Er du skilsmissebarn? Hvordan syntes du det har vært?

[missmam]

HVor gammel va du da det skjedde?

[Gjest]

Jeg var ikke født, så har ingen traumatiske minner sånn sett. Stort sett greit, men jeg savnet pappaen min... at han ikke var der med oss. Og etterhvert som han giftet seg og fikk barn, så var det sårt å bli tilsidesatt. Aldri husket han bursdagen min, og han glemte bestanding alderen min.

Men det skal han ha, jeg fikk kjempedyre gaver av ham, litt dårlig samvittighet? Etterhvert som jeg ble tenåring så var bursdagsgaven shopping, jeg kunne velge hva jeg ville.

Jeg hadde gjennomskuet ham for lengst, men det gjorde meg ikke noe å ta i mot for det om=)

 

Nå snakker vi lite sammen, for mine halvsøsken har nå egen tlf og e-post adresse vi kommuniserer gjennom. Og det er mest for dere skyld jeg har holdt kontakten, for jeg kan ikke si at jeg bryr meg så mye om ham som alltid har avvist meg.

[Rosie the riveter]

Jeg var 9 og broren min var 4 da foreldrene våre skilte seg. Det var som å komme til himmelriket!

De krangle støtt og ting fløy veggimellom. Ikke missforstå, de var snille mot oss, men grusomme mot hverandre.

[missmam]

Selv vr jeg 12år, broren min 9 og søsteren min 2...Vi merket ingenting på foreldrene våre, de hadde ikke kranlget eller noe foran oss.. Vi hadde det bra! Var en flott familie!! Var utrolig tøfft da de sa til oss at de skulle skilles...og den dagen pappa flytte ut. Vi var der 2hver helg og en dag i uken... etterhvert ble pappa alkoholiker og mamma fikk seg ny type... Ble utrolig glad i den mannen, og pappa skjerpet seg med alkoholen da vi var der.. Men... savner så utrolig mye den tiden de bodde sammen og vi hadde mamma og pappa der!! Husker all den dårligsamvittgheten, skyldfølelsen, omsorgen jeg følte for de,.. at om jegadde planer den hlegen jeg skulle til pappa, så hadde jeg ikke samvittighet til å gjøre de planene evnt sove hos en vennine eller noe slikt.. følte jeg måtte være hos han... Storkoste oss hos pappa, men det å måtte et sted.. det å være kaste dukke.. var ikkenoe særlig.. den dårlige asmvittigheten om jeg ikke kunne komme den helgen... Unner ingen dette! Åsså... nå har min mann far til mitt barn og barnet mitt i magen forlatt oss... uten å ville jobbe med det og uten å gi opssen grunn... planlagte barn i mai! Så føler vi betyr minimalt for han.. må vøre fælt å være helegepappa også..Dustemann!!!

[FanteGuri]

Jeg var cirka 19 år da foreldrene mine skilte seg, hadde da en yngre og en eldre søster. Vi var alle ganske lettet, fordi mamma og pappa bare gjorde hverandre vondt, dessuten hadde pappa funnet seg en annen dame og det viste seg at hun var gravid.. Så det var veldig på tide egentlig... Det triste med skilsmissen var at vi måtte flytte fra hjemmet som jeg tross alt var knyttet til, fordi ingen av foreldrene mine hadde råd til å sitte med et stort hus alene. Det andre som er trist er at pappa ikke har så veldig mye tid til barna sine, han er opptatt med jobb og sin nye samboer og hennes familie.. Og vi barna krever ikke mye av ham, vi klarer oss selv, stort sett.

[Suprise!]

Jeg var 12 min bror var 9 . Som ei anna her oppe sier jeg kom til himmelriket!!

Savnet det overhodet ikke. Jeg flyttet med mamma maaange mil sørover fra pappa og hjemplassen. Er så glad for det. En ny start på livet:)

Sliter fortsatt når jeg tenter på hva som skjedde,hva pappa gjorde osv..jeg er SINT...det fordi jeg mener han skulle ha unnskylt seg. Det er så mye,men jeg har vært mye sint inni meg.Brotsett fra det har det gått kjempe fint!

Klarer man ikke leve sammen så tenk på ungene,de vil ha det bedre med foreldrene hver for seg .

[Gjest]

Mamma og pappa skilte seg da jeg var 15, søsterene mine 13 og 9. Det var en tøff og opprivende skilsmisse, som gjorde at jeg holdt på å gå dukken. Jeg var i den aller mest sårbare aldren. Og ingen så skilsmissen komme.

 

Det hjalp heller ikke at mamma fikk en ny mann 2 månder etter pappa.

