Jeg vil ikke at dattera hans skal kommer mer til oss...

[Anonym bruker]

Mannen min har to barn fra tidligere, som er hos oss 2. hver helg. Vi har mye trøbbel med deres mor, hun gjør alt hun kan for å ødelegge for oss. Bl.a gir det henne mye glede å lyve, både om bagateller og mer alvorlige ting. Alt for å få oppmerksomhet tror jeg.

 

Det siste hun har funnet på er at minste jenta blir slått når hun er hos oss, noe som selvsagt ikke er sant. Vi har nok en del strengere regler hos oss enn hva hun er vandt med hos moren, men vi slår da ikke ungene våre!

 

Nå er det gått så langt at jeg har sagt til mannen min at jeg ikke ønsker at ungen skal kommer til oss mere, da jeg opplever disse beskyldningene som veldig ubehagelige (det samme gjør selvsagt mannen min, men har er villig til å ofre alt for samvær med ungene sine). Vi har ett barn sammen. Jeg er livredd for hvor langt disse usanne ryktene kan komme til å gå, samt hva neste påfunn blir når hun oppdager at også dette preller av på oss...

 

Det er rett og slett fryktelig ubehagelig! Vi kan jo ikke irettesette jenta en gang lengre, i frykt for hva hun løper til moren og forteller.

 

Skal hun komme til oss bare for å komme - når det ikke lenger er noe kos for noen av oss?

 

Eldste jenta kommer hit som før, henne er det en glede å ha i hus. Hun er så stor at hun skjønner hva moren driver med og sier selv at hun tror moren gjør alt dette kun for å være ondskapsfull. Og det sier jo litt...

 

Blir det feil av meg å kreve at minste jenta ikke kommer til oss, for en periode iallefall, til ting får roet seg litt? Synes dette er så vanskelig, jeg klarer bare ikke å ha henne i hus når ting er som nå.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare tilføye at vi har prøvd familievernkontor, barnevern, advokat osv., uten at biomor bryr seg. Hun fortsetter som før uansett.

 

HI.

[Anonym bruker]

Forstår at du blir fortvila! Hvor gammel er den yngste jenta?

Syns jo det blir feil å ikke la henne komme lengre, for det er jo tydligvis moren som er hovedproblemet.

Hva med å ta en prat med jenta og forklare hvor alvorlig det er å juge (hvis hun gjør det) om slike ting. Kanskje hun syns det er vanskelig å ha det strengt et sted, for så å ha det kanskje fritt hjemme hos moren?

Annerkjenn at det er vanskelig for henne å ha det strengere hos dere, men at slik er det og slik vil det være, og at hvis hun vil fortsette å komme på besøk til dere så må hun godta det. Moren er et voksent menneske og det er en skam hvis hun går rundt å juger om slike ting. Men dere kan jo verken oppdra eller kontrollere henne, så hun får jo bare leve sitt liv. Synd det skal gå utover dere. men som svar på spm ditt så syns jeg ikke dere skal unngå å ha datteren på besøk..

[Anonym bruker]

hvet akuratt hvordan du har det! jeg er i akuratt samme situasjon. samboeren min har en datter fra før, og biomor gjør alt for å ødelegge for oss! det har ikke gått så langt som beskyldninger for å ha slått henne enda, men klyping o.l. noe som selfølgeli ikke er sant. jeg tør heller nesten ikke irettesette henne i frykt om hva som kommer i retur.. etter vi har levert henne sitter vi kun å venter på melding om hva som var galt denne gangen, slår ikke feil! vi har også prøvd alt, men biomor er rett og slett psykopat.. finer ingen annen logisk forklaring.. eneste utvei jeg ser er enten at vi søker full foreldrerett. jeg elsker den lille jenta, men vet ikke om det er verdt å la dette splitte min egen familie, det tærer veldig på hverdagen vår!

[*-*]

Jeg syns vel det blir feil hvis jenta ikke får komme på besøk, selv om jeg skjønner at det er veldig vanskelig for dere. Men det blir likevel ikke helt rettferdig å gjøre det på den måten, i alle fall ikke når den eldste for komme. Det vil bare forskyve problemer for dere tror jeg. og dere vil måtte leve med det senere at dere har nektet et av barna å komme til pappa. Dessuten må det jo være veldig vanskelig for mannen din hvis han ikke skal se det ene barnet sitt.

