Hvordan var fødselen i forhold til forventningen?

[Anonym bruker]

Dere som har født før - hvordan opplevde dere fødselen i forhold til hva dere hadde forventet på forhånd? Positivt og negativt.

[Kjukka]

Det jeg frykta mest skjedde. Jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å føde, og det var akkurat det som skjedde. Jeg ble satt i gang, men ingenting skjedde. Hadde 1 cm åpning i 2 døgn, og jeg fikk piller hver 4. time. Og etter at dem tok vannet, så skjedde det heller ikke noe, da fikk jeg bare noen rier fra helvete, men fortsatt 1 cm åpning. Epiduralen funka ikke (kunne kvelt den anestesilegen den dag i dag), lystgassen var kul da... men fikk litt mye på slutten, så jeg spydde som en gris. Hele greia endte i ett hastesnitt i full narkose. Og der og da, trodde jeg min siste time var kommet, husker jeg skrek til jordmor "Ikke la meg dø, ikke la meg dø!" Det er det verste, men samtidig også det beste som har hendt meg. Gikk heldigvis bra og jeg har nå ei alldeles nydelig datter på 10 mnd.

[Anonym bruker]

hadde mye større forventninger til selve fødselen enn hva jeg fikk oppleve med førstemann.

Hadde gledet meg til å være hjemme og kjenne at riene kom, eller at vannet gikk, gledet meg til all spenningen det medførte osv.

 

I stede låg jeg på barsel over natten (1 døgn fra 2-5 cm - uten rier (sterke kynnere som jeg trodde da), og når de tok vannet dagen etterpå kom minsten min på 30 minutter. Kroppen min sluttet å virke helt plutselig, pressriene stoppet når han skulle ut, og hjertelyden forsvant. Jeg ble derfor klipt og han ble tatt med vakum.

Alt gikk heldigvis bra! Morkaken ville ikke ut, og etter timer med leger som prøvde å dra den ut manuelt (Stikke hele hånden i meg) begynte jeg å blø så fælt at det ble hasteopperasjon. Alt i alt gikk det bra.

 

Føler meg litt snytt for jeg aldri fikk barnet på magen etter fødselen, legge han til brystet eller lignende. I stede gikk det 5 timer før jeg fikk se han for første gang. Veldig sårt for meg, men så lenge alt gikk så bra under omstendighetene er jeg selvfølgelig veldig glad!

 

Sakl føde igjen om 3 mnd, og er veldig god i troa om at dette skal bli en perfekt fødsel hvor jeg får oppleve alt jeg ikke fikk oppleve sist gang! Alle fødsler er forskjellige og bli oppfattet forskjellig;)

 

Uansett hvor mye du prøver så kommer du aldri til å vite hvordan din fødsel blir før du selv ligger der og føder - og det skal du være glad for;)

Det er en fantastisk opplevelse!!

[Anonym bruker]

Mitt første barn kom ganske fort til verden. Fra første rie til hun var ute, gikk det ca 5 timer. Jeg fikk steriltvannspapler (anbefales IKKE) og tok imot siden det var det eneste jeg kunne få. Fra rier til pressrier var som å komme fra helvete til himmelen. Og hun kom på ca 4 trykk

 

Da jeg skulle få nr 2 nå var jeg redd denne fødselen skulle ta lengre tid. Min mor lå nemlig 11 timer i sin andre mot 1 time på første fødsel.

Så derfor gikk jeg på modningsakupunktur og tok bringebærkapsler for å gjøre det jeg kunne for å få en "raskere" fødsel.

Jommen sa jeg smør. Da riene kom var det rett på 3 minutters mellomrom kl 01 om natten og 03.11 var han ute.

Det gikk 49min fra vi kom til sykehuset....Dette synes jeg var FOR fort.

Gutten min ble stresset pga tempoet dette gikk i, jeg ble klippet for han lå og stanget i åpningen (uten noen form for bedøvelse. For det var ikke tid til noe). Og jeg mistet nesten en liter blod. Fikk heller ikke småtten opp på brystet mer enn et par minutter før jeg måtte til kirurg og sy.

