Å herregud!!! Nå kollapser jeg.

[Mamma til tre søte]

Jeg har ekstrem interesse for en del nerdete emner, som psykologi og filosofi, og har selvsagt relativt få jeg kan diskutere med. hehe

 

På mange måter føler jeg meg ekstremt ensom, og sammen med min mann mer ensom enn når vi ikke er sammen. Det føles som det mangler et bit i puslespillet vårt.

 

Da jeg først møtte ham, falt jeg for kroppen hans og utseendet hans. Jeg følte allerede da at det manglet en bit, men jeg trodde det handlet om at vi ikke kjente hverandre ennå. Jeg trodde det å føle seg nær noen var noe som ville komme med tiden.

 

Jeg elsker min mann, men der er ingen forbindelse intellektuelt. Så jeg forsøkte å få ham interessert i min verden, uten å lykkes. Han er alt for aktiv og utadrettet til å bry seg. Og jeg ble såret.

 

Min mann forsto dette, og ba meg forsøke å finne noen andre å snakke med, så jeg begynte å diskutere med folk på Internett for et år siden. Det var en side der folk diskuterte meningen med livet og alt mulig annet mellom himmel og jord. Mest ungdom egentlig, men det virker som folk på min alder ikke har samme pasjon for filosofi som de på halvparten av min alder. Etterhvert fant jeg en person jeg bare måtte chatte med konstant. Vi bare forsto hverandre så godt. Jeg fortalte personen mer enn jeg hadde fortalt noen annen.

 

Etter to måneder mannet jeg meg opp til å spørre om kjønn og bosted. Mann som bor på andre siden av landet. Jeg lo litt inni meg, for jeg tenkte jo at han sikkert var 19 år, og jeg kjente jo forelskelsen, men lot den egentlig bare være i bakgrunnen. Jeg skjønte jo at det mest av alt var følelsen av endelig å ha noen som forsto meg. Det var den følelsen jeg var forelsket i.

 

Etterhvert ble kommunikasjonen vår en besettelse. Vi sendte opp mot 80 e-mail til hverandre om dagen. Det tar mye tid. Det begynte å gå ut over jobben. Det begynte å tære på forholdet hjemme. Det betydde at jeg måtte stenge av PCen. Jeg sendte en avskjeds-mail og fikk følgende melding tilbake : "Her er mobilnummeret mitt. Ring meg, jeg elsker deg."

 

Jeg sendte ham en melding. JEG sendte ham en melding. Det var helt impulsivt, og helt galt, jeg vet det. Men jeg gjorde det. Så kom han på døren, og han er ikke noen ungdom. Han er ti år eldre enn meg og, vel, helt fantastisk. Han har ikke familie, har aldri vært gift. Han har hatt lange forhold bak seg, men aldri funnet tonen, derfor har han aldri giftet seg. Og det er derfor han kom etter meg. Han sier han aldri har funnet noen før. Det er sånn jeg har følt det også. Jeg kan ikke beskrive hvor lett det er å snakke med ham. Brikken min er falt på plass.

 

Jeg er så ulykkelig. Uansett hva jeg gjør nå blir det feil. Derfor gjør jeg ingenting. Jeg sitter på sofaen stivt og beveger meg knapt. Jeg er så forelsket. Jeg er så ødelagt emosjonelt at jeg ikke jobber lenger, ikke treffer venner lenger, ikke klarer å gjøre noe annet enn å sitte frossen hjemme.

 

Det er så usannsynlig vondt.

[(S)TinkerBelle <3]

Kom han hjem på døren din etter at du hadde sendt han melding. Ringer det ingen varsellamper hos deg? Han trenger jo ikke være den han gir seg ut for i det hele tatt!!

 

Dette bør du tenke deg godt om på før du stuper ut i det...

 

 

[Gjest]

Hvor grundig har du googlet ham?

[Gjest]

Kjære deg;)

 

Noe må gjøres. Og du må gjøre det som føles rett for deg. Du lever 1 gang, og valgene er noen ganger så vonde og vanskelige at man ikke tror man står det over. Likevel, skal du leve et liv hvor du føler at noe mangler hele tiden? Slå deg til ro med det du har? Det har du prøvd og se hvor det har ført deg. Du er ulykkelig. Det er ikke lett å bare gå til en annen.. hva med mannen? Barna? Flytting? Du har mye å tenke over nå. Slik jeg ser det har du 3 valg:

 

1. Bryte ut av ekteskapet, og satse på den nye mannen

2. Bli i ekteskapet og godta at du vil mangle noe.

3. Bryte opp og være alene en stund.

 

Vil bare ønske deg masse lykke til. Dette er et umenneskelig valg.

 

[Mamma til tre søte]

Jeg har googlet ham herfra til månen. Han er normal og har normale interesser og normale venner og et normalt liv.

 

Vi har snakket sammen i snart 1 år på internett. Konstant. I timesvis. Jeg kjenner ham bedre enn jeg kjenner min mann, tror jeg. Det er noe med måten man plutselig kan være helt ærlig når man ikke må forholde seg til andre rundt seg. Når man skriver.

 

Han er helt normal. Han er bare forelsket og en drømmer. Og tar sjanser.

 

[(S)TinkerBelle <3]

(og det sier jeg som traff min kjæreste på nett, alikevel var jeg vel litt mer kritisk en det høres ut som du har vært her...)

 

og ps: han har sikkert feil og mangler akkurat som din mann..

 

 

[Mamma til tre søte]

Jeg har forsøkt å velge 2, men jeg har blitt paralysert i forsøket og er sykemeldt på 3dje måneden. 1 er like umenneskelig, for jeg er et vrak akkurat nå og det er ikke noe måte å starte et forhold på. Jeg er kanskje tvunget til å velge 3 for å finne igjen meg selv i dette. Jeg føler som jeg helt har mistet meg selv. Og jeg føler panikken lure.

