En tanke...

[Anonym bruker]

Jeg sitte i kjellerstua nå, både fellesungen og barna hans er i seng.

Nok en uke er foran oss med ungene hans i hus. Det slår meg hvor fort uka går hvor vi kun er oss tre. Mens den uka ungene er her går så sakte. Hver dag føles egentlig som en dag jeg bare må overleve. Jeg vil liksom bare at uka skal gå over. Mens uka vi har alene skulle jeg ønske aldri tok slutt. Vi krangler mye den uka. Det er mye sur stemning. Vi er liksom ikke sammen om ting. Vi splittes. Jeg er så lei! Jeg syns de roter fælt. Jeg syns de bråker, prater høyt, spiser stygt, sutrer mye, er bortskjemte, maser osv osv. Jeg tåler utrolig mye mindre av de enn min unge. Jeg jobber som førskolelærer i barnehagen og er vant til mye rart, men det er liksom på jobb. Og når jeg kommer hjem føles det som jeg kommer hjem til nok en.... barnehage.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg må bare få letta litt på trykket, for jeg føler jeg snart sprekker. Jeg skjønner ikke hvordan dere der ute klarer å få den ordentlige godfølelsen for stebarna deres.. eller er det andre som føler det slik som meg?

[Anonym bruker]

Denne situasjonen er du nok ikke alene med å føle på, jeg har det også slik. Tar en den videre kan en spørre seg om hvorfor er det slik? Hvem har ansvaret her. Selvsagt kan en snakke som en psykolog jeg gikk til, som mente at det var umulig å gjøre noe med andre mennesker, det eneste jeg kunne kontrollere var mine egne reaksjoner, om jeg jobbet hardt med det selv. Men jeg har nok kommet til at han som er far også har et ansvar her.

Han har et ansvar om å få dem fra å rote så fælt, han har et ansvar om å få dem til å spise penere, ikke surmuler, ikke prater så høyt, ikke maser så mye. Han har et ansvar om å minimere den belastningen at han har barn fra før av er på deg og forholdet.

Om en står sammen om oppdragelsen også av særkullsbarna hans, om de tilpasser seg hjemmet i like stor grad som hjemmet tilpasser seg dem. Så er en mer sammen, og mindre splittet, og mindrealene.

Jeg føler jo at når hans barn ikke viser respekt for hjemmet, så er det for å ikke vise respekt for meg. At det blir demonstrativt.

Han tar ikke tak i det, jeg føler ikke han heller viser respekt for hjemmet, og respekt for meg. Han tillater splittelse og at de skal kunne presse seg somen kile mellom oss, der skuffer han, han burde stått ved min side.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt! Det er utrolig krevende å ha andres barn i sitt hjem. Men det er som oftest ikke barna som er hovedproblemet... Mor, far, eller begge de to derimot kan bidra til å gjøre livet surt for sånne som oss (de "onde stemødrene":).

 

Det du bør gjøre er å ta deg en ordentlig prat med mannen din, han må forstå at dette er vanskelig for deg, og ikke minst akseptere følelsene dine. Vi opplever mye vanskeligheter i fohold til mine stebarn og deres mor, men mannen min er hele tiden på min side, involverer meg og forstår at dette er minst like utfordrende for meg som det er for han. Og det gjør at jeg klarer å leve med situasjonen.

 

Lykke til