I dag kom tårene da jeg skulle kle på meg....

[Ønskebaby08*12]

Har egentlig ikke brydd meg noe særlig om kropp og vektøkning i svangerskapet. Jeg er liten og slank i utgangspunktet og trengte nok å legge på meg litt. 155 cm, og 47 kg før jeg ble gravid.

Jeg har faktisk vært stolt av kroppen min, stolt av den voksende magen. Jeg skjønner jo at jeg må legge på meg i løpet av ni måneder, og med en voksende baby i magen.. Ihvertfall, har de siste månedene følt meg som en strandet hval, uten at det har gjort meg noe særlig.

 

Men, i dag, skulle jeg inn i mamma dongribuksene mine igjen.. har ikke brukt de på en stund. Det har gått mest i lin/sommerbukser og joggebukser. (går bare hjemme fordi jeg er sykemeldt, dessuten har jeg ikke skjønt at høsten har kommet snikende :-)), men, jeg fikk jo ikke på meg noen av buksene, noen av de fikk jeg jo ikke over lårene engang, mens en fikk jeg på, men måtte sprette opp den magedelen.. skulle ta på meg sokkene, men rakk ikke ned, selv om jeg satt. Greide ikke bøye meg...Oppdaget til min skrekk at jeg faktisk har lagt på meg rundt lårene, men rumpa ser like liten og flat ut...så der satt jeg da, måtte ha hjelp av samboeren min til å ta av meg buksa, og på med sokkene..Plutselig kommer tårene, og jeg greide ikke å stoppe. Da var det vanvittig godt å ha en god mann som holdt rundt meg og sa at jeg må huske på at jeg bærer på barnet vårt, og hun trenger plass til å vokse. Og, nei, jeg er ikke feit... (var veldig overbevist en liten stund om at jeg bare er tjukk og feit) :-) Etter det var alt bra igjen. Må le litt og da, for makan til humørsvingning og hormoner har jeg ikke vært borti tidligere i svangerskapet.

[☆lieela]

Hei!

Vil bare si at du kan trøste deg med at disse kg forsvinner. Jeg er 158, veide 47 før jeg ble gravid. Dagen før jenta kom, veide jeg 62 kg!!!(?) Men det var bare puppene og magen som hadde blitt større da, men jeg innbilte meg selvfølgelig alt annet. Når jeg var hjemme fra sykehuset, veide jeg 56, og nå er jeg tilbake på 47. Så fortvil ikke:))

Flott at du har en mann til å trøste deg, det hadde jeg også...og han har jo rett-det er et lite menneske inni magen din!

[Mrs. Charming]

Hormoner, ja, kanskje. Det er hvertfall HELT sikkert at følelsen av å være "invalid" og hjelpeslaus får en til å huske hva slags sårbar situasjon man er i!

[babygullz <3 vilde]

sjit... jeg skulle gitt d meste for å være så liten og tynn....Selv er jeg snart fødeklar og er 15kilo tyngre enn deg, og bare 3 cm høyere.. føler meg som moby dick i forhold...

[Ønskebaby08*12]

Føler meg ikke mye høy i hatten når jeg må ha hjelp til å kle på meg, knyte skoene mine. Må vel igrunn ha hjelp til alt jeg ikke rekker når jeg står rett opp og ned... Sånn er det når magen bare er i veien. Men, hva kan man regne med når man er inne i den siste måneden, og snuppa kan finne ut at hun vil fødes når som helst... Men, det er nå stas å være "litt på tjukka og da" :-)

[babygullz <3 vilde]

hihi, jeg måtte ha hjelp av sambo når jeg skulle ha knyta skoene en dag jeg skulle gå tur..var sååå ydmyk da, "kan du vææære så snill å knyte skoene for meg*se-på-med.klinkekuleøyne* ??" =)

[Ønskebaby08*12]

Jeg liker å tro at våre kjære menn/samboere syns vi er verdens skjønnenste skapninger når vi ber dem om noe så banalt som å knyte skoene våre (selv når det skjer i full offentlighet)..vi bærer tross alt på deres sønn eller datter :-)