Men som alltid...når det er over, er det over og jeg hadde fått verdens herligste gutt.

Men jeg skal ikke ha flere barn.

2 fødsel var mye verre enn første (som jeg kan huske).

[Anonym bruker]

Helt jævlig! Hadde aldri trodd at det som skjedde skulle skje med meg. Men nå sitter jeg her med en jente på 6 mnd som desverre blir enebarn. Vi hadde ønsket oss 2 eller 3 barn, men nå blir aldri det å skje....

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke så mange forventninger til fødselen, bortsett fra at jeg håpet alt gikk bra. Og det gjorde det jo.

Det var meldt snøstorm den helga, og det gikk stadig meldinger på radioen om at broa inn til byen ville stenges, noe som hadde gjort turen til sykehuset tre kvarter lenger. Så vi dro inn allerede fredag kveld, sønnen min kom søndag morgen. Ble jo to netter på fødestua, som gjorde at fødselen føltes uendelig lang. Men smertene var overhodet ikke som jeg hadde trodd. Det var vondt, men ikke så vondt at jeg ikke kunne takle det. Allikevel takket jeg ja til lystgass, mest fordi jeg hadde hørt at det var veldig deilig! Og det var det Herlig følelse av å være fullstendig dritings i noen få sekunder. hehe.

De klippet meg noe voldsomt og jeg mistet en del blod, noe som førte til ekstrem svimmelhet i to dager etterpå. I tillegg måtte de ta babyen med sugekopp, fordi hjerterytmen ble svakere. Heldigvis var jeg så konsentrert på pressinga at jeg ikke fikk med meg all dramatikken. Det gjorde samboeren min, da. Stakkars!

 

Alt i alt, veldig fornøyd! Med et lite håp om styrtfødsel neste gang

[Anonym bruker]

Til anonym 08:29:

Jeg hadde også verdens verste fødsel. Og jeg tullet ikke når jeg sa at jeg aldri skulle ha flere pga det.

 

Men nå har jeg fått en nydelig til.

 

Og keisersnitt. En nydelig opplevelse.

 

Be om keisersnitt.

 

Det er ingen som kommer hjem til deg og sier at "Du vil kanskje ha en til hvis du får keisersnitt du".

 

Det er det ingen som sier. Bortsett fra meg da.

[Anonym bruker]

Jeg tenkte på forhånd at fødsel er sikkert vondt, men alle gjør det jo så det går nok bra. Men: fødselen var helt forjævlig. Hadde aldri trodd at en kunne ha så vondt. Dette er 10 mnd siden. Gruer meg masse til neste fødsel om 6 mnd.

[millie+2klumper]

signerer Anonym 08:57 over meg her. Hadde aldri kunne forestille meg hvor sinnsykt jækli vont det gjør. pluss at jeg fikk DET HESPETREET av en jordmor så da var liksom alt verre. Ingen smertestillende heller.. Var LANGT fra så "idyllisk" som jeg hadde forestillt meg. Gruer meg virkelig til neste gang. Men etterpå er det selvsagt verdt det.Noen timer i smertehelvete er verdt den FANTASTISKE gaven du får igjen for det:)

[Anonym bruker]

Helt fantastisk:) i forhold til hva jeg hadde forventet meg, jeg hadde da på forhand hørt mangen skrekk historier for å være forberedt på det verste. og det er jeg kjempe glad for nå. for min fødsel va jo som sendt fra himmelen i forhold til hva jeg hadde hørt om andre sine.

