp av evnen til å kjede seg og kanskje også til å sette pris på ro og å være i sitt eget selskap.

 

Uansett tror jeg alle må finne den løsningen som passer best for dem selv. Prøv å ikke ha dårlig samvittighet, men gjør opp status sånn innimellom og sjekk om dere har den optimale løsningen for akkurat dere. Dersom man gjerne vil være hjemme ser jeg på venner at økonomien løser seg. Man kan be om avdragsfrihet, selge en bil, redusere forbruk, leie ut noen rom osv. Hvis man kjenner på at økonomi er eneste grunn til å jobbe fullt begge to, så tror jeg det er lurt å være mer hjemme sammen med barnet. For noen blir det sårt å tenke på i ettertid at man gikk glipp av noe. Jeg tenker at kanskje JEG går glipp av noe, men jeg tror ikke at barna mine når de blir voksne tenker at DE gikk glipp av noe. Jeg er helt og fullt sammen med barna mine når jeg ikke er på jobb og sånn som jeg tenker vinner de altså mye ved å være i barnehagen. Jeg har heldigvis hatt barna i barnehager der jeg føler meg trygg på at de har det bra, det er en grunnleggende forutsetning for at det skal fungere.

 

[dritgrei hei hei!]

Det er ikke lett det her, for økonomien styrer så mye. Vi har valgt å leve litt knepent, med noen bekymringer ekstra i ny og ne, men det ordner seg alltid, så da går det an å ha det så økonomisk trangt ei stund. Vi har valgt å tenke at småbarnsperioden er så kort at å leve på smuler den tida er helt ok, men jeg skjønner godt dem som ikke orker å leve sånn. Det krever jo litt ekstra med hodebry i perioder, og det er slitsomt. så det er vel som Maud sier, en prioriteringssak mest av alt. og jeg.... jeg er syns det er viktig at jeg har ungene hjemme så lenge jeg kan, så begge de to eldste har vært rundtom to år da de starta i bhg... men han minste her, babyfisen, han må nok i bhg før de andre tror jeg, men jeg har ikke bestemt meg enda. søknaden må leveres i januar, så da venter jeg med å bestemme meg til da. Jeg vingler nemlig litt i mine egne argumenter... han har det best hjemme - han har det best borte, jeg har det beste hjemme - jeg har det beste borte, de andre ungene har godt av at jeg er hjemme( det er jeg ikke i tvil om) men jeg har nok godt av litt hverdagsvariasjon etc etc etc.

 

Når det gjelder det som har vært sagt om 1-2 åringen så har jeg mange meninger, men ingen ava dem er forskningsbaserte, Men jeg mener jo at barn har det fint i huset sitt, helt nært opprinnelsen til de selv beveger seg ut av redet, og det skjer - mener jeg- mellom 2 og 3 år. Men det er noe som liksom ikke kan diskuteres fordi det handler om så mye annet enn følelser og utvikling. det handler om bolig om psyke om arbeidssituasjon om ekteskap og om barnet.... det er så sammensatt at man må bare stole på at de rette avgjørelsene er de man tar for seg selv og ungen sin.

 

Men så lenge man er fornøyd med bhg så er jeg ikke i tvil om at unger har det innmari fint i bhg!!! :-)

[frøydis m/ 4]

Dette er et viktig spørsmål fordi det berører det kjæreste vi har...

De to eldste hos meg startet samtidig i barnehagen og da var storemor 3,5 og lillemor 15 mnd. Storebror startet når han var 1 år og Minsten håper jeg skal få begynne når han er 13,5 mnd.

 

Jeg hadde dagmamma til storemor fra hun var 8 mnd og til jeg gikk ut i permisjon igjen med nestemann. Jeg vet at jeg har vært mye mer fornøyd med barnehage, selv om hun fikk være hos en tante og lekte med en 1,5 år eldre kusine. Jeg husker jeg syns det ble mye videoer som durte og gikk i den heimen......

 

Det er klart at de er små når de er under 2 år,- og de trenger ihvertfall å ha et begrenset antall voksne å forholde seg til. men finner man en barnehage med personale som er der for ungene og som man kjenner seg trygge på, tror jeg det kan være godt for både unger og mor at mor er ute i arbeidslivet noe.

 

Jeg trives ikke så godt med å ha all min jobb i heimen. Jeg er mer fornøyd når jeg får brukt meg selv til andre ting også. Hjemme blir jeg fort litt tiltaksløs og lite kreativ. Derfor tror jeg at for mine barn er det godt og riktig å være i barnehagen.

 

vi har imidlertid valgt å jobbe redusertte stillinger slik at det ikke blir fulle dager ,fem dager i uken. Det har vår økonomi tillatt, selv om vi i perioder da har måttet suge på labben for å få det til å gå rundt. Men slik har vår prioritering vært....

 

Jeg tror at det er viktig at man kjenner etter hva man ønsker. det er hevet over enhver tvil at de få årene fram til skolestart går fryktelig fort. Ønsker man å være mer hjemme med barna er det lurt å overveie om man evt. kan redusere arbeidsinnsatsen utenfor hjemmet...