 

Skjønner at dere har prøvd alt i forhold til moren til stebarna, fvk, advokat osv. Da tenkter jeg at dere bare skal gi opp moren, la henne seile sin egen sjø, og så heller konsentrere dere om hva dere to voksne kan gjøre hos dere. Det beste hadde jo vært å få ordnet opp i dette med stabarnas mor, men vil hun ikke så vil hun ikke. Da er det viktig å på en eller annen måte få barna til å forstå at de har rett til å kose seg begge steder med god samvittighet, og den yngste ikke trenger å servere løgnhistorier til mor for at mor skal ha det bra eller fortsatt være glad i henne. Tenk så slitsomt det må være for den jenta da!

 

Hvis jeg var deg og mannen din ville jeg tatt kontakt med en familieterapeut og forklart problemet. Dere to trenger støtte og råd til hvordan dere skal takle situasjonen hos dere, og få vite hva dere skal si til barna for at de skal få det bedre. Selv om man alltid rådes til å snakke pent om den andre forelderen, så mener jeg i situasjoner som dette at man både kan og skal snakke åpent med barna om hva som egentlig skjer mellom mor og dere og om hvorfor barna forteller skrekkhistorier til mor. Dette kan fagfolk hjelpe dere med hvordan dere skal gjøre. Kanskje vil dere også være en god ide at dere gikk i familieterapi sammen med stebarna.

 

Dere kan i alle fall ikke fortsette å ha det sånn som dette! Men problemet er jo mor til stebarna, ikke barna selv. Søk hjelp så fort som mulig, dette er for vanskelig å ordne opp i på egen hånd.

[Anonym bruker]

Jeg er i motsatt situasjon. Jeg sender barnet mitt på samvær, og får trusler og dritt tilbake. Av og til så hadde det vært mye bedre om min nye mann kunne adoptert barnet, så hadde jeg sluppet dette stresset. Utrolig belastende å ha det sånn så mange år etter samlivsbrudd.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Det er helt sykt hvordan voksne mennesker kan finne på å oppføre seg. Slik oppførsel burde etter min mening bli slått meget hardt ned på av barnevern, rettsvesen osv og automatisk ført til at man mistet omsorgs/samværsretten. Jeg tør nesten ikke tenke på de senskadene barnas følesesliv får av slike opplegg...

 

Det er akkurat like ille om det er mor eller far, hovedomsorgsperson eller samværsforelder som oppfører seg som dette.

 

Nå har jeg fått pratet litt med mannen min, og vi ble enige om at jeg og han drar sammen til en samtale på familievernkontoret. Tidligere har han innkalt biomor til slike møter, men det har jo ingen hensikt, så nå får vi fokusere på hva vi som familie bør og kan gjøre i denne situasjonen.

 

Jeg er iallefall drittlei av at vi skal være de perfekte voksne som aldri sier et ondt ord til barna om deres mor (selv om hun oppfører seg helt grusomt). Jeg er også lei av at vi ikke skal bry oss om løgner og brutte avtaler, for å skjerme barna så godt som mulig. Det går bare ikke lenger! Vi har en familie å ta oss, som vi håper skal overleve dette her. Det er gått så langt nå at mannen min faktisk er innstilt på å kutte samværet med barna sine, han er langt nede psykisk nå, både pga det han selv føler på kroppen og pga at han føler at jeg og vårt felles barn lider.

 

Jeg har hele tiden støttet og oppmuntret mannen min til samvær, ekstra samvær, fleksibilitet ifht avtaler (som kun gjelder i mors favør selvsagt), osv osv. Men jeg kjenner at dette ikke går stort lenger nå som mor i tillegg er begynt å komme med løgner om vold osv. Da er min grense nådd!

[Anonym bruker]

kjenner meg godt igjen! ikke en god situasjon når en attpåtil er sliten etter tungt svangerskap... her har det faktisk gått såpass langt at morens egen familie har sendt bekymringsmelding til barnevernet. hvis ungene blir flyttet til oss, så gruer jeg meg for det helvetet det kommer til å bli da, selv om vi ikke har hatt noe med bekymringsmld å gjøre. dette dreier seg jo om to ekstra barn som trenger mye oppmerksomhet framover. gruer meg nesten til tiden etter fødsel, for kan nok ikke regne med at bio mor frivillig kommer til å la oss "slippe unna" hvis ting skjer på "vår" helg... har heldigvis et godt forhold til mine barns far!