 

Første rie begynte da jeg var hjemme 22.15, og det gikk kjempe fint, jeg syntes at det var spennende med tanke på hva som ventet forran meg. jeg gikk hjemme til klokka var 00.30, da dro vi til sjukehuset pga riene mine kom så ofte. når vi kom til sjukehuset så stagnerte reiene men jeg hadde en åpning på 5.cm og fikk etter hvert gå i badekaret, og så begynte riene å bygge seg opp og kl 02.15 tokk d vannet og 02.45 kom lille gutten min til verden. for meg var det kunn de siste 30. min som var litt ekstreme, pga ting gikk plutselig så fort. og jeg hadde ingen smertestillende, slik som jeg hadde tenkt at jeg ikke sulle ha.

 

og i tilleg så revnet jeg ikke i det hele tatt

[Anonym bruker]

Smertene var som jeg hadde forventet, men det som var det mest negative var at jeg hadde forventet at jeg skulle få litt pustetid mellom riene, men den gang ei. Den ene rien kom etter den andre uten at jeg fikk pause de siste 6-7 timene.

 

Den positive overraskelsen var at det ikke var så ille å faktisk presse ut ungen. Det var åpningsfasen som var helt for jævlig. Fikk heller ikke den smertelindringen jeg hadde ønsket pga rot på sykehuset.

[Anonym bruker]

Min var mye bedre enn forventet! Den var rask og jeg fikk lystgass og bestemte fødestilling selv. Følte jeg hadde kontroll hele veien og nærmest kunne "styre han ut". Siden det gikk så fort så hadde jeg masse krefter og kom meg raskt på beina og i form. Men i motsetning til hun over synes jeg siste fasen var verst, da brølte jeg alt hva jeg var god for.

Nå er jeg egentlig bare engstelig for en nummer 2 fødsel - for den kan bare aldri gå like bra....(men jeg var veldig innstilt på at det ville være helt for j... forrige gang også..sånn er jeg, liksom)

[Anonym bruker]

På svarene over her så virker det nesten som om de som forventet "grei skuring" og "ikke smerter fra helvete" og "idyllisk fødsel" opplevde fødselen som usedvanlig traumatisk, mens de som forventet seg en fødsel fra helvete faktisk ikke syntes det var så hakkandes gæli...?

[Anonym bruker]

Jeg hadde forventet grusom smerte, men det jeg opplevde var verre enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg trodde ikke det var fysisk mulig å kjenne så stor smerte.

 

Hadde trodd fødselen skulle bli en fin opplevelse, til tross for smertene. Men det var ingenting fint med den.

 

Har slitt i over et år med tankene på hvor grusomt det var.

Aldri mer.

[Poteto]

det stemte vertfall for meg.. eg forberedte meg på det verste at smertene var uutholdlige osv. å det var dei jo egentli,men ikke sånn at eg skulle dø.

det verste med min fødsel var at jenta hadde navlestrengen rundt halsen å ble mye styr for å få henne fort nok ut.. gjekk heldigvis helt fint

 

men ikke tro at du får en fin og "idyllisk" fødsel, da blir du meget skuffet..

[Anonym bruker]

Fødselen ble omtrent som forventet: HELT GRUSOM!

 

Ok, jeg forsøkte å være positiv. Tenke at dette går bra. Hvorfor skal det ikke det, det går jo bra med de aller aller fleste. Skrekk senarioet var at ungen skulle sette seg fast og ikke ville ut.

 

Fikk svangerskapsforgiftning og fødselen ble forsøkt satt i gang. Fikk modningspiller i hytt og pine i 3 dager. Den fjerde dagen på morgenen tok de vannet. Etter det var det bare et helvete. Og jeg var jo allerede ganske medtatt etter dagene med modningspiller.

 

Og ungen var jo ikke klar for å bli født. Satt langt oppe og ville ikke ned.

Skulle jo få epidural siden jeg hadde svangerskapsforgiftning, så slappet litt av i forhold til det. Men det ble jo ganske intenst vondt før den dukket opp for å si det sånn. Husker jeg tenkte: fy søren, for en utrolig dårlig ide dette med barn var.

 

Epiduralen ble vel egentlig satt litt feil. Husker ikke om det var for langt oppe eller for langt nede, men der var ihvertfall mye smerter igjen. Selv om den tok det aller verste.

