Andre som føler at de er inne i en vanskelig periode???

[Tryne_ nr.3 på vei]

jeg har de siste 3 ukene virkelig følt at alt raser i hode på meg. Jeg føler meg så maktesløs og har en forferdelig uro i kroppen min. Jeg får ikke fred, ikke natt ikke dag. Jeg har ingen forklarng på hvorfor alt plutselig er blitt så forferdelig, men vet snart ikke hva jeg skal gjør. Er forferdelig å møte hver dag på denne måten. Jeg føler ikek noe særlig glede i livet mtt lengre, selv om jeg er så heldig å ha en liten jente. Jeg tror det helelr kommer av bitterhet. jeg er så bitter på hele situasjonen min, men mest av alt den "URETTFERDIGE" diagnosen. Tiden renner ut for hver dag som går, og INGENTING skjer. er ca 6 mnd siden sist forsøk, og pga legen min så venter jeg fortsatt på en endokrinolog time, har ventet i over 2 mnd pga en feil han har gjort.

 

Jeg blir galt, å jeg synes det er forferdelig å møte dagene mine på denne måten. Jeg vet at det er mange som ikke har vert så heldig å fått ett barn, og jeg vet at det er folk som har prøvd myyyyyyyyye lengre enn meg. Men akkuratt nå føler jeg at jeg trenger støtte, jeg skulle så ønske at det var så mye lettere. Og det er s fortvilende å ha det på denne måten, for jeg kommer ikke ut av det:(

 

jeg vil jeg vil, men får det ikke til. Hvordan har dere andre det for tiden???????????????

[Gjest]

Kjære Tryne...

Du har det jammen ikke så lett...Den bitterheten du føler har nok også jeg kjent på flere ganger. Det er så urettferdig at noen av oss skal plages slik. MEN så tenker jeg da; vi kunne hatt det så ufattelig mye verre....vi kunne hatt kroniske sykdommer, vi kunne hatt kreft bla bla bla. Allikevel må vi kunne få lov til og sørge over at vi har det slik vi har det.

Det som holder meg oppe er og hele tiden kunne tenke fremover, tenke videre mot neste forsøk. Har jeg ikke en plan, ja da lager jeg en plan. Og ha en plan B er så viktig for meg... Det siste året har livet mitt stort sett dreid seg om forsøk, hormoner, innsetting, ruging, testing osv. Alt annet er blitt forskjømt. Jeg har liksom hatt vanskelig for og finne glede ved og stå opp om morgenen og møte en ny dag helt til jeg tilslutt måtte ta meg selv i nakken...Jeg tror virkelig jeg var på tur til og bli deprimert.

Jeg måtte rett og slett bare bestemme meg for at NÅ må jeg slutte og sitte her og sture og grave meg selv ned. Barn skal det bli på en eller annen måte!

 

Jeg skjønner det er vanskelig for deg at ingenting skjer...Du går og venter og venter, samtidig som du vet at du ikke har allverdens med tid. Da er det bittert at legen gjør en feil som gjør at du må vente enda lengre....

Men Tryne, barn kan det fortsatt bli. Du kan fortsatt få søsken til jenta di. Enten ved hjelp av egne egg, ved eggdonasjon eller adopsjon. Ja, det er en liten stund enda til dere kan adoptere, men dere kan starte prosessen her i Norge. Så unge som dere er så vil dere være så heldig og få tildelt de minste barna som adopteres bort. Prøv om du klarer og snu det negative til noe positivt. Jeg vet at det er vanskelig, men PRØV.....

Jeg lurer også på om du har noen du kan prate med om hvordan du har det foruten om mannen din?? To av mine venninner som vet hva vi driver med, samt svigermor har vært gull verdt! Jeg hadde ikke klart meg uten....Min ene venninne så faktisk at jeg var på tur ut stupet, og hun spurte meg rett ut og jeg var på tur til og bli deprimert....

Du trenger hvertfall noen og prate med, Tryne, andre enn oss på nettet. Det håper jeg du har. Du har det skikkelig fælt, og du trenger noen som kan plukke deg opp nå.

