ivf- hvordan påvirker det forholdet til partneren din?

[lillebie på`n igjen]

bare lurer på om det er meg og min partner , eller om dere også opplever at det blir noen ekstra krangler og frustrerte dager i heimen.....

Dette opplegget tar så mye av tankene og kreftene mine, at jeg er veldig irritabel for tiden, og irriterer meg mer over partneren min- istedet for å ta i mot noe støtte osv. Føler liksom at dette er værre for meg enn for henne. Er jo meg som går å er sur hele tida, og opplever ting som negativt.

er det noen av dere som har har fått litt hard medfart i heimen etter at dere startet opp med ivf? vi er jo nygifte og greier, ikke gøy å være den som går å er sur hjemme liksom....

[Emma*den lykkelige venter]

Hei

 

Dette var faktisk mitt første spm her inne for lenge lenge siden.

Joda det påvirker. At den som går på hormoner blir sur og gretten og alt som følger med av psykiske og fysiske reaksjoner er ikke til å legge under stolen. Men det påvirker i høy grad den som ikke inntar medisinene også.

 

I forkant av forsøk bygger jeg opp mye frustrasjon og humøret blir deretter, og det blir ikke bedre av medisinene, men min mann og all ære til han, er tålmodigheten selv. Vi er veldig bevisste på at hormonene og forventningene kødder med oss og vi må svelge mange kameler og drumedarer underveis.

Jeg raser, kjefter og griner, og heldigvis ser og forstår han at det ikke nødvendigvis nytter og kjefte tilbake. Men for all del, vi krangler mer i disseperiodene en når vi ikke er i forsøk, men vi forsøker å være flinke til å stoppe opp og prate eller ta time out fra hverandre.

Heldigvis så opplever vi at forholdet er sterkere og vi er nærmere hverandre nå. Så dette er ikke bare negativt for forholdet.

 

Så konklusjonen er at det går ei saftig kule varmt for seg i denne heimen, men vi vet at det er hormonene som snakker og at de er irrasjonelle

 

[lillebie på`n igjen]

bra å høre det ikke bare er oss...... jeg går ikke på hormoner nå, skal starte opp med 2. forsøk om 2 uker, så da er det pån igjen med disse hormonene....men har liksom like mange hormoner omtrent før forsøket......jeg merker liksom på at jeg ikke bare blir en bitch i heimen, men også på jobben.....nesten så jeg vurderer å sykemelde meg altså, for jeg er så redd jeg får noen uvenner underveis!!!

Jeg merker at noen i ledelsen på jobben ikke er så homovennlig - hvertfall ikke når det kom frem at jeg skulle ha prøverør(valgte å fortelle, da jeg ble innlagt forrige forsøk og ble borte i nesten 2 mnd fra jobb) og det gjør at det baller på seg frutstrasjon fra jobben- som jeg tar med hjem og lar gå utover hun hjemme..... huff!!

 

skal ikke være lett dette babystyret.

[Gjest]

Her er det og mange hormoner ute og går, og jeg kan være skikkelig oppfarende og sint for den minste ting. Mannen synes ikke det er noe gøy, og han mener at jeg burde lære meg og telle til 10 eller 20 før det braker løs...Akkurat som det er så lett, liksom!!? Har bedt han ta seg en kur på hormoner så får han se hvor lett det er:)) Innimellom "sinte-kurene" mine har vi det veldig bra, og søte mannen min er begynt og planlegge livet med en liten en i hus. Tror kanskje han har mer trua enn noen gang før:) Litt pussig kanskje etter 4 negative innsettinger, men en gang må det jo også være vår tur:O)

Under sist forsøk var jeg også en bitch på jobb, lillebie, og jeg klarte til og med og være skikkelig sur og grintete og svare sjefen min på en måte som man bare ikke gjør.....Kjente ikke helt igjen meg selv...

Denne gangen blir det full sykemelding!

[Emma*den lykkelige venter]

Skjønner du har litt å stri med for tiden.

Ikke nok med bekymringer om ivf, så skal du slite med andres fordommer i tillegg....føler med deg.

Hadde vært lett å gitt deg i råd om å bare drite i hva andre mener, men det er jammen ikke lett. Og ivf og hormoner løfter ikke akuratt selvtilliten opp på høyere nivå heller.

Har i perioder vært mye sykemeldt jeg, pga depresjonsfølelse og bivirkninger av hormonene. Kun du som kan ta vare på deg selv, så snakk med legen og finn ut hva som er best for deg.

 

Klem

[Kanskje i år?]

Det er nok ikke bare dere. Babyønske forandrer og påvirker forholdet - uansett om man vil eller ikke. Som regel fører det til et sterkere og tettere forhold. Sånn har det vært for oss, men det har vært tunge stunder, mange nedturer og mye frustrasjon som har strukket seg lenger enn kun til perioden rundt et forsøk. Viktig å være obs på at selv om det kun er en av partene som tar medisiner og kjenner det på kroppen, så er det dermed ikke sagt at den andre ikke blir påvirket av hele situasjonen. Vi har vært ekstra nøye med å finne tid til å være kjærester - og ikke kun la oss styre av selve forsøkene. Ikke lett, men det er mulig.

 

 

[lillebie på`n igjen]

nei som sagt det skal ikke være lett! har hatt den største krangelen hjemme siden vi møttes, og vi har ikke kranglet så og si i det hele tatt....kona er en rolig dame som sjelden blir sint, mens jeg er den med kruttet ! jeg vurderer å ta en prat med legen, og kanskje ta ut en liten sykemelding......men er liksom 2 uker til sprøytestart så er ikke sikkert jeg får, det har jo kommet en ny ordning nå om at er man ikke "syk nok" så kan man komme på jobb å gjøre andre arbeidsoppgaver etc....men jeg er overbevist om at det fester seg ikke noe egg i en litt ulykkelig kropp!