 

Så kom pressriene, samtidig som babyen ikke var klar i det hele tatt. Lå alt for langt oppe. Måtte ligge der i over en time med pressier uten å få lov til å presse. Når jeg endelig fikk lov tok det ikke så veldig lang tid før hele rommet var fylt med grønnkledde. De kaldte det komplisert tangforløsning. Babyen var helt blå og hadde navlestrengen flere ganger rundt halsen. Pga feil bruk av tang fikk han en stygg fødselsskade. Heldigvis gikk det seg til etter noen uker og han er uten varige men.

 

Det eneste postive var at jeg hadde grudd meg aller mest for smertene når babyen skulle ut. Når legen kom med tangen bare skrek jeg etter bedøvelse. Det fikk jeg og jeg kjente ikke en ting.

 

Keisersnittet to år senere var som en drømm!

Pga komplikasjoner slapp jeg heldigvis å grine meg til det!

[Anonym bruker]

Fødselen gikk mye lettere enn forventet. Trodde jeg skulle holde på i flere timer i et smertehelvette. Selv om det gjorde vondt, så var det ikke så vondt som jeg forventet. Har hørt som mange skrekkhistorier om fødsler, og trodde ikke jeg skulle slippe unna det.

Jeg fikk ikke epidural, litt usikker på om jeg fikk noe form for smertestillende. Fikk ikke helt med meg det. Mistet riene mot slutten, så merket aldri noe av pressriene. Fødslen varte i 6t, mye kortere enn forvente. Håper neste fødsel blir som denne, med tanke på varighet og smertenivå.

 

Eneste som plager meg litt, er at jeg føler meg litt snytt for en 'ordentlig' fødsel. Fødte i uke 33+0, og med det fulgte en del redsel og bekymringer. Fikk liksom ikke gledet meg til at barnet skulle komme, og gikk glipp av spenningen mot slutten. Hadde forventet at jeg skulle glede meg til og se lillegutt, men i stedet var jeg redd for alle problemer som kunne følge med et permatur barn.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke gruet meg noe på forhånd, men trodde kanskje jeg skulle få et slag i trynet underveis, siden mange opplever det så vondt at de tror de skal dø..

 

Men det var veldig likt som jeg hadde sett for meg, ikke bedre, ikke verre. Vondt var det ja, men det var overkommelig (også uten smertestillende for min del, men jeg hadde også en fin fødsel).

 

Det jeg husker som jeg ikke hadde sett for meg, var at jeg presset i en time, trodde det var vanlig med 15 min +/-, men det var ikke så vondt som åpningsfasen, så det hadde ikke så mye å si.

[Anonym bruker]

HI her

 

Tusen takk for fine svar alle sammen!!! Jeg går og venter på min første fødsel (4 dager til termin), og har innstilt meg på både dødsangst og de verste smerter - uten at jeg egentlig helt skjønner hva det betyr i praksis... Tenker som en av dere skriver, at hvis man forventer det verste, kan det jo hende man blir positivt overrasket... :-) Har litt tro på at man er psykisk bedre i stand til å takle ting hvis man har realistiske forventninger. Så derfor er det veldig fint å få høre deres historier. Krysser fingre for at jeg føyer meg inn i rekken blant dere som opplevde fødselen som bedre enn forventet.

[Anonym bruker]

jeg hadde ingen forventninger til noe angående fødselen, og det var en positiv ting.jeg tror ikke de ter lurt å tro noen ting om noe man ikke har peiling på hvordanvil bli.

men jeg hadde en knallbra fødsel og kunne født rett etter at sønnen min kom til verden:)

heia epidural!!

[Hyacinth Bucket]

Jeg må ha vært tjukk i huet, for jeg hadde noen romantiske tanker rundt det å føde. Så for meg at gubben skulle stå der og holde meg i hånden, stryke meg over det svette håret, fortelle meg hvor vakker jeg var og at han og den tålmodige, snille jordmoren ville bli rørt over styrken min. Jeg trodde jeg var kjempesterk og at alt ville være over på en 3-4 timer.

