Det sårer så veldig :-( (Laaaangt)

[Anonym bruker]

Jeg fant drømmemannen trodde jeg for 2 1/2 år siden. Han virket så snill og god, og oppmerksom mot meg. Jeg var da akkuratt ferdig med et forhold, og hadde en datter. Vi ble sammen, ble gravid med en gang, og flyttet sammen etter ca 6 mnd. Litt skummelt at alt skjedde så fort, men jeg hadde tro på at han ville være der.

Nå hadde ikke han oppholdstillatelse. Noe jeg trodde han hadde som Asylsøker. Men det ble til at vi måtte gjennom en papirmølle, og 10 lange måneder for å få svar på om han fikk bli i norge. Det var hardt økonomisk, og jeg fikk jo alt ansvar på meg. Gjeld hadde jeg fra før, og den vokste seg større og større i vente på at han kunne få opphold og arbeidstillatelse.

Men jeg tenkte at etterpå vil det være verdt det, for jeg elsket han jo.

Papirene gikk i orden, men han måtte skaffe pass fra hjemlandet innen 6 mnd for å bekrefte identitet. Dette gjorde han på helt feil måte selvfølgelig. Istede for å reise ned dit slik Udi ville, fikk han det tilsend mot å betale en høy pris. Problemet var bare at det var feil fødselsdato på passet. Så det kunne ikke brukes.

Nå var tiden ute. Vi hadde en datter sammen, men gifte meg med han ville jeg ikke gjøre før vi hadde råd til det. Jeg var fortsatt den som betalte alt.

Nå var han desperat, og ville dra ned til hjemlandet. Et familiemedlem hadde også dødd, så det ble grunnen hans. Jeg var blakk og fortvilet. En reise koster masse penger, og jeg viste ikke hvor jeg skulle ta penger til husleien fra engang.

Det ble en heftig krangel. Jeg var utslitt av å holde alt sammen oppe all den tiden, og sa nok ting som såret veldig. Men han burde forstå at jeg var desperat.

Det ble til at han flyttet ut, og dro til hjemlandet dagen etter.

 

Etterpå fikk jeg høre at han giftet seg der nede. Dette er nå over 6 mnd siden. Det innrømmet han først forige uke, men jeg har vist det hele tiden. Likevel vondt å få det bekreftet. Og i dag fikk jeg også høre at kona venter barn (av en veninne). Det var en fin kul på magen, så må jo være et stykke på vei :-(

 

Det gjør så vondt.

Ikke det at jeg vil ha han tilbake, for sviket er bare så stort. Men det som er det verste er at han har latt meg lide hele tiden fordi jeg ikke ville gifte meg med ham. Vi hadde jo opphold uten å gifte oss, så jeg så ikke grunn til å stresse. Så han har nå i 6 mnd straffet meg med stygge meldinger, latt meg tro at han hadde det vanskelig. Og at bruddet var min skyld!!!!!

Samarbeide om samvær har ikke fungert. Han har jo sagt at han bor med venner, og der kan han ikke ha henne stort. Men han har jo bodd med henne hele tiden!!!!!

Han har kommet med trusler om å ta barnet fra meg (hvordan vet jeg ikke), og latt meg virkelig få lide. Istede for å samarbeide slik jeg har bedt om hele tiden.

 

I dag har jeg sittet å grini skikkelig. Så psykisk nedslitt. Hadde jo en drøm om å være familie, men nå har han altså fått seg ny familie. Igjen sitter jeg med to barn med forskjelige fedre. Ingen av dem klarer å ha barna sine slik samværsavtalen sier. Og gjeld opp over ørene. Hverdagen er et slit, men jeg er likevel glad for at jeg har jentene mine. Er glad han flyttet også, for alt var jo bare en løgn. Men vondt er det likevel.

 

Hvem vet. Kansje hans nye Kone er innom disse nå som hun er gravid.

Jeg ønsker dem begge lykke til. Skulle bare ønske at torturen av meg kunne slutte. Alt jeg har bedt om er samarbeid. Tror ikke mange ville vært så greie som det jeg har vært etter en slik behandling. Det er faktisk et barn som fortjener både mor og far, selv om de ikke klarer å bo sammen.

Jeg regner med at han har gitt henne en helt annen forklaring, så ingen vonde følelser ovenfor henne. Og jeg håper jo at våre barn får være mye sammen siden de er søsken.

 

Beklager at det ble så langs og sikkert rotete. Måtte bare skrive ut følelsene mine, for å klare å komme meg videre.

 

 

[hgutto]

kan ikke si noe annet enn at jeg føler med deg:).. livet er deverre himla vanskelig av og til..