Blir dere noen ganger irriterte på barnet deres selvom det er lite?

[Anonym bruker]

Det hender det at jeg blir og da får jeg dårlig samvittighet for hun er jo så liten (1 år). Men helt fra hun var 2-3 mnd gammel har jeg av og til kjent at jeg kan bli litt irritert på henne, eller frustrert eller hva jeg skal kalle det. Hun er verdens nydeligste unge og jeg elsker henne over alt på jord og vil henne bare godt altså, det er ikke fødselsdepresjon jeg snakker om. Det er bare det at hun er veldig krevende, veldig vanskelig å få til å sove, veldig sta og stri. Våkner av den minse lyd, skriker kjeeeeempehøyt og gir seg aldri og noen ganger blir jeg veldig sliten av det og kjenner at jeg bruker opp så mye av kreftene og tålmodigheten min bare på å få henne til å sove og spise.

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja, noen ganger når han var baby og ikke sov hadde jeg bare lyst til og legge han ned i sengen å gå min vei og aldri se meg tilbake, men det varte ikke så fryktlig lenge da.

 

tror det er normalt å bli irritert, fordi alt blir så intenst.

[Anonym bruker]

Nei, det gjør jeg ikke, men så har jeg et "enkelt" barn også.

[Anonym bruker]

Jada, jeg blir stadig vekk irritert på min lille engel på 4,5 mnd.. noen ganger kan det være nok når jeg må gi henne smokken 20 ganger på en kjapp tur gjennom rimi. Blir irritert når hun skriker mens jeg strever med å få ferdig maten hennes så fort jeg kan, eller når hun maser etter oppmerksomhet når jeg lager middag. Men elsker henne ikke noe mindre fordet.. tror jeg har veldig lite tålmodighet da

[Deep Shit Junkie]

Hvis du mener at du blir iirritert på barnet ditt så synes jeg du skal ta opp problemet på helsestasjonen med helsesøster. De har faktisk spesialkompetanse på slike ting. Barnevernet kan sikket også hjelpe til.

[TrustNoOne (but Me)]

Du er nok ikke alene om å ha sånne følelser nei....tror alle har følt det slik på ett eller annet tidspunkt, enten de innrømmer det eller ei. Jeg tror det er en helt vanlig reaksjon når man er sliten og lei - selv om barna vår er gull verdt og det viktigste i livet vårt, kommer det tider da vi syns det er mer mas enn moro....trøsten får være at etter en bølgedal kommer det en ny topp:)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Mamma`n til Will& Ailo]

Ja det blir jeg og det er helt normalt ......

[Anonym bruker]

Minien min har en sånn klagelyd som går i en tone hele veien. Når han vekker meg med den om morgenen, hender det at jeg blir litt irritert. Heldigvis går det fort over.

[Anonym bruker]

Anonym 22:50. Haha, nå måtte jeg le Sånn klagelyd lager min også, og det er utrolig irriterende!!! Holder opp når han får smokken, men spytter den like fort ut igjen og fortsetter da med den lyden... GRR!

[☆Lady Ma Ma☆m/påfyll:)]

Kan nok kjenne ett snev av irritasjon da gullet lugger,klyper og slår om hverandre da han er sint:)

[Anonym bruker]

det er ikke bra, og ikke normalt heller å bli irritert og irrtable på så små unger. om du brukte så mye tid og krefter på å få ungen til å sove og spise, så mmuligens hadde det vært bedre å tilpasse deg ungen, å gi mat og søvn når hun var sulten og trøtt?

 

[Meesah og HattiFnattene♡]

Selvsagt, man er da bare et menneske

[Anonym bruker]

Selvsagt blir men irritert fra tid til annen og selvsagt er det helt normalt!

Slike følelser som irritasjon, sinne, frustrasjon og glede, er ikke alltid lett å kotrollere. Man kan ta seg sammen, men man kan ikke bare bestemme seg for at "den følelsen har jeg ikke".

Var mye irritert og frustrert på jenta mi fra hun var mellom 0 og 4 mnd særlig. Visste ikke hvordan jeg skulle takle henne.

Hun skrek uten at jeg visste hvorfor, skulle ha pupp i hytt og pine og lå ofte og sutret. En gang ble jeg så fra meg at jeg brukte litt harde og raske bevegelser da jeg tok henne oppog la henne ned, slo knyttneven i senga ved siden av henne og måtte tilslutt bare gå ut av rommet, lukke døra og la henne gråte seg i søvn. Var svart av dårlig samvittighet etterpå, men gradvis lærte jeg henne bedre å kjenne og greide bedre å styre meg når jeg ble irritert.

Tror alle mødre og fedre kjenner på disse følelsene i blandt.

De fleste er kanskje bedre til å kontrollere følelsene enn jeg, men dog...