 

Sender deg en kjempestor klem

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg får helt tårer i øynene når jeg leser innlegget ditt. Tenk at d har brukt all den tiden på å skrive ett så langt innlegg til meg. Det er så godt å lese slikt, fordi man merker at det er skrevet av noen som forstår, noen som har vert i samme situasjon osv...

 

Jeg prøver hele tiden å ha en plan B, problemet mitt er at plan B skjer ikke før på LEEEEEEEEEENGE (adopsjon). Så sliter det veldig nå når jeg merker at dette går utover forholdet mellom meg og mannen. Jeg har så stort ønske om at vi skal ha det helt normalt, og at vi ikke skal krangle hele tiden. Jeg er veldig lei meg fortiden, noe som fører til at jeg er sur og gretten hele tiden. jeg vet om det, men jeg klarer ikke å la vær. Jeg har så lyst til å være den jenta mannen min fallt for. det var en jente som var glad i livet, en jente som lo og smilte HELE dagen. En jente alle kjenner for å være en jente med utrolig godt humær. Jeg har lyst til å være den konen jeg egentlig kan være, en som er med å bygger opp forholdet og sier positive ting til mannen. Jeg har også lyst til å være den mammaen jeg hele tiden har drømt om å være, men jeg klarer ikke. Jeg har for mye som ligger å gnager meg opp innvenig. Føler meg tåpelig som syter når dette ikke burde vert verdens undergang. Men følelser er følelser. Føler man det slik så er det slik. Men jeg vet at jeg ikke lenger er den personen som jeg en gang var. Smilene og det gode humøret forsvinner sakte men sikkert.

 

Når det gjelder dette med å ha noen å snakke med så har jeg jo egentlig det. Jeg har hatt en vennine hele veien som virkelig bryr seg. Jeg føler at hun prøver så godt hun kan å sette seg inn i det. Hos henne kan jeg lufte tankene mine. Men likevell er det noe som magler hos alle, jeg har INGEN likesinnende. Jeg har ingen som har vert gjennom allt dette, dermed er det INGEN som virkelig kan forstå. Jeg føler at alle prøver å bagatellisere dette. Men mitt oppi dette så glemmer de helt at diagnosen min har ikke berre følge for det å få barn, men det er jo faktisk ingen som vet hvordan helsen min kommer til å være. Er ingen som har vert borti en som fikk diagnosen "fortidlig overgangsalder" i en alder av 18 år.

 

nei, huff, skal si jeg klager. Men det føles godt å kunne skrive det noen sted, jeg må berre få det ut. Jeg sitter med alt for mye trist innvendig, vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt det

[Gjest]

Jeg kjenner meg ganske så godt igjen i det du skriver; det er ingen som virkelig FORSTÅR hvordan vi har det andre enn de som har gått gjennom akkurat det samme....

Jeg måtte bruke ufattelig mye tid på og forklare at det hjelper faktisk ikke og slappe av og ikke stresse....jeg fikk ikke mye eggløsning av det så lenge jeg faktisk ikke hadde egg, og eggstokkene var så små at det var såvidt de var synlige på ul...

 

Jeg er heller ikke den jenta jeg en gang var....den sprudlende jenta som hadde mange jern i ilden og mange venner som jeg var sammen med HELE tiden....Ting har forandret seg, og jeg har forandret meg...Jeg vil helst være alene. Da har jeg det best. Ikke helt alene da, men sammen med mannen min.

Klart det tærer på forholdet deres når du har det slik du har det. Mennene våre kan aldri fullt ut forstå hvordan vi har det inni oss, og hvordan vi tenker og føler det.

 

Jeg så et tv-program engang om noen unge jenter rundt 20 som var kommet i tidlig overgangsalder. Dette var i USA og jeg mener bestemt at det var Oprah jeg så. Finnes det noen amerikanske nettforum, tror du?? Jeg har aldri sjekket det selv.

 

Hva tror du om og få en henvisning til psykolog?? Jeg spør deg bare rett ut, og håper du ikke tar det ille opp. Jeg tenker sånn i forhold til at du får tømt deg litt, og kanskje klarer h*n og hjelpe deg til og finne tilbake til den glade jenta du engang var?? Jeg vurderte virkelig psykologhjelp selv for en liten stund siden da jeg hadde det som verst, og følte livet virkelig ikke var så veldig mye verdt. Hvertfall ikke om jeg skulle leve det som barnløs.

