Hvordan forholder man seg til lystløgnere?

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som lyver om mye rart. Nå i det siste har det gått mye i at hun skal dra fra mannen sin, men har etter hvert skjønt at dette er bare tull. Den ene dagen skal hun gå fra han, den neste har de kjøpt seg båt og er såå lykkelige fordi de kan dra litt rundt omkring. I fjor ble hun innlagt på krisepsykiatri, og gikk på medisiner i flere uker etterpå. Etter å ha snakka med felles bekjente, fordi jeg lurte på om de hadde vært og besøkt henne, så skjønte jeg at dette var ukjent for dem, det var noe hun ikke hadde snakket om til dem (hun er av typen som forteller alt mulig til "alle").

 

Utrolig vanskelig, med andre ord. Vi er ikke så mye sammen, fordi vi bor på hver vår kant av landet, men vi har kontakt pr nett. Det tullet har ført til at jeg ikke tar kontakt så ofte som før, syns det er forferdelig flaut at hun holder på slik.

 

Hva gjør man? Fersker man dem, eller lar man det bare passere? Det vrker jo ikke som at slike personer lærer av det heller (har vært sammen med en som hadde tendenser).

[Anonym bruker]

Du lar enten være å forholde deg til det, eller så konfronterer du vedkommende og ber henne søke hjelp for problemet. Uansett viser du at du ikke forholder deg til henne før hun har tatt tak i problemet sitt, fordi du ikke trenger/orker å utsette deg for det!

[Anonym bruker]

Tror neppe det går å konfrontere noen som tydeligvis er psykisk syk.

Hun ser det sikkert ikke selv og tror på det hun sier til alle rundt seg.

Hun har sikkert en annen verdensoppfatning enn en som er frisk.

Snakker av erfaring da jeg har noe lignende i familien.Du må gjerne konfrontere henne , men hun kommer nok ikke til å forstå uansett.

[KaMa]

Én ting er å være lystløgner, men en annen ting er vel å være psykisk syk (selv om en lystløgner mye mulig kan være psykisk syk..).

Det er jo slett ikke sikkert hun lyver, men at hun formidler til deg den virkeligheten hun selv opplever. At hun den ene dagen skal gå fra mannen sin og neste er lykkelig og glad, betyr jo ikke at hun lyver. Jeg syns hun høres veldig labil ut, og det rimer jo med at hun har vært lagt inn på krisepsykiatrisk. Man blir ikke lagt inn om man er frisk.

 

Hadde jeg opplevd noe lignende med noen av mine venner, så ville jeg nok prøvd å stille opp som venn. Prøvd å finne ut hvordan det egentlig var fatt med vedkommende, og om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg ville nok ikke gjort noe av det du foreslår, ferske dem i løgn eller late som ingenting.

[Anonym bruker]

Har en slik venninne. Hun løy om alt, og til slutt trodde jeg aldri på henne lenger. Til og med da hun sa hun var gravid, trodde jeg henne ikke, og det viste seg at hun ikke var. Lenge etter at babyen skulle vært født, sa hun at den var født, men døde fordi en sykepleier mistet den i gulvet. Men ingen har noen gang sett henne gravid, selv om de ser henne nesten hver dag. Jeg har aldri konfrontert henne, og snakker med henne jevnt en gang i uka. Det er et problem at jeg aldri tror på henne, men det har tatt så mange år nå, at jeg ikke reagerer lenger. Det kan jo godt hende at noe hun sier er sant, men jeg tar det for å være usant.

 

Hun har for eksempel løyet om at hun opererte blindtarmen for å slippe bryllupet vårt, mens hun var ute og drakk samme kvelden, et annet sted.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Det er liten vits i å si noe, det er min erfaring. De bare vrir og vrenger mer på det. Vær kritisk..det er vondt å ha relasjoner til sånne mennesker