 

Aldri har jeg vel tatt mer feil. Jeg hadde et par mugne burugler av noen jordmødre - kanskje ikke så rart - jeg spøy dem ned en etter en, epiduralen funket ikke - ble bare lammet i høyre ben, fikk drypp for å regulere riene mine men brukte alikevel 8 timer på å øke åpningen med 1 cm. Jordmor og sykepleier sto på hver sin side av sengen min og kranglet høylydt om jeg skulle klippes eller ei. Gubben holdt seg bak meg og orket ikke holde meg i hånden fordi jeg klemte så hardt, han maste noe helt jævlig om denne pustingen og sa hele tiden at jeg måtte prøve å slappe av. SLAPPE AV??? Han klaget hele tiden over at han var sulten og at han var sliten av å stå ved sengen. SLITEN, DU??? Riene startet natt til torsdag, inn på sykehuset kl 13 på fredag med 5 min mellom riene og kl 11.30 på lørdag var jeg ferdig. Etter fødselen måtte han reise hjem og legge seg... for han var jo så sliten. Og der lå jeg... med en unge på puppen, kramper i magen, sting i skrittet og rompa full av hemmorioder. Kjemperomantisk!

 

Og ja- jeg gjør det igjen!

[Anonym bruker]

Utrolig bra skrevet, måtte trekke litt på smilbåndet.

[Anonym bruker]

Omtrent som jeg hadde forventet meg, men første fødselen var flere dager lengere enn jeg hadde trodd, og fødsel nr2. var den lengden jeg trodde nr.1 skulle ha. Altså fødsel nr. 2 tok 11,5 timer aktiv fødsel.

[Anonym bruker]

Jeg lurer av og til på hva som styrer at vi har så ulik opplevelse av en fødsel. Er det forventningene våre, smertenivået, erfaringsbakgrunn (f.eks tidligere vært alvorlig syk)etc.? Jeg vet bare at jeg opplevde min fødsel som kjempefin på tross av at det gikk så fort fra 5cm-10cm at barnet ble stressa, fikk for lite oksygen og måtte forløses med sugekopp. Rommet ble fylt av jordmødre, leger,barnepleier og jeg fikk ingen smertestillende for det rakk de ikke. Samboer fikk ikke klippe navlestreng, for han hadde dårlig farge og måtte til barnelegen med en gang. I tillegg fikk jeg en vaginalrift og en annen rift som visstnok var grad 3. Jordmora brukte to timer på å sy, faktisk lenger tid enn jeg var på sykehuset før babyen kom ut.

 

Likevel hadde jeg altså en fin opplevelse. Vond ja, men ikke slik at jeg trodde jeg skulle dø. Noe av det første jeg tenkte var: Dette kunne jeg gjort opp igjen i morgen.

 

Samboeren min mente derimot at det var hans livs mest traumatiske opplevelse, og at fødsler var oppskrytt. Var fint å se barnet, men greia før det skulle han gjerne sluppet unna.

[Anonym bruker]

Vel for det første så var den vondere enn jeg hadde klart å se for meg.. Og så kom den 2 uker før skjema, så jeg var IKKE mentalt forberedt i det hele tatt, og gikk alene hjemme med vondt som jeg trodde skulle gå over, farlig å sitte på BIM og lese om maserier

 

Hadde store intensjoner om å velge ut cder til å ha med, evt lage føde-cd, gleda meg til badekar og akupunktur, fikk ingen av delene; kom inn "sterkt smertepåvirket" (sitat journal) med 8 cm og 2 timer seinere var jeg mamma!

 

Gikk 1 uke og sa jenta mi blir enebarn, nå er hu 4 mnd og jeg gleder meg til neste, så alle klisjeer om at man glemmer er sanne