Det med helsen for oss som så altfor tidlig har fått hormonproblemer har jeg ikke tenkt så altfor mye på. Det gynekologen min er så ufattelig opptatt av er at jeg må passe på og ta østrogen for og unngå osteoporose....., men så var det det da at jeg er genetisk utsatt for bryst- og eggstokk-kreft, da. Det med eggstokkene er jo ikke noe problem lengre da disse er fjernet, men brystene er jeg redd for. Heldigvis får jeg mammografi en gang i året, og det er godt.

 

Jeg håper virkelig at du får det bedre med tid og stunder, Tryne.

 

Stor klem

[Tryne_ nr.3 på vei]

det er akkuratt slik jeg også tenker Hva hjelper det om jeg slapper av. Eggene mine er elendige, å jeg får heller ikke flere egg enn det jeg allerde har. Og som deg, det aller beste er å være alene, og når jeg sier alene, så mener jeg egentlig helt alene. Er jeg sammen md mannen min så blir det jo berre syting fra min side. Synes synd på mannen min så må leve med meg. Ønsker ikke å være sosial lengre, det kommer alltid en gledes nyhet fra de andres side om at noen er gravid, ALLTID.

 

Jeg tar det ikke ille opp om du nevner psykolog. Det hadde nok sikkert ikke vert dumt, men jeg er redd det vil være negativt i forhold til en evt. adopsjn senere, så jeg får berre prøve å lære meg å takkle det på ett vis.

 

Gynekologen min snakket også om østrogen. Jeg forstår godt at du er redd for dette med bryst kreft osv.. Men jeg er jo også redd for dette selv om det ikke er noe genetisk i min familie. Østrogen hjelper jo ikke akkuratt da.

 

Nei huff, møkka greier. Jeg vil berre ut av den vonde sirkelen. jeg har sagt til meg selv at hvis jeg klarer å få dette siste barnet slik at ikke jenta mi må være alene, ja da kommer vi ALDRI til å prøve mer. Det gjør med skade enn det gjør godt. dersom vi finner ut at vi vil ha ett 3.barn, ja da blir det adopsjon.

 

Men akkuratt nå har jeg virkelig nok med meg selv. Trodde aldri at jeg kom til å få det så vondt. jeg tuller ikke når jeg sier dette, men per i dag har jeg det faktisk værre nå enn jeg hadde da jeg prøvde med nr.1. Da hadde jeg ikke trodd var mulig

[Gjest]

Det har du jo faktisk helt rett i. Man vet aldri hvordan det slår ut på en adopsjonssøknad at man har vært i kontakt med psykolog.

Skulle ønske at du hadde noen andre du kunne prate med, men det er vel ikke så lett og finne noen. Det viktigste er vel kanskje at personen kan lytte?? Uten og måtte si så mye, og uten og bagatellisere det hele.

 

Hva sier mannen din?? Hvordan har han det innerst inne? Hva tenker han. Håper dere kan prate sammen om dette uten at det blir krangling av det. De skjønner ikke fullt ut hvordan vi har det, men vi kan prøve og forklare det. Fortell han på hvilken måte han kan være til best mulig støtte for deg, og be han om og gjøre det samme.

Skal du takle dette alene må du rett og slett bare bestemme deg for at nok er nok. Det blir ikke mer barn av det om du skal gå rundt og tenke på det hele tiden, og være lei deg. Det var det jeg sa til meg selv. Jeg tvang meg til og stå opp, tvang meg til og gå på jobb, og være sammen med venner, tvang meg selv ut i skog og mark, og sakte men sikkert har jeg fått det litt bedre.

Nå er jeg i en annen situasjon enn deg siden jeg kan fokusere på neste forsøk, og neste plan B, men jeg håper det ikke er så altfor lenge til det blir nytt forsøk hos Hausken for deg. Kan du ringe endokrinologen og mase litt??? Det bruker og hjelpe... Kanskje legge til at du kan komme på meeeeeget kort varsel om noen skulle avbestille timen sin i siste liten (vet ikke om du kan det da.....).