[Gjest]

Minner meg veldig om meg selv for ti år siden.

Låste meg inne på ett bortgjemt kontor for å chatte med en fransk gutt

Men jeg var singel da. Men det ble en besettelse, fikk advarsel fra sjefen.

Men det var en fantasi da, hverdagen funker ikke slik. Iallefall ikke for meg.

 

Helt enig med made in bed her da.

Noe må gjøres.

 

Sender uansett en trøsteklem.

[(S)TinkerBelle <3]

vel, hadde en fyr som etter 1 års snakk med meg sagt han elsket meg og dukket opp på døra mi så hadde jeg blitt paralysert også. Av skrekk. Det er greit at han sikkert er normal, men folk gjør vel ikke sånn vel?! Om han ikke var invitert da?

 

Forøvrig, så tror jeg du bare har 1 alternativ her og det er å velge nr. 3 i det som noen sa under her. Du aner jo tydligvis ikke hva du vil da, og han kan vel vente om det er den perfekte kjærlighet. Har du snakket med mannen din?

[Mamma til tre søte]

Helt sikkert. Men det finner jeg ikke ut før evt etterpå. Det er sånn det er med ting. Og når det jeg har nå aldri blir helt for meg, da burde jeg kanskje prøve. Det kan gå veldig galt, det er jo det som gjør det så vanskelig å velge å gå. Men når det å bli her ødelegger meg totalt, da er jo ikke det heller noe alternativ lenger. Jeg sover ikke, spiser ikke, klarer nesten ikke å snakke lenger. Noe har kræsjet inni meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det igjen.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Hvordan takler ny mann dine barn? Vil han være kjærlig mot dem også, elelr vil han bare ha deg? Vil dine barn "like" ny mann?

Er han bare fantastisk å prate med eller kunne dere vært et bra arbeidsteam (hverdager er jo faktisk mye arbeid)?

Kan han vaske og rydde etter seg?

Selv om han fyller den biten du savner, vil han fylle de bitene din nåværende mann fyller?

 

*praktisk rugekasse i dag*

 

[Mamma til tre søte]

Jeg vet ikke.

 

Men jeg er en klump med følelser som er skviset så hardt sammen at jeg snart blir et sort hull hele jeg, og da kan ikke jeg gjøre noe av det der heller. Så jeg er i ferd med å bli ubrukelig som mamma som ting er nå. Jeg skjønner jeg må gjøre NOE, jeg føler meg bare så paralysert og fortvilet. Kan noen skru av EN av bryterne for meg?

[Mamma til tre søte]

Ja, jeg har snakket med mannen min. Han er knust men har gitt meg tid så jeg kan tenke. Det er ingen vakre løsninger på dette med mindre noen skrur meg av, tror jeg.

[Gjest]

Jeg var mamma til tre. Jeg var så ulykkelig i ekteskapet at jeg ble syk av det. Jeg traff en mann som var alt jeg lengtet etter. Vi kunne snakke og elske. Etter noen måneder viste det seg at han ikke var fullkommen for meg likevel, men han var nødvendig for at jeg skulle finne meg selv.

Jeg skilte meg og levde alene og utviklet meg enormt på de årene. Nå har jeg en mann jeg kan være meg selv med og bli møtt av. Men årene alene var avgjørende.

Mitt råd er at du flytter ut og bor alene en stund, til du finner deg selv igjen. Lykke til!

[Mamma til tre søte]

Takk.

[Gjest]

Uten å kjenne deg eller noen av de involverte baserer jeg bare svaret mitt på innlegget ditt, sånn for å ha sagt det først.

 

Velg nr 3.

 

Det er dette med grønnere gress osv.

 

På den annen side, jeg var i et forhold som jeg visste var dødfødt når jeg traff han jeg er gift med nå, vi har våre ups and downs men jeg VISSTE han var drømmemannen. (hadde ikke barn på det tidspunktet, noe som jo forenkler veldig)

Og jeg satsa på grønnere gress for alt det var verdt.

[mamsen og ML+litenimagen]

kjære deg. ikke gå fra mann og barn med mindre du er 100% sikker. du har jo ikke vært i ett normalt forhold med denne mannen, det at dere fungerer sammen når dere snakker på nettet, vil ikke nødvendigvis bety at dere klarer dere som par i den virkelige verden. hva sier mannen din, han må da skjønne at noe er skikkelig galt når du plutselig blir sykemeldt?

 

lykke til:)

[Mamma til tre søte]

Mannen min sier han vil det beste for alle og at ting ikke kan fortsette som nå. Jeg er helt besatt, og har nærmest koblet meg selv ut fra verden. Jeg fungerer ikke nå.

 

Vi snakker veldig, veldig godt sammen om praktiske ting, slik at barn, hva bør gjøres nå, osv. slike spørsmål tar vi opp. Det er på andre plan det virker som om vi mangler forbindelse.

[Gjest]

Uff du har det ikke lett...

Du har møtt en mann på nettet, og du kjenner han bare fra nettet.

Han er en mann i mitten av førti årene som aldri har funnet tonen med noen...det er kanskje litt sært?

Det er også spesielt å dukke opp hjemme hos deg uten å gi beskjed først, du har mann og barn som bor sammen med deg. Det burde et fornuftig menneske tatt hensyn til.

 

Du har tre barn og lever et hektisk familieliv, hva tenker han om det? Har dere diskutert familieliv, eller dreier det seg stort sett om filosofi og psykologi?

 

Det kan hende du trenger å være alene en stund for å finne ut av ting. Ikke hiv deg ut i et forhold til denne mannen uten å kjenne han. Bruk god tid..