Grunner til å ikke presse de fedrene som ikke vil

[Anonym bruker]

Hva skal man egentlig med fedre? Jeg ser det er mange her inne som ”sørger” fordi faren ikke vil ha kontakt, ikke holder avtaler og generelt sett er flink til å prioritere seg selv. Men hva skal barna med slike fedre? Saken er så klart en helt annen der far virkelig bryr seg, men det er ikke det jeg snakker om nå.

 

Det jeg ofte tenker på er: Hva har min far gitt meg? Jada genet for å bli fort brun er helt greit, men det ville jeg jo hatt selv om jeg ikke hadde hatt kontakt med han. Så hva har jeg fått ved å ha kontakt med han….hmmm….joda jeg har fått høre nok ganger at jeg ikke duger til noe, at mine valg her i livet er helt på jordet og at ingenting jeg gjør er bra nok. Han har vært med på å gi meg en elendig selvtillit, dette har igjen slått ut i at jeg oppleves som for snill noe som hvert fall er galt i hans øyne. Han har gitt meg følelsen av at det jeg gjør aldri er bra nok, dermed har jeg enorme krav til meg selv, selv de beste karakterer er ikke godt nok for meg. Har han noen gang sagt noe bra om meg da? Hmm...jo en gang fikk jeg ros av han, da var jeg 15 år og la på krans i min mors begravelse. Ellers gjør jeg altså ikke noe bra nok, før når jeg var yngre og gikk på skole og kom hjem med 5+ på en tentamen så fikk jeg høre: ”men det var jo en feil for mye”….hva skal jeg egentlig med en slik far? Han forventer selv å høre hvor flik han er men ikke faen om han kan si noe bra om andre og i hvert fall ikke meg.

 

Det toppet seg nok litt i dag når vi diskuterte utleie av en leilighet jeg har og han presterer å si: ”…men nå må du ikke leie ut til slike jenter som er aleine med barn….man vet jo aldri hva slags trøbbel det er med sånne…” Herregud, det er jo meg han beskriver. Så hadde han styrt leiemarkedet så skulle verken jeg eller andre enslige forsørgere hatt noe sted å bo.

 

Jeg vet ikke helt jeg, skal jeg kalle denne mannen far eller djevel? Ville jeg egentlig ikke hatt det bedre uten han? For meg er det viktigere å kunne gi min sønn god selvtillit enn det at han på død og liv må ha en far til stede. Det er viktigere for meg at han tør å stå for det han gjør og ikke til tider være redd sin egen skygge slik som jeg var en gang før jeg brukte et år hos psykolog for å fjerne makten han hadde over meg og så vondt vil jeg ikke mitt barn.

 

For å si det slik, den dagen han dør så kommer jeg nok ikke til å savne han mye, men jeg kommer til å savne den faren han KUNNE ha vært og det er helt greit for alle å sørge over, at man skulle ønske at faren var slik og sånn.

 

Så jenter, der fedrene ikke bryr seg: la de være, for alt dere vet så er det like greit uten. Man trenger ikke å nekte samvær, men ei heller å mase og planlegge alt for de.

 

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg har aldri kjent den ekte faren min og det har aldri vært noe savn, helt ærlig. Mamma var både mamma og pappa nok for oss helt til vi fikk stefar og han har jeg siden kalt pappa, noen ganger glemmer jeg tilogmed at jeg har en ekte pappa utenom, for meg er stefaren min pappa, ikke han idioten som bare bidro med noen dråper.