[Anonym bruker]

Ja når han biter,lugger og klyper blir jeg irritert fordi han ikke vil slutte uansett hva jeg gjør. Eller jeg skal lage mat og han står å trekker meg i buksebeinet mens han sutrer vedvarende. Og når vi tar bussen og han kaster smokken i gulvet 40 ganger iløpet av turen.

[Anonym bruker]

Hei du anonym 23.57! Dette er hovedinnlegger igjen! Som du ser så er det ikke så unormalt som du skal ha det til å bli frustrert og irritert innimellom. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg er slem mot ungen min for det, jeg har full forståelse for at hun er et lite barn som ikke kan noe for det.

Og når det gjelder å tilpasse seg ungen og gi mat og søvn når hun var sulten og trøtt så har jeg jo gjort det da vettu, er ikke helt på jordet. Du har kanskje en enkel og lettvint unge som spiser og sover som den skal du regner jeg med siden du tydeligvis ikke forsto noe særlig av hva jeg skrev.

Her har vi ikke hatt det fullt så lett kan jeg opplyse om! Har fått ei med en helt vanvittig viljestyrke og en stemmeprakt av de sjeldne.

Ang spising så har hun aldri tatt flaske og mme, kun pupp og hun krevde mat med en times mellomrom de første 4 mnd. Aldri villet ha smokk heller. Hun hadde bæsj i hver eneste bleie, altså rundt 20 bæsjebleier daglig til hun ble 3 mnd. Pga dette ble det utrolig vanskelig med soving, det ble aldri noen sammenhengende søvn annet enn 10-15 minutter her og der. Uholdbart både for foreldre og barn. Så vi ble nødt til å prøve å endre på det etterhvert som hun ble større og lære henne å sove lenger og bedre. Og da kom dette med hennes enorme viljestyrke inn, hun VIL IKKE sove. Så det har ikke vært bare å "tilpasse seg ungen", det har vært en ganske hard kamp for å få til en hverdag som fungerer og for at hun skulle få den søvnen hun trengte og få et bedre spisemønster så hun slapp å småspise og bæsje i tett trafikk. I perioder har det gått lettere, i perioder vært helt umulig.....og innimellom er jeg så sliten at jeg faktisk er litt frustrert, oppgitt og lei ja. Det tar på og ungen blir jo mer og mer aktiv og krevende på dagtid og jeg synes det tar av den energien jeg kunne trengt for å følge henne opp på dagtid. Men selvsagt tar jeg meg av jenta mi så godt jeg bare kan likevel, koser og klemmer og trøster, roer og synger og legger henne på nytt.

 

[Anonym bruker]

Heeelt normalt.

 

 

Dere som sier det ikke er det er de som trenger hjelp. En slår ikke av en del av følelseslivet sitt fordi om en får barn, og i spedbarnsperioden er det mange ting som kan frustrere en. Jeg jobber i barnehage og vedder på at dere har et av disse barna som ikke skjønner hva nei med alvorlig stemme betyr. De er jo vant til at de voksne bare ler det bort om de gjør det likevel.

[Anonym bruker]

deep shit junkie; get a life!!!!!

[Anonym bruker]

Absolutt helt normalt. Ikke spørsmål om noe annet.

[Mamsen86]

Hehe, å jadda.. Nå er'a snart to år da, så det er klart at hun finner på mer bøll nå enn da hun var baby. Men det var enkelte ganger da hun var liten, hvor jeg ble så frustrert at jeg bare ville gå min vei liksom - uten at det betyr at jeg ville henne noe vondt.

Ikke alt er fryd og gammen liksom ;-)

[Anonym bruker]

Så flott tråd! Herlig å lese at jeg ikke er alene om sånne følelser. Har følt meg som en dårlig mor, men det er visst mer vanlig enn jeg trodde.

 

Det begynte ganske tidlig her også. Hun hadde kolikk, og med lite søvn og et barn som bare gråt og gråt, så var nok lunta litt kort. Men heldigvis var vi to, og når jeg kjente frustrasjonen overlot jeg henne alltid til samboeren så jeg fikk hvile litt.

 

Nå er hun 16 mnd og nå går det mest på at hun finner på så mye ugang... Noe av det vet hun jo selvsagt ikke at hun gjør galt, men hun skjønner jo nei, og enkelte ting vet hun er off limits. Da blir jeg ekstra irritert hvis hun ikke gir seg...

 

Men nå har jeg sagt så mye negativt, må legge til at jeg er kjempeglad i henne og hun er veldig god :-)

[Anonym bruker]

Jeg så på STUDIO 5 på kanal fem denne uka (reprise fra i vår) og der var Vera Mikalsen gjest. Hun mener at alle har en monstermamma i seg og fortalte om moren til en venninne som sa det så fint at: "Forskjellen på de som kaster barna sine ut av vinduet og de som ikke gjorde det er bare at de gjorde ikke det"

 

Ingenting galt i å bli sint og frustrert vel!? Ingen barn er perfekte - og det er jammen ikke vi voksne heller - vi er jo bare mennesker