Til dere med fødselsdeprisjoner

[Anonym bruker]

Hei.

Er det sånn at dere kjente det igjen med engang eller kom det litt snikende en stund etter dere hadde født?

Har dere vært plaget med depresjoner tidligere?

Går det over av seg selv (er det hormonelt?) eller trang dere bahandling?

 

Hadde satt pris på mange svar:)!

[Anonym bruker]

For å si det slik

 

Har du en skikkelig fødsels depresjon så vet man i 99% av tillfellene om dette selv.

Det er gjerne de nærmeste til kvinnen som reagerer på merkelig oppførsel, tanker som den fødende har eller lyster hun får for seg at hun skal sette ut i livet.

 

Det er kun leger og psykologer som kan stille en diagnose og jeg kjenner to stykker som begge har måttet ha innleggelse på psykiatrisk for å få hjelp og oppfølging.

 

Fødselsdepresjon kan i siste instans være livsfarlig for både mor og barn og det kan sitte igjen i månder etter en fødsel.

[Anonym bruker]

Kjenner at jeg er veldig deprimert og at det ikke er noen rasjonell grunn til det. Alt er fint, barna er fine og mannen er topp, men alikevel kjennes det ut som om jeg blir "kvalt" til tider. Har bare lyst til å rømme!

 

Har hatt depresjoner tidligere, men da har jeg klart å ha innsikt nok til å se det selv og gjøre noe med det. Vet derfor ikke om dette er en "vanlig" depresjon eller fødselsdepresjon...hmmm...hvis dere skjønner?

Er det noe måte å skille det på?

 

Er ikke noen fare for hverken meg selv eller barna mine, men kjenner at det går veldig utover mannen min og at jeg ikke nyter morsrollen som jeg "skal" og ikke klarer å yte 100%. Sover mye og er mye trist, uten å vite hvorfor. Farer opp for tulleting (ikkemot barna, men mannen min) og føler meg veldig ofte ufornøyd enda jeg bør være så fornøyd som bare det. Det skal mye til at jeg tar kontakt med folk rundt meg, alt med venner kjennes ut som en plikt...stenger meg inne, for så å føle at jeg blir isolert...hmmm...

 

Noen som kjenner seg igjen?

 

HI

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg ble deprimert i svangerskapet og etter fødsel. Husker jeg og lurte på om det var en fødselsderpesjon eller "vanlig" depresjon. Men det spiller vel egentlig ikke så stor rolle, bare du får noen å prate med og hjelp. For min del ble ting mye bedre da jeg begynte på medisiner. Går selvsagt til samtaler og da.

Men husker jeg syns det var så trist. Hadde jo gleda meg sånn til å bli mamma og babyen var jo så nydelig... Ville så gjerne være en god og glad mor og samboer. Men følte at alt var et ork og var konstant sliten.

Ta kontakt med legen din og fortell hvordan du har det. Det er hjelp å få!

[Anonym bruker]

Huff, jeg håper egentlig bare på at det skal gå over, for jeg har virkelig ikke lyst til å begynne på medisiner eller gå til psykolog igjen. Det er ikke veldig alvorlig lenger. Håper vel egentlig på at noen kommer og sier at det går seg til. Kan det det? Gå seg til, mener jeg?

[Anonym bruker]

Klart det kan gå seg til. Ikke alltid en depresjon utvikler seg til noe veldig stort og altoppslukende. Men det kan hende det tar lengre tid da. Kan du ikke ta kontakt på helsestasjonen og kanskje høre med dem om dette som heter 'gyldne øyeblikk'. Skjønner at du ikke orker å begynne hos psykolog igjen, men det kunne vel vært godt å ha noen å prate med bare? Dette er ikke terapi, men mer noen å prate med i den perioden av livet du er i (småbarnsmor perioden).

Det vil jeg anbefale deg!

[Anonym bruker]

Jeg skjønte ikke helt dette med "gyldne øyeblikk". Hva er det?

 

takk for svar foresten:-). Setter stor pris på det!!

[Anonym bruker]

Du vet det at i alle kommuner så skal man ha noe som heter en psykiatrisk sykepleier i full stilling for å hjelpe og veilede, også på anonym basis, voksne mennesker som feks ikke ønsker pssykolog eller i ventetiden på en psykolog.

Ikke alltid man trenger mange og lange samtaler heller vet du, men mange ganger er det veldig godt bare å komme å få sette ord på ting som rir en og få det av hjertet om du skjønner hva jeg mener.

 

Synest du skal snakke med legen din eller evnt HS og høre med de jeg.

[Anonym bruker]

Anonym 10:55 her igjen. Bare hyggelig!

Jeg fikk høre om Gyldne Øyeblikk av jordmora mi på helsestasjonen da jeg var gravid. Ble ganske deprimert under svangerskapet og.

Det er noe som er drevet av Kirkens Bymisjon (tror jeg -correct me if I'm wrong). Det er bare et sted du kan få noen å snakke med hvis man føler seg nedstemt eller deprimert etter fødsel.

Jeg bor i Oslo da. Vet ikke om det fins i alle byer. Men stør helsesøstra di! Eller som anonym over meg her sier, det finnes psykiatriske sykepleiere som sikkert er kjempeflinke, og uten at det blir noe "psykolog-opplegg". Det er bare det at disse hos Gyldne Øyeblikk er litt mer spesielt rettet mot oss som nettopp har fått barn.

[Anonym bruker]

Tusen takk begge to:-)!

Nå kjente jeg det lettet! Skal ta kontakt med HS om det, jeg, for jeg har virkelig ikke lyst til å snakke med fastlegen min om dette, for da tror han sikkert bare at jeg har hatt tilbakefall og skal ha meg på de medisinene igjen. Funket dårlig i tillegg til alle bivirkningene, og denne følelsen jeg har nå er på langt nær ikke så alvorlig som sist.

Hadde vært greit å bare hatt noen "uformelle" samtaler i stedet for å gå til psykolog igjen. Sikkert flere som har mer bruk for det enn meg.

Jeg er også flink til å sette ord på dette til mannen min da heldigvis, når jeg kommer "utav det" igjen, så han forstår:-)

Takk igjen!

HI