Nytt forhold-når flytte sammen...hmmmmmm

[Mamma+2]

Jeg er i et nytt forhold, som nå har vart i 3 mnd- og jeg har ALDRI hatt det så bra.....vi er utrolig like og har det fantastisk sammen. Det er 1.5 år mellom barna våre- og de storkoser seg sammen og har nedtelling til helgene da vi er sammen. ( har og vert sammen mye utenom- mesteparten av sommeren )

 

Jeg og min kjære har snakket mye om å flytte sammen...giftemål og alt etterhvert- begge føler dette er helt det rette.

 

MEN samboerskap innebærer at jeg og barnet skal flytte 20 mil- det er ikke uoverkommelig det- men føler mange rundt oss mener det er skummelt- kan jeg vite om dette vil vare ++++

 

Nå er det ikke snakk om flytting før skoleslutt, da jeg ikke ønsker bryte ut midt i skoleåret for barnet mitt...

 

Men kjenner at jeg er HELT BETATT og ønsker dele resten av livet mitt med denne mannen....kan man møte den rette, så er det det jeg har gjordt nå

 

Hva mener dere? Forhaster vi oss? Føler jeg alltid har en tendens til å bry meg om hva andre mener- og det er vell det jeg gjør nå og....

[klg,2 boys now:)]

når tenker du på å flytte da?til våren?å da har dere vært sammen i ca 1 år?hvor gammel er barna?

[Gjest]

Regner med at skoleslutt er til sommeren, da har dere vært sammen et års tid ca? Burde være klar da i mitt hode....sikker blir man aldri før man faktisk har prøvd! :-)

 

Vi hadde 2 timers kjøreavstand da vi ble sammen, nå ble jeg gravid veldig tidlig i forholdet, så det pusha det litt fram kansje, men vi flytta i lag etter ca 7mnd. Da flytta jeg innover til ham, så etter et par år kjøpte vi et hus til her jeg kommer fra og flytta hit :-)

 

KUn dere selv avgjør om dere er klar og når dere er klar....andre kan mene og si hva de vil....dere alene må ta avgjørelsen.

[Gjest]

Om dette er mannen i ditt liv så er det vel ingen hast å flytte sammen.

Han bor nå 20mil fra deg og din sønn - så jeg går ut fra at når dere først treffes så blir det helger + +. Et helgeforhold er noe helt annet enn et samboerforhold. Er du klar for å lage middag til ham? Ta de sure sokkene hans? Osv.osv,osv....

 

3 mnd er ingenting.

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg ikke flyttet sammen før det var gått 1år. Klart man vil gifte seg med noen man elsker, men er forholdet deres sterkt nok så klarer dere å vente en stund.

Rett og slett fordi man må være voksen nok til å tenke det verste også.

Hva om det ikke går, og du har flyttet, byttet skole osv.

 

Det at du i det hele tatt spør hva som er riktig å gjøre forteller meg at det knager bittelitt tvil i bakhodet. Og den tvilen skal være helt bort før du tar en avgjørelse.

 

Lykke til med den store kjærligheten! Om det er ment å vare så er han jo der for deg til sommeren også.

[Banshee]

Det er noe som heter at en ikke skal kaste stein i glasshus.

 

Jeg flyttet tidlig inn sammen med min nåværende samboer og jeg har en datter fra et tidligere forhold.

Dette har gått veldig fint for oss av mange grunner

 

- vi har vært sammen i to år tidligere, bruddet den gangen var ikke sårt, vi mistet hverandre bare på slutten. Og vi begge har vel følt siden den gang at vi ikke klarte å glemme.

 

- vi har kjent hverandre i 9 år nå og kjenner hverandre inn og ut.

 

- vi har vært gjennom både små og store overraskelser i hverdagen.

 

- vi overveide det å flytte sammen meget nøye og begge var enige om at hvis vi flyttet sammen er det ikke lov å gi seg. Uansett hva som dukker opp, være det sykdom osv så skal vi gå gjennom det sammen.

 

- vi pratet om og ble enige om på forhånd at fremtiden vår sammen skal inneholde både giftemål og felles barn.

 

Med andre ord så la vi opp hele løpet om hvordan vi ville ha det på forhånd før vi gikk inn i samboerskapet.

Nå har vi bodd sammen en god stund, men det føles ut som vi har bodd sammen i årevis og det ser vi er fordi vi kjenner hverandre gjennom flere år fra før av.

 

 

Jeg vil uansett råde deg til å avvente å flytte sammen helt ennå (det var den steinen da..jeg vet jo ikke hele situasjonen din).

Det er så lett å bli fanget i øyeblikket og ikke se hele bildet.

Hvis de rundt dere også syns dette går raskt, så er det som regel fordi det nettopp er det det gjør. Men det er jo klart at dere to kanskje ikke syns det gjør.

Så har du jo også et barn i denne situasjonen som er i skolealder og skjønner mer enn småbarn gjerne skjønner. Det vil med stor sannsynlighet bli en for brå overgang for dette barnet. Selv om barnet kanskje er begeistret for denne mannen, deler ikke barnet de samme følelsene som du har for han (om du skjønner meg).

