Gå til innhold

Tror bf. har psykiske problemer.. Men hva kan jeg gjøre?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vet ikke hva jeg skal gjøre, eller om jeg i det hele tatt kan gjøre noe..

Det kan virke som bf. har problemer som stikker dypere enn som så.

 

Jeg orker ikke skrive hele historien om oss her.. Men i korte trekk: Han forandret seg veldig da jeg ble gravid. Å han var ikke noe snill psykisk mot meg. Ting ble ikke bedre etter at babyen kom. Så etter 8 mnd. fant jeg min egen leilighet. Orket ikke bo sammen med han mer. Å jeg fant fort ut at jeg ikke hadde mer følelser for han. Jeg husker så godt at jeg gråt for han.. Hvor var han da?

Men når jeg sa til han at jeg ikke orket dette mer, da gråt han, mye.. Men jeg hadde bare medlidenhet, ingen kjærlighet for han. Var ikke riktig for meg å fortsette da, for noen sin del.

 

Han spilte/spiller mye på min samvittighet i ettertid..

 

Men han sier han vil ha kontakt med lillegutt.. Men han gjør ingenting for det.

 

Han ljuger om alt (hører fra søsteren hans). Han har også ljugd til meg den tiden vi hadde litt kontakt. Dro med ei jente til min leilighet når han skulle ha lillemann å sånt.. Skikkelig dårlig med respekt..

 

Men min hensikt har aldri vært å ta lillemann fra han. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan for at de skal ha kontakt.. På 3 mnd. har han sett han 1 gang, på mitt initiativ.. Så jeg har tenkt at lille har ikke noe godt av å være hos en pappa som ikek selv vil..

 

Men nå er jeg usikker på om det er andre ting.. Jeg tror kanskje han har psykiske problemer/deprimert..

 

Han ser på film hele natta (mye av den), tenker bare overtid og jobb, har gått ned mye i vekt, skal bare sloss på byn, snakker ikke med noen.. Bare stenger seg inne. Dette kan jo ikke være sunt.

Han sender sjeldent mld. å spør hvordan lille har det. Hvis han gjør det, så slutter han å svare etter han har fått svar på det han lurte på. Svarer ikke på mine spm. Aldri.. Enda jeg ikke er sur på mld. Han slår av tlf.om jeg prøver..

 

Familien hans burde absolutt tatt tak i dette. Jeg har snakket med søsteren hans. Hun ser det jo. Men ingen gjør noe! Moren hans ljuger like mye som han. Hun skulle ringe meg for flere uker siden fordi hun så gjerne ville ha kontakt med barnebarnet sitt.. Men hun tar heller ikke kontakt.. Der tar jeg hintet.. Men bf. har det ikke bra..

 

Men hva kan jeg gjøre? Jeg bryr meg jo om han, å det vet han..Men ting har gått så langt nå, at jeg tror ikke han tør.. Han svikter med en gang han får bittelitt motstand. Han klarer ikke svare for seg.. Han ligner mer og mer på sin far.. og mor.. Noe han sa han aldri skulle bli..

 

Han må ta tak i livet sitt nå.. Det er jo i teorien ikke mitt problem. Men han er pappa til mitt barn, å vi bryr oss om han.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du høres ut som meg.. Og min bf. er veldig lik. Man vil så gjerne at dem skal ta ansvar.. Men min bf. er kunn ego. Kunn seg sjøl som teller. Og hans mor er lik.. :) Og dem rotter seg isammen. Og det er vondt når man ikke når fram. Jeg har så vondt pga. lille klumpen. Jeg vil jo han skal ha en pappa og mamma som har felles interesse for han. men nei.. Det går ikke.

Jeg har prøvd allt men han blir ikke bedre. Han har ikke feil. Han vet og kan best. Han elsker det når jeg er lei meg og sliter. Null støtte og oppmuntring. Han vrir seg unna allt ansvar. Og allt er alltid min skyld. Alltid.. Dessverre. Det er vondt.Det er vondt og ha barn med sånne.

 

Skrevet

Takk for svar!

 

Men sånn er jo ikke bf. til mitt barn.. Han er jo innesluttet og sliter med noe.. Han har ikke noe særlig kontakt med moren sin (eller er det omvendt..).. Så de går ikke mot meg på noen måte sammen..

 

Det virker som han vil så gjerne, men han er tiltaksløs, å har for mange problemer i livet sitt virker det som. Ting han har slitt med hele tiden. En vond og litt dårlig oppvekst blant annet.