 

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jeg var vel 2-3 så jeg husker ingenting av selve skilsmissen, husker faktisk ikke å ha bodd sammen med pappa noen gang. Men iflg mamma hadde jeg noen reaksjoner etterpå - feks raserianfall noen av gangene pappa skulle dra etter å ha vært på besøk (han bodde i en annen by så vi har aldri hatt noe mer enn feriesamvær og sporadiske besøk). Sånn opp i gjennom har jeg nok savnet ham endel da vi faktisk er veldig like, men aldri vært i nærheten av å heller ønske å bo (fast) hos ham. Vet ikke hvordan jeg hadde forholdt meg om han hadde stiftet ny familie, men det har han altså aldri gjort. Ikke mamma heller for den del. Da jeg var så og si voksen fant jeg ut hvorfor de ble skilt - han var "notorisk" utro, og det var litt mer trist å høre, for jeg skjønte det jo sånn at dersom han hadde vært trofast hadde ikke skilsmissen funnet sted ( Nå lever han ikke lenger da.

[Gjest Zima *pergo*]

Jeg var 12 eller 13. kanskje midt i mellom. Det var den beste dagen i mitt liv. Hadde ventet på den dagen for ages :-)

[du og jeg og vi to]

Jeg var 13 og søstra mi 10. Mamma og pappa gjorde sitt beste for at vi skulle ha det bra midt oppi alt, men søstra mi fikk store reaksjoner på skilsmissen med spiseforstyrrelser og depressive tanker. Hun var bare ti, men tenkte på å ta livet av seg stakkar. Jeg tok det litt lettere, men var utrolig sint på pappa som gikk fra oss. Selv om han egentlig gikk fra mamma klandret jeg han fordi han ikke prøvde. Han gikk bare til sin nye flamme.

 

Og nå som jeg er voksen, og har et eget barn - så preger fortsatt skilsmissen meg. Både mamma og pappa har nye samboere - som er utrolig koselige - men jeg er ikke deres barn og sønnen min er ikke deres barnebarn. Derfor kan jeg ikke komme og gå som jeg ønsker hjemme hos foreldrene mine (de bor i en annen by så jeg må alltid overnatte) - jeg må alltid ta hensyn. Det er et annet menneske med en annen familie hjemme hos både mamma og pappa, og det gjør alt annerledes.

[Prinsemamma24]

Jeg var 10.de fortsatte å være venner, hadde fem min gangavstand mellom hverandre, men allikevel ikke så hyggelig. var hos mamma en dag i uka og annenhver helg. var egentlig helt greit det, men det er vel alltid best for barn å bo med begge foreldrene, så langt det er mulig vel å merke. håper mine barn slipper det. for min del ville det ikke vært bra med en 50-50 løsning. har behov for å ha et sted som er hjemme. tror det at jeg ikke alltid bodde hjemme har gjort at jeg i dag nekter å sove borte med mindre det er hotell eller noe sånt da.

[missmam]

Dytter den frem... interassant innlegg

[Gjest]

Jeg var 7-8 år og veldig glad de gikk fra hverandre. Men det at de kranglet om omsorg og pappa tvang igjennom 50/50 deling har ødelagt veldig mye. Hverken jeg eller brødrene mine "tålte" denne delingen og det har gitt en del problemer. Tok til fornuft til slutt heldigvis og det ble vanlig helgesamvær med far og vi hadde det bra.

[Stratos med 3 barn]

Jeg var 7 år når de ble skilt. Var helt greit det i grunnen, men jeg kunne til tider ønske meg en mer engasjert far og litt mindre krangel mellom mamma og pappa. Dessuten kunne jeg spare meg for deres nye kjærester. Utover det tror jeg det var klokt av de å skille seg

[PyttPytt]

Jeg var 10 år og søstera mi 14, gikk vel ganske greit egentlig, tror mine foreldre ikke skulle vært gift i utgangspunktet.. Mor flytta ut, og vi ble boende i barndomshjemmet med far. Nå 20 år seinere, er alle gode venner, min far og min stefar ringer hverandre og koseprater på tlf.. En solskinnshistorie med andre ord

 

Kan jo ta med at jeg sleit litt med skyldfølelse en liten periode, fordi rett før de flytta fra hverandre hadde jeg gått og sikla på et kjempefint hus i nabolaget og tenkt at der kunne jeg og far bo, så kunne mor og søstera mi bo i huset vårt, og så kommer de og sier de skal skilles..litt sånn "careful what you wish for" kan du si..

[Gjest]

Jeg var 8. Beste som har skjedd den familien.

[Twintipp og himmelblå]

Var 6 år. Jeg husker ingen krangling mellom mamma og pappa, og fikk vel litt "sjokk". Var vanskelig tid rett etterpå, det husker jeg. Selv om foreldrene våre forsøkte å skåne oss mest mulig.

Husker det var flaut å være skilsmissebarn.. Men, etterhvert etablerte de seg begge på hver sin kant, og det ble en vane.

Har ikke vært bare lett bestandig, ikke før i voksen alder jeg har synes det vært helt greit egentlig. Og er glad for at ingen av dem fikk nye barn.

Håper aldri sønnen min får oppleve det, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å unngå det.

Men, på en annen side vil jeg si at samarbeidet mellom mor og far har alt og si, samt at de tar hensyn til barna og ikke setter de opp i store lojalitetskonflikter, det er hva jeg har synes vært vanskelig.

[missmam]

Dytter den litt igjen jeg