Kjedelig parforhold

[Anonym bruker]

Jeg tror at jeg lever i verdens kjedeligste parforhold. Vi har fått et barn sammen. Barnet er litt over ett år gammelt nå. Vi gjør så å si nesten ingenting sammen etter jobb og i helg. Han liker kun å gå på kino eller turer i skog og mark. Jeg er ikke særlig glad i å gjøre noe av delene, men synes det er ok å gjøre det av og til.

I tillegg til dette er hans familie ikke noe særlig glad i meg heller. Han sier at jeg prøver å splitte hans familie og isolere han fra dem.

Tror at jeg begynner å miste følelser for han. Jeg driver å tenke å gå fra han. Men bekymrer meg for alt det praktiske i forhold til flytting, levering/henting i barnehage og ikke minst må jeg kanskje kjøpe han ut av boligen....

[Anonym bruker]

Hah. Du slår ikke vårt. Han går på jobb, jobber til 11 om kvelden (også i helger) eller mekker på en gammel bil han har i garasjen. Vi snakker ikke om normale hverdagslige ting en gang, og når han åpner munnen, er det for å kritisere. Han bruker kun tid hjemme når han har samvær med barnet han har fra før.

 

Godt vi ikke har barn sammen

[Ina75]

Heisann,

dette er kanskje ikkje heilt det svaret du er ute etter, men mitt svar til ditt problem er: Der er to mennesker som er ansvarlige når eit forhold er dårlig. Livet svarer ikkje alltid til forventningane. Det som utgjer den stor skilnaden er viljen til å gjere noko med det.

 

Klart at ting kan vere vanskelege å snakke om - klart ein ikkje alltid interesserer seg for dei same tinga - klart at det er lett å ty til "skitne triks" som å spele på samvitet til den andre. Men vaksne menneske som har valt å få barn saman må òg vere i stand til å setje seg ned og snakke rolig og objektivt om problema. Ein føresetnad er då at det handlar om problemet og ikkje om å få den andre til å føle seg dårleg (det er lett å få til, men fører berre til at kommunikasjonskanalen lukker seg pga såre følelsar).

 

De må ta ein prat om dette. Du må seie at du treng å gjere fleire ting saman - kva med å lage helgeprogram annankvar helg, så må den andre vere med?

 

Det med familien hans - kvifor føler du at dei ikkje likar deg? Kanskje er de berre ulike? Kanskje må du kome dei litt meir i møte? Korleis er det hjå din familie? Om du føler det sånn må du forklare dett saklig for han.

 

Du må nok spørre deg sjølv kva du eigentleg vil. For meg kan det sjå ut som om du leitar etter grunnar til å gå ut av forholdet. Om dette ikkje stemmer, er det berre ein ting å gjere: Å velje å bli, og dermed gjere dei endringane som skal til for å få forholdet til å fungere. Er prisen for å bli verdt å betale? Flott. Kostar det deg for masse, så er det kanskje like greit å innsjå at du allereie har tatt valget.

 

Dette er ikkje berre tomme ord. Etter eit langt sambuarforhold med mange motsetnader, mange kompromiss og store endringar frå begge si side, har vi greidd å bygge opp forholdet. Det har kosta masse, men når eg ser på det i dag har det vore verdt prisen. Men det er oss - vi er alle ulike.

 

Lykke til uansett kva du vel.