Kan noen reflekterte damer gi sitt syn på min situasjon...? (langt)

[Anonym bruker]

Si dere gjerne uenig og kom med råd. Men er alt for sårbar til frekke bemerkninger.

 

Har vært sammen med min mann i 9 år. Og i disse årene har jeg hatt det veldig fint og til tider vært veldig ulykkelig.

 

Av person er vi temmelig ulike. Han er utadvendt, elsker oppmerksomhet, liker å ha mye flotte ting og være flinkest. Men han er også en god lytter. Folk liker å være med han. Men han er kjent for å være hard i klypa når det trengs og gjør krav på det han vil her i livet. Men som sagt godt likt og en person mange ser opp til.

 

Jeg er litt "ynnskyld at jeg er til" type. Vil helst ikke være andre til bry. Selger ting heller litt billig for ikke å få klage (mannen min sier jeg ikke eier foretningssans). Men jeg er sosial, stiller opp for venner og håper jeg blir betraktet som en morsom og grei jente.

 

Til problemet. Min mann bahandler meg ofte som en prinsesse. Andre og jeg selv i perioder synst jeg er heldig.

Men, noen ganger går det en faen i mannen min. Det kan begynne i en bagatell. Men da virker det nesten som han er drita lei av å være grei kar og må tømme en mental septiktank.

Nå hadde han et utbrudd på fredag. Vi har 3 små barn ganske tett. Vi er blitt enige om at jeg skal ta permisjon noen år for å passe de hjemme. Dermed lite voksenkontakt. Prøver å treffe litt venninner på dagtid. Men begrenser seg litt med flere unger. Og får lite grønt lys til å stikke ut aleine på kveldeneSå fredag håper jeg kan være en kosedag med god mat, litt vin og sex etter en travel uke. Uten TV som jeg ikke er så glad i å se på.

Men nå fredag satte han seg rett inn i tv-stuen og så Grossvold etter middagen. Jeg satt igjen i andre stua og ble litt skuffa. (Jada..barnslig Men jeg ville ha kos, voksenkontakt og sex. Så jeg spurte om vi ikke kunne kose oss litt. Da brøler han at han gidder faen ikke varte opp meg hele tiden. At jeg bare tenker på meg selv. Og han ikke gadd å bruke kvelden med meg. Han ville være i fred og se på tv. Jeg ble skikkelig lei meg. Blir såret av at han etter en uke uten å vært med meg kaller en kveld med meg for "oppvarting".

Og neste dag var han avvisende og hatsk. Så kommer angsten min. Når han er i det humøret bruker han makt. Han vet godt at jeg er hjemmeværende med tre unger og han har god inntekt. Han truer ofte med å skille seg om han ikke får viljen sin. Og jeg går hver gang med den gnagende angsten for at han skal stikke fra oss. Når han er sint kan han brase på dør. Enten stikke på byen eller kjører seg turer jeg ikke aner hvor. Ene gangen dro han på en flere dagers skitur på Geilo og sa han var ferdig med meg. Han blir helt svart av raseri og viser hat for så gjerne for noen dager siden sagt han elsker meg over alt på jord.

 

Merker jeg blir sliten av dette. Kan jo legge til at jeg slett ikke er perfekt. Men hvorfor elske meg så intenst for så bli så til de grader rasende på meg?

 

Han kan få slike byer 5-10 ganger i året. Så ikke så ofte. Og han er grei mellom utbruddene. Den mannen er jeg glad i. Men akkurat er jeg bare trist. Jeg hater han når han er sånn. Og hater meg selv for at jeg kanskje har skyld i det og for at jeg ikke har ryggrad nok til å greie meg aleine med 3 små unger. Etter å hatt en myndig mann som har lagt mye til rette for meg og som vet jeg er alt for avhengig av det livet vi lever nå

[Lissi♥♥♥♥]

Hei!

 

Så lenge han ikke bruker fysisk vold mot deg eller barna, eller overdrevet psykisk terror over tid uten anger, eller er rusmisbruker eller utro mener jeg du får jobbe deg gjennom de dårlige periodene i visshet om at de går over. Det er mange partnere som kan oppføre seg som noen ureale surpomper til tider, men de færreste kan skilte med å bli båret på hendene som prinsesser (eller prinser) slik du har det mellom de dårlige periodene.

 

Skulle din manns oppførsel gå over til å være tydelig manisk/depressiv, får du be han kontakte psykolog.

 

mvh

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har ikke samme oppfatning som det andre svaret du har fått.

 

Du har det jo langt i fra bra, dette som du forklarer ang mannen din tror jeg aldri vil "gå over". Han utøver jo makt mot deg fordi han vet at du ikke svarer han like stygt tilbake, drar fra han osv..