 

Jeg skal også være glad når denne prøvingen er over!! Da skal jeg endelig begynne livet mitt!!

[finetine]

 

Uff jeg føler så med deg Tryne, det er ingen tvil om at du har det kjempetøft nå!!!

Det virker som om du har altfor store krav til deg selv, hvem er det som setter de er det deg eller er det andre rundt deg?

Ingen kan tåle alt, og utstå alt. Og du skal faktisk takle både å være mamma, partner og være midt oppi en prøveprosess og det er faktisk ikke så lite....................

 

Du har rett til å være sint, sur og sliten innimellom. Men kanskje du kan klare å snu alt det vansklige med litt hjelp. Jeg tror ikke at det at du evt går til en psykolog kan spores tilbake til deg. Dette er jo taushetsbelagt.

Det viser etter min mening at du faktisk tar ansvar for livet ditt.

 

En ting kan jeg ihvertfall si, at å gå hos psykolog er noe av det beste jeg har gjort!! Ingen problemer som er løst på null komma niks, men man får hjelp til å komme opp til overflaten igjen. Hjelp til å takle og kjenne på alt det vonde som bare bobler opp innimellom. Og ikke minst hjelpe til å finne veien videre....................

Det var ikke prøverørsforsøkene våre som gjorde at jeg søkte psykolog, men tror at de kan hjelpe til med det meste. Ofte trenger man ikke så mange timene heller, noen timer hjelper godt. Og ikke vær redd for at det blir vanskelig å snakke om det, det bare fosser ut. Og lettelsen man føler er enorm..................

 

Ville bare dele opplevelsen min av å oppsøke hjelp med deg, så må du jo selv velge selvsagt:o).

 

Sender deg en god trøste- og oppmuntringsklem ihvertfall

 

 

 

[StrilenツEndelig.mammaღ]

Heisann Tryne.

Har nok kjent på de samme følelsene som du har ja.

Men en ting eg tror du skal gripe fatt i og konsentrere deg fult ut om er at du faktisk har barn. Selv om du har en verre diagnose enn mange her inne, så har du klart det vi strever livsjiten av oss for å oppnå.

Og det har du klart.

 

Så på den måten skulle eg ønske at EG var i DIN situasjon, fordi du har klart det.

 

Men så klart skjønner eg at du vil ha søsken til jenta di, absolut.

 

Eg tenker litt sånn at hvis eg klarer å bli gravid, og føder et barn så er det ikkje sikkert at eg går på an igjen med prøverør for å få søsken til det barnet. For det største er liksom å få kjenne på det å gå gravid, føde, amme, ja alt dette som hører med.

Og dette har du jo opplevd, mange av oss her inne kommer nok aldri til å oppleve det, og må bare ta halen mellom beina og adoptere om vi vil bli mammaer.

 

Så på en måte så synes eg at du skal ta deg sjøl litt i nakken på dette, og ta det som det kommer.

 

Selv om du har få egg pga din sykdom, så har mange av oss ingen eller andre sykdommer som gjør at: Joda, vi har flust med egg, men vi klarer ikkje få barn selv om det teoretisk ligger til rette for å lykkes.

 

Så egentlig så spiller det ingen rolle ka som gjør at du ikkje klarer å bli gravid igjen- Det er bare sånn at det er veldig mange av oss, og vi kan ikkje la oss gå til grunne for dette. Foreldre skal vi bli uansett, men nedturene er utrolig store når man tenker at dette kommer ikkje til å lykkes.

 

Men som sagt over så er det veldig viktig å ha en plan B, Selv om det er noen år til dere kan adoptere så er ikkje det livets undergang.

Livet går videre selv om dere må vente noen år, og eg vil nok tro at når du er ferdig med prøverørsforsøkene og du ikkje lykkes med det, så vil det være godt å legge det bak seg. For du har uansett et mål forran deg, du skal bli mamma til et lite barn i et annet land om noen år.

 

Og samlivet blir helt ødelagt oppi prøverør, eg tror ikkje noen kan si oppi det at de har kommet nærmere mannen sin..

I ettertid ja, men ikkje når det står på som verst, det kan ikkje eg skjønne at går ann. Og eg sliter med forholdet til mannen min eg og, tenker mange ganger at elsker eg han virkelig når eg e så sur og grinete dag etter dag etter dag.

Og man begynner virkelig å tenke igjennom alt mulig som bare får en til å få det enda verre. Tror de fleste blir ganske selvdestruerende oppi dette. Nå har eg det så pass jævlig at det gjør ikkje noe om eg får det enda verre tankegang. Og det e vi kvinner eksperter på.

Men det er der vi må ta oss sjøl i nakken og si til oss sjøl at dette er ikkje livets undergang, vi må jo tross alt leve for alt det andre vi har.

Og barn skal det bli på oss alle der fremme en gang i tiden, enten på den ene eller andre måten.

 

Dette prøverørsgreiene er noe man må kjempe seg igjennom med nebb og klør. Blod tårer, skuffelser og iblandt et pittelite lys i tunellen når noe går riktig. Det er nok dette som gjør at det hele blir så vanskelig, nedturene er så ufattelig store, og oppturene er det så få av. Og dette må vi bare ta med oss, det gjør oss sterkere definitivt. Dette er det man kaller en livskrise, fordi man står ved et pungt som sier at enten får du oppleve det største av alt eller så omtrent omkommer du av sorg fordi dette ikkje går.

Da må vi ha noe å holde oss fast i når denne nedturen kommer.

 

Eg sjøl vurderte ikkje adopsjon når vi startet med dette, men nå skal vi ha nr 2 forsøk. og noe mer enn 3 forsøk blir det ikkje. Og panikken har tatt meg mang en gang, men da har eg funnet ut at her må eg forrandre perspektiv på ting. Og adopsjon er da kommet inn som et naturlig innlegg i tankene mine. Så nå har vi diskutert land og diverse rundt adopsjon. Og det gjør at nedturen blir ikkje så enorm og altoppslukende om vi ikkje får det til på siste forsøk, for eg skal jo bli mamma uansett.

 

Uten det alternativ så tror eg at eg psykisk hadde gått til grunne når det nærmet seg siste forsøk. For uten barn, så er eg ikkje noe som helst. Da kan eg like så godt bare forsvinne fra denne jord.

Og da gjelder det og finne de alternativer man har, gripe fatt i dem og etterhvert så vil psyken omstille seg etter dette..

 

Oppsummert så tenker du bare på prøverør og ingenting annet så vil du gå til grunne. Man må ha en plan oppi dette.

 

Og alle som gjennomgår prøverør skulle forresten hatt fri tilgang på psykolog, det er iallfall helt sikkert.

Er så mye tungere når man må finne ut å omstille hjernen helt selv, enn å ha noen der som kan dra deg opp og vise deg at det er håp.

 

Eg tror det er veldig viktig å snakke masse om dette. Eg maser hull i hodet på venninner, mannen min og mammaen min.. Opp igjen og opp igjen om gjerne akkurat det samme. Og det ser eg at går igjen hos mange. Man har et enormt behov for å repitere seg sjøl oppi dette. Og bare mas i vei, for det er ting som skjer når du får alt ut som gjør deg sterkere og tøffere for de negative tingene.

 

Dette skal du klare tryne, uansett ka som skjer i fremtiden så går dette bra. Du går hos den beste innenfor faget i dette land, og du har prøvd alt. Og noe mer kan ikkje vi dødelig gjøre.

Resten er opp til han der oppi himmelen og flaks.

Vi må bare følge med, og gjøre det beste vi kan for å se det positive oppi det negative..

 

Hjelpes meg dette ble langt.. Og sikkert ørten skrivefeil..

 

Uansett så må du ha masse lykke til tryne.

 

Klem fra strilen.

[Tryne_ nr.3 på vei]

mannen min er vel lei hele greia. For han er det endelig greit å adoptere, har ikke vert slik hele tiden. men han er så utrolig lei av dette strevet å det endeløse fokuset på barn, noe som er forståelig.

 

Når det gjelder denne endokrinolog timen så kan jeg vel egentlig ikke komme på så veldig kort varsel, jeg må reise 3,5 timer for å komme til bergen. Var lettere før sommeren, da bodde jeg der. men vi har nå flyttet hjem til øya vår

[Tryne_ nr.3 på vei]

så bra at psykolog har hjelpt deg:) Jeg er berre så livredd for at det skal ødelegge en evt. adopsjon. jeg vet at det er ingen som kan finne ut av det, men jeg er veldig dårlig til å holde slike ting sjult, føler jeg lyger da.