 

Å jeg tror nå at alt kommer samtidig, å i tillegg så dro jeg med meg lillegutt, fra han.. Har jo nesten dårlig samvittighet.. Men kan jo ikke ha det heller. Må jo ta ansvar for livet til lille og meg selv..

 

Men hva kan jeg gjøre for å innse at han faktisk trenger hjelp? Noen må hjelpe han nå tror jeg..

Skrevet

Ja det har jeg virkelig.. Han tar ikke tlf., svarer ikke på mld. eller slår av tlf. hvis jeg forklarer på mld. at jeg gjerne vil snakke med han.

 

Så jeg tar et hint, han vil ikke, eller tørr ikke snakke med meg.

Mes sannsynelig så tørr han ikke etter alt som har skjedd.. Han murer seg inne..

 

Er bare det at jeg nå begynner å bli redd for han.. Å det er jo søren ikke tak i familien hans heller!

 

Når vi snakket på fvk. så var vel det eneste han sa: "ja, nei, sikkert, kanskje eller jeg vet a faen".. Men etter samtalen så snakket han bra med meg, det pleier å være sånn, men så blir han borte, å svarer ikke på noe lengere. Han skulle ringe meg rundt 10. august da vi skulle bli enige om dgaer for samvær. Han har enda ikke ringt. Eneste unnskyldnngen var: "sorry"..

Skrevet

Ingen som har noen råd/erfaringer?

 

Må jeg bare la det gå helt til noen andre faktisk tar tak i det å gjør noe med det?

Skrevet

Forstår tankene dine, men han er faktisk voksen. Og voksne må dessverre ta ansvar selv, og ville ha hjelp. En kan lite gjøre, dersom de ikke vil ha hjelp....

 

Ditt ansvar ligger hos ditt barn, ikke barnets far, selv om du sikkert gjerne vil hjelp ham. Du kan bare tilby deg å være der, om han vil snakke, ikke noe annet.

 

Du bør faktisk la tanken om "vanlig samvær" eller samvær i hele tatt, ligge til han får orden på livet sitt. Høres ikke ut som om han kan ha ansvar for et barn i hele tatt.

 

Dessverre er det ikke alltid at fedre(eller mødre, for den saks skyld) klarer å stille opp for sine barn. En kan ønske at virkeligheten var en annen enn det den er, men en må faktisk forholde seg til realitetene. Uansett hva de er.

 

Jeg har ofte ønsket at BF her skulle skikke seg, og stille opp for barna. Men det har ikke skjedd, og kommer vel neppe til å skje, heller.

 

Du sliter deg ut med dette, og oppnår lite annet. Du kan ikke styre BF's liv, følelser og handlinger. Det er det kun han som kan gjøre noe med.

 

Ønsker er en ting, virkelighet som regel noe annet......

Skrevet

Det er jo bare det at jeg bryr meg om han.. Å jeg vil ikke styre livet hans, jeg vil bare at han skal ha det bra. Vil at han skal komme over kneika før han faller helt ned i kjelleren..

 

Klart, jeg kan ikke hjelpe en som ikke vil ha hjelp. Ser jo den.. Men man må jo bry seg om andre mennesker? Hva hvis alle bare skulle brydd seg om seg selv, eller tenkt at h*n er jo voksen, da kan jeg ikke hjelpe.. Hva hadde skjedd da? Det er litt for enkelt syns jeg..

 

Samværet det er snakk om er kun noen timer en dag pr. uke. Det tror jeg bare hadde gjort bf. godt, for jeg vet han savner sønnen sin, å at han er glad i han.. Men han klarer ikke gjøre noe med det. Han er feig rett og slett..

 

Klart, lillegutt sitt liv og mitt tar jeg bra hånd om.. Å lille merker ingenting til dette. Han nevner pappa noen ganger daglig (men vet ikke om det er fordi han husker), å noen ganger sjeldnere..

 

Men jeg må innrømme det at jeg ofte tenker på hvordan han har det.. Hvertfall når han sender en mld. å så ikke svarer på flere uker..

 

Takk for svar..

 

Skrevet

Problemet(eller hva jeg skal kalle det) er at kanskje du ikke er den rette til å hjelpe ham.

 

Dersom det var du som gikk, så kan faktisk du være mye av årsaken til at han gjør som han gjør. Legger ikke skyld på deg, men vet det er vanlig for oss damer å prøve å "rette opp" i den kjærlighetssorgen vi påfører menn.

 

Og det med at han sender deg mld, for så å ikke svare, kan være at han har hatt et "svakt" øyeblikk, for så å angre seg etterpå. Ikke mer enn det.

 

Kan være at han rett og slett trenger litt tid.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...