 

Jeg tror at for barnets del om kanskje ikke litt din egen også, så skal du avvente en stund ennå. gi barnet ditt tid og rom for å få bygget opp et stabilt forhold som dette barnet føler seg trygg på mellom de to.

Prat med barnet når det har gått noen måneder om hva det syns om å flytte sammen med NN. Men pass på å formulere deg så ikke barnet føler seg presset til å svare det barnet kanskje tror du har lyst å høre.

 

 

Håper du fikk noe fornuftig utav meg, lykke til videre! )

[*musefis* med 2 store og 2 små]

Et godt råd fra ei som har vært i samme situasjonen:

 

DRIT I ALLE ANDRE OG TENK PÅ DEG SELV!!!

 

Vi var sammen i 1 1/2 mnd før jeg flyttet inn. Jeg var fremdeles gift da jeg traff ham men tok ut seperasjon og flyttet. Nå skal det sies at vi bodde i samme kommune men alle sa at jeg ikke måte finne på å gjøre det! Jeg sto på mitt (heldigvis) og jeg har aldri før hatt det så godt som jeeg har det nå. Eneste skåret i gleden er at jeg ikke får ha barna mine mer en annenhver uke, det er ganske hardt. han har også to barn så den uken vi er alle mann er det ganske folksomt ja! Han har to barn på 13 og 11 og jeg har to barn på 6 og 3 år.

Stol på magefølelsen din, du lever bare en gang!!

 

Lykke til!

[Mamma+2]

Ser det ble stilt noen spørsmål.

 

Hadde det vert kun meg det gjaldt- så hadde jeg nok flytttet allerede, men det er jo det å bryte opp for barnet mitt som gjør at desse tankene dukker opp...

 

barna er 7,5 og 9 år. Så det innebærer jo å bytte skole.

Og det er ikke snakk om å flytte før til våren - da har vi vert et par i 1 år. Vi er inneforstått med det begge to- og gleder oss.

 

ja det er et helgeforhold i utgangspunktet- men har vert sammen hoveddel hele sommeren ( da jeg ikke er i jobb pga sykdom)

Så lage middag- vaske hus og ta hans sure sokker har jeg nok allerede litt erfaring med he.he....

[klg,2 boys now:)]

når ungene dine er såpass gammle ville jeg hørt hva de tenker om å evt flytte og bytte skole,flytte fra venner.o.l.

[Eliise]

Men om mor er ulykkelig, så har jo ikke barna det noe fint heller....

Litt vanskelig det der, men man må vel bare bestemme seg. Enten ta sjangsen eller la være =)

 

Jeg flytta 200 mil til min kjæreste, bare 3 mnd etter at vi møttes. Og nå, 3 år senere har vi 2 barn, og jeg har det bedre enn noen sinne ;-)

Blir jo litt anderledes, for jeg hadde jo ingen barn med meg på flyttelasset jeg da. Men bare for å vise at det går ann!

 

Men stol på deg selv!

[Gjest hovedinnlegger]

Jeg tror jeg hadde ventet til stormforelskelsen hadde gitt seg noe. Om man leser om forelskelse, medisinsk sett, så er det en tilstand hvor man faktisk er litt 'gal' og 'blendet' for hverandre og også litt blendet for fornuft. (Ingen kritikk her, sånn er vi alle :-)) Siden det er barn involvert, vil jeg derfor anbefale å vente lengre enn bare 3 måneder. Bruk tiden fremover til å bli ordentlig godt kjent med hverandre. Ikke minst hverandres negative sider. Man kan etter 3 måneder føle seg helt sikker på at dette er den rette personen å dele resten av livet med, men sånn føles det jo stort sett alltid i et nytt forhold, og forhold ryker. Det er synd om dere skal flytte langt av sted, bryte opp, bare for å se at dette ikke ble helt slik dere drømte om. Kanskje føler dere da at dere har forpliktet dere såpass mye, på grunn av barna, at dere fortsetter ulykkelige i forholdet... Eller at dere bryter... hvilket ikke vil være gunstig for barna, som jeg skjønner, allerede HAR opplevd brudd....

 

Så, all fornuft tilsier at dere bør vente langt lengre enn 3 måneder. Jeg ville kanskje ha ventet et år, så jeg har var helt sikker på hvem jeg hadde med å gjøre...

 

 

[Gjest hovedinnlegger]

Jeg ser flere her sier at du skal drite i hva andre sier og bare følge følelsene, men da må jeg minne om at man i rus av en stormforelskelse ikke er spesielt 'tilregnelig' hva fornuft gjelder... De fleste av oss føler oss helt sikre ved 3-månders stadiet, men, ja, jeg vet ikke hvor mange, men trolig flertallet av disse forholdene ryker etterhvert når man blir enda bedre kjent med hverandre.

 

Det høres så fint og romantisk ut å komme med en støtteerklæring som tilsier at du bare skal følge følelsene dine... det er liksom slik det er i de mest romantiske filmer... hvor det alltid ender godt... sånn er rett og slett ikke virkeligheten....

 

Ha tro på forholdet, og bruk fornuften, vil jeg si. Det er ingen hast å flytte sammen. Om dere virkelig er ment for hverandre svekkes ikke forholdet om dere venter, det styrkes heller...

 

 

Lykke til