Anonym bruker Skrevet 16. september 2008 #1 Skrevet 16. september 2008 Uff, vet ikke helt hvordan dette kommer til å bli, da jeg har så mye som skulle kommet ut i dette innlegget. Men får prøve. Jeg er syk. Vært syk i mange mange år med anoreksi. Men oppi dette har jeg klart å få to barn Eldstemann begynte på skolen nå. Vi har blitt fulgt opp forsåvidt i noen år mtp barna. MEN, vi ser at noe er galt. Vi ser de har endret seg. Vi ser de er utrygge etc. Eldstemann forstår alt for mye, og har sett meg alt for mye dårlig; blodsukkerfall (veldig), besvimelser og sonde). De har endret seg utrolig mye, til det negative, og det forteller meg og pappan at de ikke har det helt topp. Jeg er mye borte, vet ikke alltid når jeg blir borte så jeg kan ikke heller forberede barna på det. Dette har skapt en utrygghet for de. Vi tror også at eldstemann har litt oppmerksomhetsbehov, utover det normale. De fleste fagfolk vi har vært i kontakt med sier "de er barn, de merker ikke så mye av det, de tar ikke skade av det, de forstår ikke etc etc.. " men dette er jo ofte tull da det er bevist at hendelser/situasjoner fra tidlig oppvekstårene, kan få konsekvenser senere. Jeg sitter her og vil bare grine. Jeg vet barna mine er kjempe redde for meg. De passer på meg hele tida, vil jo ikke det jeg, men barn er lojale og har mye omsorg. De er livredde for at jeg skal dø,det har de sagt. De skjønner ikke (selvfølgelig) vhvorfor jeg "bare ikke spiser", det sa eldstemann. Endelig har vi kommet litt gjennom til BUPA. De så at barna våre er litt "ukonsentrert" som de valgte å kalle det. De har for mye fokus på mat allerede i forhold til alderen sin og at de generelt er utrygge mtp meg. FAder, jeg har så vondt av de, vet det er min feil de ikke har det bra. I tillegg nå så blir eldstemann plaget på skoleveien av en i femte klasse. Helt tragisk. Min som virker så usikker på seg selv, han har kjempe lite selvtillit fra før og trenger ikke å bli verre. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Største frykten min var at barna skulle bli mobbet, fordi mange barn blir det og det er helt grusomt, og nå har det begynt. Hva er det med fagfolk som ignorerer barnas reaksjoner. Og ikke bare de, men venner og bekjente er veldig flinke til å ignorere det også. Mener ikke at barna mine er helt "gærne", men mtp oppveksten de har hatt. Mamma har vært borte fra livet ders nesten hele tiden siden de var babyer, jeg ble bare borte i mange uker. Plutselig kom jeg hjem. Så dro jeg igjen. Eldstemann var nesten tre år før han spiste mat sammen med mammaen sin, og synes det var helt stas. Han elsker den dag i dag havregrøt (han husker vi spiste det sammen). De passer på meg, de straffer meg. De er utagerende. Søker oppmerksomhet. etc etc.. Og vi gir så mye vi kan. Vi er veldig bevisste på det og føler vi gir mye mye. Men jeg kan ikke endre det som har vært. Jeg får ikke de ukene tilbake. MEN, jeg e rså redd jeg har "skadet" de Nå griner jeg og har det helt grusomt. Men kan ikke ringe de fagfolkene vi har kontakt med, fordi jeg føler de ikke tar meg seriøst. I tillegg har eldstemann fått melkeallergi og kan ikke han noe med melkesukker, proteiner ingenting. Og fokuset hans har blitt enda mer fiksert på mat, og han spiser bare mindre og mindre. Dette ble sikkert bare kjempe rotete og fælt, beklager det, men håper dere har noen gode råd å komme med
Gjest Skrevet 16. september 2008 #2 Skrevet 16. september 2008 Huff, så vondt... Har ingen gode råd, jeg, bare en trøstehilsen...
ana baroma Skrevet 16. september 2008 #4 Skrevet 16. september 2008 Huff, dette var leit. Og godt er det at dere begynner å få hjelp! Jeg har ikke så mange gode råd å komme med, men det finnes jo organisasjoner for dere med spiseforsstyrrelser - du kjenner de sikkert:) Og kanskje de kan hjelpe? Og jeg tror iallefall at dere trenger rådgiving i familien - sånn at dere greier å balansere dette her så godt det lar seg gjøre. Kanskje en psykolog eller en på familievernkontoret kan komme inn og hjelpe dere litt? En som kommer utenfra ser jo gjerne andre ting enn vi ser selv:) Når det gjelder mobbingen på skoleveien, så har skolen ansvaret for at både skolevei og skoletiden skal være trygg. Så her bør de kunne ta et tak sammen med dere. Jeg vet at denne tryggheten er utopi for mange, men noen ganger handler det om unfallenhet fra skolen og andre foreldre. Du ser problemene - eller utfordringen, og det er ikke det verste stedet å starte! Derfor har jeg stor tro på at dere skal få fiksa opp i saker og ting sammen. Stort heiarop fra sørlandet!! Klem fra
Anonym bruker Skrevet 16. september 2008 #5 Skrevet 16. september 2008 takk takk jeg har jo vært innlagt masse i fbm dette, og vi har fått litt hjelp, eller råd til slike konkrete ting. Ulike matssituasjoner etc.. Når det gjelder mye av det andre, får jegofte beskjed om at "ja, de er jo barn... " eller noe annet bagatelliserende. Men hvis BUPA ikke gir seg, eller hva jeg skal si. Hvis de fortsette å høre på oss, må det jo bli bedre for gutta. Klasseforstander til eldsten virker veldig ok også. SKulle bare ønske de hadde det så bra de kunne ha det, og slapp å bekymre seg for meg! Men må får ikke endret dagenene desverre. Og tenke hvis skaden allrede har skjedd. At de kommer til å være utrygge for evig og alltid, og alt det innebærer. Kanskje en barnepsyk kan snakke med eldsten? Han forstår mye mer enn mange tror.
Anonym bruker Skrevet 17. september 2008 #6 Skrevet 17. september 2008 Er kronisk syk (ME) og tenker en del på om det er skadelig for dem når jeg fungerer som verst. Jeg og mannen min er oppmerksomme på det og er åpne med skole/bhg. Jeg vil at de gir tilbakemelding hvis de merker noe med barna våre som kan tilskrives at jeg er syk. Til nå har vil ikke fått slike tilbakemeldinger. Jeg nøler ikke med å kontakte pp-tjenesten/helsesøster/andre hvis de viser tegn til at det er vanskelig for dem at jeg er lite med. Det finnes også steder barn av syke foreldre kan få hjelp. Å ha et fellesskap er viktig for at de ikke skal føle seg alene og annerledes. Hva gjør at du ikke kan spise? Har du anoreksia nevrosa eller en somatisk sykdom? Hvorfor fagfolk ignorerer barns reaksjoner? Noen er redd og har ikke kunnskap nok og det er liten tradisjon for å inkludere barn når man behandler voksne. Det tror jeg er mye av forklaringen, men det er ikke akseptabelt. Det er helt sikkert at barn blir påvirket av miljøet de vokser opp i og av hvordan ting fungerer hjemme. Pass på at du selv får hjelpen du trenger og vær der for dem det du klarer. Prøv å velge ut bestemte ting du kan følge opp hver dag. Og vær åpen med barna dine slik at de ikke lager forklaringer i hodene sine, som ofte er verre og mer dramatiske enn virkeligheten.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå