Andre karrieremødre her?

[Alvorlig]

Er i full jobb, mye ansvar, reiser og overtid. Har i tillegg en unge på 4 år og er gravid med nr 2. Bor sammen med pappaen - ellers hadde det aldri gått - og han er flink og tar sin del av ansvaret og vel så det.

 

Bare lurer på hvordan folk flest klarer dette? Dere som jobber full tid og som har krevende jobber, får dere dagene til å gå i hop? Føler meg ganske pumpa for tida, kvalm av graviditeten og trøtt av all jobbingen. Tenker at det skal bli deilig med et år permisjon og bare være mamma igjen, men samtidig så trives jeg jo i jobben min! Jeg har tatt en lang utdannelse og er glad for å få bruke den.

 

Hvordan gjør dere andre det? Tenker nå særlig mot dere som faktisk jobber full tid og som er fornøyd med det. Vet at mange er uenig med meg i denne prioriteringen og at mange jobber deltid, men foreløpig har det ikke vært aktuelt for meg.

[LizzyG]

Jeg jobber fullt. Har bare ei jente foreløpig, og synes det går bra. Har ikke en typisk karrierejobb, og er veldig sjelden det er overtid her. Men jeg synes det faktisk er deilig å være på jobben og føre en samtale med andre voksne enn å sitte hjemme og prate om babyer og hva vi spiste til middag igår:) Men vi er flinke til å kose oss med lillegull i helger og om kvelden.

[solstråle69]

Litt på siden, men lurer på hva slags liv/nettverk dere som mener Hjemmeværende = usosial/ikke voksenkontakt har?

 

De to årene jeg var "hjemme" med snuppa, var minst like aktive som når jeg jobber. Og ikke minst mye mer varierende mht voksenkontakt og sosialt liv.

[Helene <3 Sarah&Anniken]

 

Her i gården hadde det ALDRI gått bra.. Sambo er såååååå sliten etter en 8-16 arbeidsdag og er oppvokst i et gammeldags hjem, så helst ville han hatt middagen på bordet og reine gulv til det. (Uten at jeg BRYR meg om det =) Jeg er deltidsstudent, men når jeg blir ferdig førskolelærer regner jeg ikke med at ting har forandret seg, så jeg sitter nok fortsatt med 90% av oppgavene hjemme og jobben i tillegg.. Mulig jeg leier en hushjelp når den tid kommer:)

[LizzyG]

Jeg kan bare svare på hvordan jeg opplevde året mitt hjemme, og jeg har mye mer kontakt med andre voksne nå enn det jeg hadde da hvertfall. Traff jo andre mennesker da også, men da gikk det mest i "babyprat".

[Gemini77]

Nå er jeg i permisjon med 2. mann så vet ikke helt hvordan tilværelsen blir når jeg er tilbake i jobb, men før jeg gikk i perm nå så jobbet jeg 100 % og sjonglerte en familie. Vil si jeg har en krevende jobb jeg også, men jeg elsker jobben min og det var jo dette jeg jobbet hardt mot på universitetet. Faglig er det artikler som skal leses og skrives. Man må holde seg oppdatert på alle områder innefor det jeg driver med i tillegg til alt jobbingen i laboratoriet. Jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å ikke jobbe overtid, men når jeg måtte så dro mannen tidlig hjem. Middagene planla jeg i helgen og kjøpte inn alt slik at jeg kunne begynne på middagen så fort jeg kom hjem. Det nytter ikke å begynne å handle etc med barn etter en slitsom dag på jobben. I tilegg har jeg vaskehjelp, så jeg slipper å tenke på den ukentlige vaskingen. Det er en STOR hjelp.

 

HVordan tilværelsen blir etter permisjonen blir spennende å se. Tror iallefall at overtid ikke blir så aktuelt på en tid, men mindre mannen får seg en jobb nærmere hjemme. Han bruker nå 2,5 time hver dag i reising og derfor får han mye minustid hvis han drar tidlig for å rekke barnehagen.

[Gemini77]

solstråle69,

 

Det er ikke kun mangelen av voksenkontakt når man er hjemme, men den kostante pratingen OM barn når man først er sammen med andre. Og i tillegg gjøre alt med barn enten på fanget eller i vognen ved siden av. Jeg trenger å kunne sitte sammen med voksne mennesker og ha en intellektuell samtale som det går an å fordype seg i uten å bli avbrytet av barneskrik eller bæsjebleier.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Karriere og karriere, jeg prøver i alle fall å klatre på stigen siden jeg må jobbe meg oppover i mangel på skikkelig utdannelse. Hadde en 110% jobb før jeg ble sykemeldt nå, og syns arbeidet i seg selv var supert. Og har sett meg ut et par andre jobber som også kunne vært veldig interessante dersom jeg skulle klatre videre. Men jeg merker at sjongleringen tar på og at jeg ikke får så mye tid med familien som jeg skulle ønske, selv om jeg stortrives med det jeg gjør når jeg er på jobb (og reiser osv). Hadde jobben vært en jeg kunne legge mer fra meg klokka 16 og slippe å holde på med på kvelder og i helger så hadde jeg nok klart meg ypperlig, men siden den ikke gjør det, så tar det mer på. Gleder meg vilt og hemningsløst til et år (ca) hjemme, men gleder meg ikke fullt så mye til å gå tilbake i jobb igjen, selv om jeg ikke er noen typisk hjemmemamma.

[Alvorlig]

Her kom det mange nyttige tips! Takker for det, Gemini! Ser at vi er i ganske lik situasjon, noe av løsningen er kanskje å si nei til overtiden, det ser jeg tydelig. Det er bare så vanskelig når man først har kommet inn i et sånt spor der man alltid er tilgjengelig og jobben er godt vant til at jeg bruker besteforeldre når mannen min ikke kan stille opp og jeg aldri sier nei. Det blir jo helt feil, selv om jeg tar det igjen gjennom kortere dager andre dager og flexitid hvor dagen starter i 9 - 9.30-tida enkelte dager.

 

Hmm, av og til vurderer jeg å gjøre som mange andre og gå ned i stilling, men er redd for at ansvaret blir det samme og at bare lønna blir vesentlig endret. Ikke enkelt...