 

 

 

[Tryne_ nr.3 på vei]

måtte le litt, jeg leiter iikke etter skrivefeil, for jeg har en hau av dem selv;)

 

Det du sier er veldig sant. At ja, jeg er utrolig heldig som har fått en jente og at jeg bør være glad for det. Du skriver også at hadde du fått en så hadde du vert så utrolig fornøyd osv... kjenner igjen tankene du skriver fra da jeg selv ikke hadde noen. Men så kommer det. Du vil ikke tro hvor stort savnet er etter en nr.2 dersom du var innstillt på å prøve en gang til. Jeg hadde aldri trodd i mitt liv at det kunne sammenlignes med å prøve på nr1 og 2, men det kan det faktisk. men som du sier, jeg ville selvfølgelig heller vert i mine sko som har fått ett barn enn de som ikke har fått noen. Men alt er så komplisert. Det er ikke så lett å si at det burde vert så mye enklere nå, for det er det ikke. men nå har jeg bestemmt meg for at får jeg en til så er jeg ferdig, da blir det mye lettere å takkle det å ikke få flere. Alt kommer an på hva man i utgangspunkte hadde bestemmt seg for.

 

Dette var ikke ment som kritikk, berre mine tanker rundt det;)

 

Du hadde mange flotte tanker og settninger som virkelig satte ord på alt jeg føler. det med at man repiterer seg igjen og gjen, man blir liksom aldri ferdig.

 

jeg håper inderlig du lykkes Strilen, samme hva måte det måtte være på. En ting er vertfall sikkert, man blir like gald i ett adoptert barn som i ett egen født. den eneste forskjellen er at man opplever ikke graviditeten på samme måte.

 

takk for at du tok deg tid til å skrive det lange flotte innlegget ditt, det er godt å vite at noen bryr seg

[StrilenツEndelig.mammaღ]

Heisann.

 

Skjønner veldig godt at savnet til nr 2 er like stort som nr 1.

Fordi man er innstilt på det, var på en måte det eg mente med det eg skrev, at ved å forrandre tankegangen litt så blir ikkje det savnet så inderlig stort. For det er som du sier at utgangspungtet ditt er å få flere barn, så kanskje du skal jobbe litt med det for å ikkje bli så utrolig skuffet.

Det er mye psyken spiller oss en puss.

Eg ble gravid på fryseforsøk nå i sommer, og hadde aldri trodd det.

Holdt på å planlegge bryllupet vårt som nærmet seg veldig og tenkte ikkje så mye på at eg ruget, og sjokket ble stort da eg fikk se at eg var gravid for første gang i mitt liv. Da kunne hausken si at det var da de fleste ble gravid, når de ikkje fokuserte så mye på det og bare tok alt som det kom.

Mistet i uke 6, men eg e kjempe glad for at eg nå vet at eg kan bli gravid. Det hadde vært så mye tyngre å gå videre når en ikkje vet om en kan bli gravid. For det er jo enkelte som aldri blir gravid uansett ka de gjør.

 

Men ja, eg tror man blir like glad i et adoptivbarn og føler seg like mye mamma. Kanskje enda mer på en måte. Man er så priviligert på en måte.

[Tryne_ nr.3 på vei]

Høres ut som vi er ganske enige ja. Når det gjelder det med innstillingen så har jeg veldig vanskelig for å forandre den nå. Hadde jeg bestemmt meg på forhånd at jeg ikke skulle prøve flere ganger så hadde det vert annerledes. Og så har jeg vert en person som alltid har ønskt mange barn. Litt sårt når det ikke går i oppfyllese.

 

Den tanken om at det er godt å vite at man vertfall har klart å bli gravid den forstår jeg så utrolig godt. jeg husket det var det som sleit mest da vi prøvde på jenta vår. nesten 2 år gikk uten ett eneste kryss på testen. Det var derfor godt å se tilslutt at jeg faktisk hadde klart et. Er vondt å ikke vite om man får det til eller ikke.