Huff, føler livet mitt er på vent......

[Mille**]

Går liksom med en følelse av at jeg lever på vent, venter på å få fast stilling, venter på å få kjøpt/bygget hus, venter på at lille snupp skal begynne å prate ordentlig i barnehagen igjen (har fått tilbakefall ang pratingen nå som bestevennene har slutta), venter på at hun skal sove over hele natten, venter på å begynne å trives skikkelig her jeg bor, venter på at besteforeldrene skal begynne å få litt mer tid til å være besteforeldre, venter på at forholdet til min søster skal bedre seg......osv osv...

 

Bare et lite hjertesukk fra meg på morgenkvisten....

[lillesøster skal bli storesøster]

Kan ikke være noe særlig å bare gå å vente, eller føle at du gjør det. Jeg hadde det sånn en stund, men så begynte jeg å leve mer i nuet, gledet meg over de små tingene. Husker jeg ventet på at eldstemann skulle bli større, skulle sove hele natten ol. Nå skulle jeg ønske han var liten igjen. De vokser så altfor fort disse barna. Men det er deilig å ikke ha barn som våkner om natten, føler jeg er ganske sliten de gangene de har våknet om natta, eldste har astma, og hoster derfor i perioder når han er forkjølet mye særlig om natten.

[Mille**]

Føler jeg har hatt det sånn i åresvis.....Prøver å leve i nuet og gleder meg jo over mye hver eneste dag, men allikevel har jeg en sånn følelse av at alt er midlertidig .....at jeg går å venter liksom....

[metaMORfose]

Det er en dum følelse, og hvis du har hatt den i flere år så må det være veldig plagsomt. Kanskje du bør få deg en samtalepartner og få ting ut.

 

Selv skriver jeg gjerne ned slike ting, da får jeg det ut og det hjelper veldig.

 

Jeg tror det handler om å se de små tingene i livet. I steden for å vente på at datteren din skal begynne å snakke kan du gripe fatt i de andre små fremskrittene hun gjør. Jeg trenger nok ikke å gi noen råd, for jeg tror du vet. Jeg kan bare si at dersom du ønsker å leve mer i nuet, så er det bare du som kan gjøre den forandringen! Greier du det ikke selv så søk hjelp!

[Gjest]

Oj, det der kjente jeg meg veldig igjen i...

Er så redd for at jeg ved slutten av permisjonen min skal føle at jeg kunne fått mye mer ut av tiden min med poden hvis jeg bare hadde klart å gi meg litt mer hen i øyeblikket nå

Går liksom litt på ank hele tiden og planlegger og venter på ting som skal skje både en uke frem i tid og 1/2 år fra nå....og plutselig så er den tiden kommet og da kjenner jeg at jeg blir stressa fordi jeg føler jeg ikke har vært nok tilstede for gutten min.

Er veldig slitsomt ja.

[blond]

Har du behov for stabilitet og forutsigbarhet? Da kan jeg skjønne at du føler du venter hele tiden. Det er ikke så lett å være i stadig forandring og ikke vite hvordan (den nærmeste) framtiden blir. Lett å bli usikker, rastløs og lei av det når det vedvarer.

 

Å være fullstendig tilstede i seg selv vil kunne lette situasjonen, men det er ikke enkelt.