Ble dere plutselig "klare"?

[*Madikken*]

(Helt ny her, så vet ikke hvor jeg bør legge dette innlegget, men prøver her=))

Jeg sitter her bittelitt overomplet av mine egen følelser. Plutselig har lysten på barn blitt SÅ sterk. (Derfor jeg kom fram til dette forumet) Har jo alltid hatt lyst på barn, er 25 år og ferdig utdannet til jul, vært sammen med kjæresten i åtte år og samboere i 5, så alt ligger jo snart til rette..kanskje det er det som gjør det. Men merkelig (og litt god)følelse likevel. Føler at kroppen sier til meg at den er klar. Er dette noe jeg innbiller meg? Føler liksom det er noe sterkere enn meg (ikke religiøst men selve kroppen).

 

Veldig god følelse, men faktisk litt slitsom også, ettersom det nok kommer til å ta en stund pga jobb og tror ikke samboeren er heeelt klar enda.

 

 

[mamarama og lille banan]

hei!

 

jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier. jeg har alltid hatt lyst på barn, men "en gang i framitden." plustelig ble det ønsket mer konkret, og jeg ville ha barn NÅ. føltes nesten som at det ikke var jeg som bestemte, men hormonene eller noe det var veldig slitsomt den tiden jeg brukte på å overbevise samboer om at nå var tiden inne. jeg følte det hastet på en måte...(vi er studenter, jeg er bare 23, var da 22, og vi hadde bare vært sammen i to år ,så den var ikke helt logisk ) merkelig følelse, og det ble veeeeldig viktig for meg at det skulle skje i nærmeste framtid. samtidig skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg ønsket det skulle skje nå. litt vanskelig å forklare. heldigvis tok det bare noen måneder før sambo følte han også var klar. men jeg var mye frustrert og sint, samtidig som jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg følte jeg presset sambo i den tiden.

 

etter vi begge var klare tok det bare en og en halv mnd etter jeg sluttet med p-pillene til vi var gravide. nå er jeg høygravid og venter en liten gutt i slutten av oktober

[mozell]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i dette...første gang var vi begge studenter og relativt unge, så det "passet" jo ikke sånn sett, men jeg fikk en veldig klar følelse av at nå var det på tide. Det som er merkelig er at samboeren min tydelig også følte det slik den gang, mens denne gangen her trengte han mer "overtalelse"...

[lille spira]

Her ble vi gravide på pilla og måtte bare bli klare Jeg har bestandig vært klar for barn, tror jeg. Det var værre med samboeren min- han hadde vanskelig for å tro det og syns det var tidlig (vi er 21år begge to, kjærester i 5år) og han var ikke klar. Nå derimot er han kjempe ivrig og syns det er aaaltfor lenge til Termin i slutten av november - så det er jo ikke akkurat såå lenge til

[babyfrøken *mamma*]

Jeg har også alltid hatt lyst på barn, men har ikke hatt den helt rette følelsen til de to tidligere samboerne mine - heldigvis ;o)

 

- For plutselig så var det bare såååå riktig, og ikke minst viktig at vi skulle ha baby IGÅR!! *ler* Da hadde jeg og min kjære vært sammen i 2år, hhv 28 og 36 år. Samboeren min fikk litt sjokk, var ikke helt "der" med en gang, men det tok ikke lang tid før han var enig i at det var lurt å slutte på pillen for å "ta det som det kommer", og vips var vi gravide nesten før vi rakk tenke tanken.

 

Ganske morsomt, for nå er han mye mer "klar" til å få babyen i hus enn meg, jeg har litt angst og vansker for å se for meg at vi faktisk skal få en ekte baby, mens han er laaangt inne i planlegging av alt fra å få kjeft på fødestua, sikring av stikkontakter når hun er gammel nok til å krype, til hvilken skole hun skal gå på *ler*

 

Sprøtt hvordan kroppen plutselig sier fra når alt føles rett (",)

[*Madikken*]

Tusen takk for svar! Ble litt letta på en måte. Føler meg litt skrullete nå. Hehe. Jeg prøver å ikke mase på samboeren, men det er UMULIG å ikke nevne det sånn litt i forbifarten;) Passer best i slutten av 2009, så får prøve å holde ut til da. Men hvis jeg fortsetter å være slik jeg er nå, blir det ikke lett =)

 

Lykke til med graviditeten og fødsel alle sammen! Kommer sikkert til å henge her litt innimellom for å ikke gå på veggen her hjemme

[leela]

Jepp, blei plutselig SKIKKELIG verpesjuk da jeg runda 26.

Sånn over natta, nesten, og ja, følelsen overmanner deg fullstendig.

Heldigvis klarte jeg å holde hodet kaldt, for på den tida var jeg ikke i en situasjon hvor det passet å formere seg, var sammen med en fyr med 3 barn fra før som han fulgte dårlig opp, og jeg visste at han her skulle jeg ihvertfall ikke ha som far til mine barn.

Så jeg kjøpte meg hund i steden.

Hunden funka som babysubstitutt i ca 4 år, og i løpet av den tida hadde jeg truffet han som nå er mannen min.

Fra vi bestemte oss for å slutte med prevensjon tok det 1,5 år før jeg blei gravid, og jeg rakk å runde 32 før jeg blei mor.

I ditt tilfelle ser jeg derimot ingen grunn til anskaffelse av hund og venting i 7 lange og 7 breie, såfremt samboeren din vil han også, om situasjonen hadde ligget til rette for det ville jeg nok ikke venta så lenge med å sette i gang.

 

[Mrs. Bouquet]

Hadde ventet på å få egne barn hele livet, så for oss var det bare det praktiske som måtte i boks - eller måtte ikke - men syns det er best å ha mest mulig på stell når det gjelder utdannelse, jobb, hus, økonomi osv. Men vet mange plutselig får en slik følelse nsom du beskriver, og når alt er klart rent praktisk så er det bare å slå til.