Det er en myte jeg gjerne skulle ha avlivet!

[metaMORfose]

Det er myten om at barn sutrer der de er trygge. Det mener jeg er en myte. Jeg tror barn trenger tydelige grenser, og der hvor sutring og piping fungerer, der bruker de det.

 

Jeg er veldig for at barn skal få leve ut følelsene sine, men lærer å kontrollere det som kommer i kjølevannet. Det er lov til å være sint, men ikke å slå. Det er også lov til å være lei seg, le, gråte, smile, trøste, savne.. dere vet, alle disse følelsene.

 

Spesielt mange skilte foreldre kommer til meg og sier at barnet sutrer mye, spesielt hos mor. Det sier mor ofte er fordi barnet er tryggere hos henne, og "tør" mer å sutre der.

Er konstant sutring et behov? Jeg synes ikke det.

 

Hos oss har barna en god del i bagasjen som ikke andre barn har. Men vi har vært tydelige på mange ting. De har mange ting å glede seg over, barna våre, men også ting å være lei seg over. Vi ser at de er veldig trygge og at de har det bra, men ingen av dem er sutrete for det. Vi har aldri latt sutringen bli et middel til å få det som de vil.

 

Men for all del, det hender da at vesla på 4.5 får et anfall, men hun oppnår aldri noe fra oss med det, og det vet hun men må prøve med jevne mellomrom allikevel. Anfallene hennes varer aldri lenge.

 

Er det noen som har oppdaget det samme som oss? Er ikke dette med trygghet og sutring en myte?

[metaMORfose]

Det er mulig jeg forklarte dette på en veldig klønete måte. Jeg lager middag og skriver samtidig, og det er et leven her uten like med 4 unger. ))

 

Håper noen har noen meninger og skjønner hva jeg mener!

[Fru HottenTott♥♥]

Skal prøve å svare, se om jeg skjønner deg rett..

 

Hvis det stemmer den myten at barn sutrer mere der de er trygge, så må vi ha en veldig utrygg gutt.. Joda han kan sutre, og han kan trasse (3,5 år). Men han vet vell i bunn og grunn at det er liten vits, for han får ikke noe for den sutringen. Vi gir ikke etter for å si det sånn.

 

Hvis du tar sutring og trass som det samme, så tror jeg (bare erfaring som mamma) at jo mere vi foreldre gir etter for sutringen/trassen, jo mere sutrer/trasser barna- dem er ikke dumme og lærer tidlig å "trykke på de rette knappene".

 

Kan ta et eksempel, var med en familie på ferie i sommer. Vi har begge barn på samme alder. Barnet der trasset veldig mye, og moren klaget over at barnet sutret/trasset mye. Men jeg mener at så klart dette barnet sutret/trasset - for så fort hun begynte med dette ga foreldrene etter, og jenta fikk det slik som hun ville. Vi er kanskje strenge foreldre, men vi gir ikke etter for sutring/trass, det kommer man faktisk ingen vei med her i huset.

 

 

Var det dette du mente...?

[metaMORfose]

Smarte Hotten-dame, det var akkurat det jeg mente!

 

Da er det ikke bare jeg som har sett dette, og det er jeg veldig glad for. ))

[Kokkeli nyter våren:)]

Sutring hører ingen steds hjemme mener jeg.. Klart at de fleste barn kanskje gjør dette i en overgang, Men tror det er viktig at det er da vi som foreldre stopper dette på en grei måte. Jeg er veldig streng ang sutring. Det gidder jeg ikke å høre på og det får de raskt beskjed om. Sier at vi må sette oss ned og snakke om tingene. Dette hjelper her veldigt. Klart at om de selv får nei selv om vi har snakket om tingen/saken kan de bli veldig leie seg, sinte, gråte og trasse. Men da er nei ett nei.. Og surtring trass og slike ting varer ikke så lenge neste gang.. Men skjønner også det er vondt å få nei når det er noe de har så lyst på så lyst på..

 

Vet at vi nok ikke gjør alt riktig i foreldre rollen, jeg har ingen tro på at noen er perfekte som forelder. Det er en læreprosess som vi må gjennom hele livet tror jeg.. Trass er ikke enkelt, hvert år har ny trass føler jeg.. Føler iallefall slik akkurat nå..

 

Har aldri hørt at sutrete barn er mer trygge, det tror jeg ingenting på. Hvis barn sutrer så er det for å oppnå noe, eller for at noe er galt, ikke for at det er trygt.. Det tror iallefall ikke jeg noen ting på..

[piano♫]

Har ikke hørt myten, men mener uansett at det er tull. Vi ber ungene våre om å skru på "den ordentlige stemmen", for vi skjønner rett og slett ikke hva de sier når de bruker survestemmen. Det er ganske virkningsfullt. Noen ganger må vi bruke neseknappen for å få av surstemmen, særlig til minstemann. Det ender stort sett alltid i latter, og nå er det lenger og lenger mellom hver gang han "prøver seg".