Det er da ikke sånn man skal ha det i et forhold..

 

Men du har jo forsåvidt svart selv, da du sier du ikke har ryggrad nok til å gå fra han... men da må du innfinne deg med at livet er sånn..

Jeg tror ikke mannen din kommer til å forandre seg, så lenge du ikke slår noe i bordet tilbake...

 

Jeg har opplevd litt av det du beskriver, og selv om det var veldig tøft, er jeg veldig glad for at jeg kom meg ut av forholdet.

Og har nå verdens beste mann c",)

 

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Du sier det selv; Han er snill og grei og på alle måter perfekt. Og behandler deg som en prinsesse sier du. Og at han "bare" 5-10 ganger i året er det stikk motsatte..

 

Problemet her er vel at du frykter disse personlighetsforvandlingene _hele_ året og din mann får lov til å kontrollere deg på en lammende måte. Det burde ikke han noe å si hvor mange ganger han oppfører seg som en drittsekk. Hverken du eller barna burde holde ut dette.

 

Gi mannen beskjed om å søk hjelp!! Eller søk hjelp selv. Gro en ryggrad!

[Gjest]

Du sier han truer med å skille seg hvis han ikke får viljen sin..

Det er et dårlig tegn.

 

Det virker på meg som om mannen din bestemmer det meste, at du går hjemme passer barn og gjør husarbeid.

Mannen din tror at du er avhengig av han pga økonomien, og han bruker det mot deg.

 

Du går rundt med en angst for at han skal få et raserianfall, det kan du ikke leve med. Da hjelper det ikke at han til tider behandler deg som en "prinsesse"

 

Du må begynne å stille krav til måten han oppfører seg på. Du må fortelle han at et forhold er bygd på gjensidig respekt.

Vær sterk, si det du mener.

Hvis han ikke er villig til å forandre seg, ville jeg gått fra han. Du klarer deg utmerket alene.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her. Tusen takk for gode svar.

Situasjonen har ikke bedret seg i løpet av dagen. Han vasket seg og kledde på seg og bare kjørte av gårde i bilen i sted. Han sa han måtte bare finne på noe :/

Blir helt slitt i filler over hva jeg skal gjøre. Skjærer meg i hjertet over å "ta i fra" faren fra ungene når jeg ser de koser seg med pappaen. Jeg har alltid ment at det skal mye til før brudd når det er barn inne i bildet. Og det gnager på meg hvor mye skyld jeg har oppe i dette. I raseriutbruddene kaller han jo meg de verste ting. En psykopat osv osv. Litt rart når jeg av og til lurer på om det bor en liten psykopat i nettopp han.

Det som ofte får han til å smelte er at jeg er så desperat etter forsoning at jeg sitter og griner og trygler.

Men skal prøve å la være denne gangen. Er bare redd han pusher maktbalansen enda lenger. For det virker som det er bare meg _der_nede_ som får han til å våkne opp av det sinte mørket.

Takk for synspunkter og råd.

[Vintersol]

Hei du. Er det bare du som ser denne siden av ham? Jeg vet ikke så mye om dette, men er ikke det klassisk psykopatiske trekk at man er tilsynelatende perfekt utad, men at mørke side dukker opp overfor de nærmeste? Høres ikke ut som det er _du_ som er den psykopate her...

 

Har dere diskuterte disse "utbruddene" når dere er i en god periode? Han høres jo veldig flott ut det meste av tiden, og dere vil kanskje kunne ha en konstruktiv dialog når han er "normal"?

 

Vil han kunne si seg villig til å være med på en eller annen form for parterapi/rådgivningssamtale, tror du?

 

Syns ikke dette høres ut som en holdbar situajon, til tross for at det er veldig bra mesteparten av tiden. Håper du/dere kan klare å finne en løsning på dette.

 

Til slutt: Selv om du skulle bestemme deg for å gå, tar du jo ikke fra barna faren deres. De vil fremdeles ha en far der. Ikke på samme måte, selvsagt, og ikke optimalt. Nå vet ikke jeg hvor gamle barna dine er, men de trenger ikke være store før de skjønner at noe ikke stemmer mellom mor og far. De fortjener bedre enn å se at mor blir "psykisk terrorisert" (eller hva du vil velge å kalle dette) av far.

 

Ønsker deg lykke til i en vanskelig situasjon!!!

[Anonym bruker]

En mulig løsning kan jo være at du søker rådgivning og/eller at dere søker familierådgivning. Håper han er voksen nok til å bli med på det. Det gjelder jo tross alt familiens framtid.