 

apropo joben...jeg vet ikke om jeg skal gå videre med det....men jeg fikk lavest lønnsjustering av alle på jobben, på grunnlag av " mye fravær" . men altså dokumentert fravær når man holder på med prøverør skal vel ikke gå utvoer lønnsjusteringa?....har jo jobba rævva av meg hele året :-(

[Turva med ♥novembergull♥]

Huff ja, det er mange hensyn man på ta, både hjemme og på jobben... Jeg er for tiden 60% sykemeldt og det tror jeg er grunnen til at det går så godt her hjemme. Samboeren min er veldig forståelsesfull, men jeg har fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke er slik jeg pleier, orker liksom ikke så mye lenger, er mye trøtt og sliten. Kjenner at hormonene herjer i kroppen, men har kanskje mest fysiske plager, er ikke så mye irritert og sint. Men klart, noen tårer kommer selvsagt innimellom, så er vel mer nedstemt enn sint.. Jeg føler at vi er kommet hverandre nærmere på mange måter, men som jeg nevnte først her, så har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke føler at jeg klarer å gi så mye av meg selv som jeg gjorde før..

 

lillebie, synes det var merkelig håndtering med denne lønnsjusteringa på jobben din. Vi har jo alle våre rettigheter som er hjemlet i arbeidsmiljøloven og rettigheter som er nedskrevet i tariffavtaler. Dokumentert fravær skal ikke ha noe å si i lønnsfastsettingen, det er jo diskriminering sprør du meg!!! Huff og huff, dette gjør meg sint!!!Regner med at det kanskje er i det private du jobber?

 

Lykke til, både på hjemmebane og på jobben. Klem

 

[lillebie på`n igjen]

jobber privat ja. jeg er organsiert da, så jeg tenkte å ta en telefon til en av rådgiverne der, å høre om det virkelig er lov! ja jeg tok tom. sjefen på et møte, hvor jeg krevde å få et utfylledende svar på hvorfor jeg fikk så dårlig justering fremfor andre. sjefen sa da at det var tidligere sjef (som gikk på dagen for noen mnd siden) som hadde foretatt justeringa, og at han var litt vanskelig å få tak i, men de hadde fått beskjed å si til meg fra han at det var pga " mye fravær"

 

synes det er skikkelig diskriminerende. det sa jeg og til sjefen, at jeg følte jeg ble diskriminert. da sa hun " ja jeg vet jo at du er sånn lesbisk men det har ikke noe med det å gjøre".

 

nei sikkert ikke!!

 

 

huff blir sliten jeg altså! jeg får ta denne samtalen med legen å høre hva henne sier.

[Turva med ♥novembergull♥]

ja, dette synes jeg ikke du skal gi deg på nei!! Skjønner godt at du blir sliten av dette i tillegg til alt det andre du går igjennom. Men å trekke inn i den sammenhengen at du er lesbisk synes jeg virkelig er for drøyt!!!!

 

En god klem til deg!

[lillebie på`n igjen]

takk for trøsteklem :-) dere damer er jo så snille og gode, har et svar og gode ord til alt :-)

[Suretær]

For oss har snart tre år med prøving gått hardt utover sexlivet. Vi hadde den mest fantastiske sex før, spontant, spennede og utforskende. Etter mye pliktsex har det blitt til at vi hiver oss rundt et par ganger i uke bare for å ha gjort det liksom. Håper det bedrer seg snart for det er noe jeg savner veldig, spesielt det spontane. Bør ta mer initiativ men orker liksom ikke.

Vi gifter oss neste sommer og har det ikke blitt bedre innen jul vil jeg foreslå at vi går og snakker med noen om det.

[lillebie på`n igjen]

ja det har gått utover sexen her og. selv om vi ikke har hatt "pliktsex" for vi er to jenter, men jeg har liksom fått et helt annet syn på sex. vil liksom ikke ha sex når jeg er i denne prosessen...helt merkelig...for det var så bra før... er ikke et par ganger i uka en gang her altså nå for tiden.... vurdert å snakke med noen om det selv...mens så tenker jeg liksom....snakke om det...vil det hjelpe ... jeg tror, blir jeg gravid og lykkelig, DA kan sexlivet vende tilbake ....er vanskelig å komme i stemning når man er deppa og lei og hormonene er i full sving.

[Suretær]

Jeg tror desverre at det er ganske vanlig at en sånn prosess går utover sexlivet. Det at vi har vært gjennom så mange nedturer har også knyttet oss sterkere sammen noe som gjør at respekten for hverandre også er blitt enda større. Dette er jo bra, men det er som om vi nesten er blitt litt mer venner og at det derfor føles merkelig å kaste seg over hverandre og ha hemningsløs sex.

Elsker ham over alt på jord og tenner fortsatt på ham, men den "passion" som var der før er litt borte.

Jeg tenker også som deg, bare jeg blir gravid og lykkelig blir alt bra! Tror faktisk også det hjelper, er bare redd jeg tar feil.

Husk å ta vare på hverandre i denne vanskelige tiden, små hyggelige oppmerksomheter i hverdagen hjelper.

Masse lykke til, håper dere snart får spiren dere fortjener.

Klem

 

[lillebie på`n igjen]

det er akkurat som jeg skulle si det selv, man føler seg nesten mer som venner til slutt, så det blir nesten "rart" når man skal ha sex. elsker jo selvfølgelig også kona over alt, derfor det er frustrerende!!

skal gjøre mitt beste å finne tilbake til hvordan det skal være.

vi krysser fingrene for at vi blir gravide på neste forsøk, og at alt løser seg etter det :-)

klem