Dere andre som er/var ofte bekymret og redde (ble visst langt, samme som 3.tri)

[babyfrøken *mamma*]

Hvordan takler dere det? Hva sier deres kjære?

 

Jeg blir bare reddere og reddere for at babyen vår skal dø før eller under fødsel, kan ikke for det, og har ingen som helst grunn til å frykte det, basert på svangerskapet så langt. Har ei aktiv lita frøken i magen, som ligger 17% over gjennomsnittet med ganske mye forstervann, og formen min er fin, så alt ser tilsynelatende veldig bra ut.

 

Nå tør jeg ikke lenger handle inn det siste vi mangler til babyen, tør ikke pakke noen bag, vil ikke vaske klær eller utstyr, ikke engang skrive lister over det som mangler/ det vi har, og får hjerteklapp dersom noen snakker om babyen som skal komme...

 

Fornuften min sier jo at dette er bare tull, jeg kan ikke påvirke det som skjer med en handletur eller ikke, men angsten sitter der og jeg vil så gjerne bli "kvitt" den.. Har noen noen gode råd å komme med??

 

Hvor vanlig er det egentlig at noe går galt mot slutten? Så på Tell Trivselensidene at det er rundt 400 dødfødsler i året, og va 100 av dem var såkalte brå og uforklarlige - det synes jeg var fryktelig mye jeg... Huff, snakk om å gjøre livet vanskelig for seg selv!!!

 

Min kjære har klokketro på at alt går fint med babyen vår, det er litt godt, men det hjelper meg bare en liten stund av gangen..

 

Er 33+2 nå, og skulle gitt mye for at hun kom om 3-4 uker, så jeg slipper engste meg lenger enn nødvendig, hun er jo mer enn stor nok da... (antatt 3200-3300g om 3-4 uker)

 

Kan noen riste litt fornuft i meg, eller komme med noen beroligende ord?

 

Setter veldig pris på det!!!

 

[Lille&Jeg + Bøllefrø :)]

Hei

 

Jeg tror slettes ikke du er alene med bekymringene dine... Selv går jeg å kjenner på alle vondter og ubehagligheter og lurer på om noe er galt. 23+3 nå, og sjeleglad for å ha kommet til uke 23 slik at de vil gjøre alt for den lille i magen om noe skulle skje! Prøver å handle inn litt jeg da, for å kose meg å gjøre klart til tulla vår, føler liksom det blir mer virkelig at hun faktisk skal komme! Dette skal jo gå bra !! Det skal det... Men tankene vrir seg der inne, er alt bra der inne, hvorfor sparker hun annerledes i dag, hvorfor har jeg vondt eller ubehag her nå, er dette vanlig... Men ei fryktelig hyggelig jordmor på sykehuset sa til meg, at det å bekymre seg er en del av morsinnstinktet, man vil det beste for sitt barn - allerede i magen! Og det er igrunnen ganske betryggende det, å vite at man er handlekraftig nok til å ville det allerbeste for det bittelille livet i magen!

 

Det jeg prøver å gjøre er å ikke la disse skumle tankene ta helt overhånd... Prøver å legge inn positive tanker og berolige meg selv så godt som mulig! Barnefar hjelper til, jeg får lov til å være litt hysterisk - det bare er sånn desverre!

 

Men snakk med jordmor eller legen din, det er ikke godt å gå sånn, og man skal jo helst unngå alle disse bekymringene! Det hjelper å prate med noen, og inkluder barnefar så han vet akkurat hvor redd, lei deg eller bekymra du er - så vet du at du ikke er alene om tankene!!

 

Vet ikke om dette hjalp noe som helst, men du er ikke alene i alle fall

Sender noen gode tanker, og en trøsteklem jeg, det er ikke godt å gå sånn...

[babyfrøken *mamma*]

Tusen takk..det gjorde godt å lese (",) Pappan er kjempesøt, han vet hvor bekymret jeg er, så han prøver trøste og berolige meg, men han er så sikker på at alt går bra, så han prøver fjerne fokuset litt fra alt jeg er redd for - og det er nok sunt.. Himmel, skulle vi vært sånn begge to hadde vi vel blitt lagt inn på lukket avdelig ;o\

 

Det hjelper å vite at en ikke er alene om disse tankene, det gjør det litt mindre "farlig" på et vis... Takk for det du skrev!

 

Masse lykke til videre til deg også, du har helt rett; dette skal gå bra!! (",)

 

(-også skal jeg jammen meg kontakte føden for å få et møte med noen der snart, sikkert lurt å få luftet tankene mine med "fagpersonell")

 

Klem til deg også!