Dette med oppdragelse er ikke akkurat lett..

[Anonym bruker]

Vi har nå ei datter på 13 måneder. Når hun gjør noe vi mener hun ikke bør gjøre så sier vi fra at sånn gjør vi ikke, da kan du få vondt el.l. Om vi mener hun bør komme til oss for vi skal ta på klær så sier vi at hun skal komme et par ganger. Hun står da som regel og ler og da går vi bestemt bort og henter og kler på. Selv om hun protesterer på det. Når hun spiser sier vi at hun må sitte stille og spise maten sin, viser hvordan hun skal spise når hun griser osv. Vi er jo ikke sinte på henne, men vi er bestemte og gjør det samme i samme situasjon hver gang noe oppstår.

 

Vi mener jo det er viktig å være konsekvente og starte med noen regler selv om jenta er lita og tenker at en dag har hun lært det. Det ser vi jo også da.

 

Men så sitter da moren til samboer og søstera og sier uansett hva vi gjør; hun er jo bare 1 år da og da er det normalt å grise, å se på han da - skal vise hvem som bestemmer osv. I alle situasjoner må de kommentere det vi gjør. Mens datteren der ikke hører på noe og får gjøre som hun vil. Det er litt sånn nei nei JA.

 

Er vi virkelig helt på jordet her? Er vi så strenge et barnet vårt har det vondt? Det skal sies at hun overøses med ros og kos og lek og sånn. Er det bedre å vokse opp med ukonsekvente foreldre enn med konsekvente foreldre?

 

Jeg jobber som pedagogisk leder på småbarnsavdeling, og jeg har jo en god del innblikk i barn og deres utvikling. Ja, jeg vet at små barn gjerne griser med mat, løper unna når vi vil de skal komme og alt det der Er det virkelig så galt å lære de noen regler og normer, lære å oppføre seg og spise pent. Lære seg å høre på beskjeder. Har jeg tatt så feil når det gjelder å starte tidlig med å lære sånt?

 

Jeg føler meg jo som verdens strengeste og værste mor på oppdragese i nærvær med dem.

 

Hvordan gjør/har dere gjort det med oppdragelse av deres små?

 

[Anonym bruker]

Alle har hver sin måte å oppdra barna på. Det finns ingen fasit svar på det. Alle gjør det som de syns er riktig for barna.

 

Har en sønn på 3 år. Jeg oppdra han på den måten jeg syns er best for oss. Greit nok at barn grise, men det er også greit å lære dem i tidlig alder, slik at dem blir vant til det. Jeg har ikke så mye peiling på den pedagogiske delen, men jeg gjør mitt beste og det er bra nok for oss.

 

Men det jeg gjør er: f.eks når vi spise middag, så sier jeg bare at han skal spise maten sin. Sier ikke at han skal sitte stille og spise, for det gjør han uansett ikke. Og jeg tenker om jeg skal mase på han, så blir det bare stress og mas under middagen eller andre måltider, så det gidder jeg ikke. Men han sitter som mesteparten av tiden rolig og stille og spiser.

 

Dette er noe som funker for oss, og jeg trives å ha det slik

[Anonym bruker]

Det er greit med regler, men dere må passe på, slik at dere oppdrar henne til å være et barn, ikke en robot. Jeg har tro på konsekvens, men også at man viser barna at det går an å endre mening.

[Anonym bruker]

Klart hun får være barn og ikke en robot. Det er jo ikke sånn at alt er ulovlig og at uansett hva hun foretar seg så er det å kjefte huden full.

 

Når det gjelder å sitte i ro å spise maten sin er det ikka akkurat å sitte musestille som er pointet, men å ikke reise seg opp å stå i stolen - det er jo noe som faktisk kan være farlig. Da er vi konsekvente med å si sitte på rompa når vi spiser og sette henne ned. Og griser hun med maten sier vi bare at se, sånn spiser vi. Det er jo ikke sånn at hun blir jagd fra bordet og ikke får mer mat. Hvordan skal det da læres om de ikke blir instruert.

 

Om hun vil ta på ovnen så sier vi nei, der kan du ikke ta. Da kan du brenne deg eller lignende. Også avleder vi med å flytte henne og finne noe å leke med/leke med henne på gulvet. Jeg mener hvordan skal hun skjønne hvorfor hun blir flyttet om man ikke sier noe?

 

Klart alle har sin måte å oppdra på og en måte som passer til sitt barn. Og pedagogikken trenger man ikke i det daglige som foreldre - sunn fornuft kommer man laaaangt med i de aller fleste tilfeller.

 

Skjønner ikke helt hva jeg skal skrive for å få det frem på riktig måte.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Ikke galt i å starte tidlig, mn jeg har funnet ut at det er lettere å lære de de tingene jeg vil at de SKAL gjøre, fremfor det jeg vil at de ikke skal lære når de er så små.

Men jeg vil legge til at jeg synes ikke du høres streng ut så lenge hun ikke får KJEFT for ting (det er for tidlig...egentlig alltid for tidlig). Så lenge datteren deres blomstrer og dere føler at dere har det greit er det det viktigste. Folk synes jeg var gal fordi jeg prøvde å lære datteren min å si takk når hun lærte å snakke, men hører de noe ofte nok, tar de jo etter. Be de slutte å blande seg.

[Anonym bruker]

Ja er litt sånn jeg mener også. Dattera vår gråter så og si aldri, hun ler og smiler. Kan veldig mye i forhold til alderen. Sier alltid takk for maten til henne når vi løfter henne ned fra stolen og sånn, men forventer jo ikke å få det tilbake. Men en dag sitter det.

 

Kjeft er heller ikke jeg noe for. Prøver det meste utenom det først gitt.

 

Det med å lære de det man vil de skal lære og ikke det som ikke skal gjøres er jeg enig i. Er jo en grunn til at vi sier klarer du å bite brødskive sånn istedet for å si slutt å gris med maten.

 

Jeg blander meg ikke i at femåringen deres ikke har regler i det hele tatt. Hehe.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som om dere gjør en god jobb!!

 

Vi har gjort det slik du beskriver. Jenta vår på snart 4 år er nå ei selvstendig, trygg jente med troen på seg selv. kommer til å gjøre det tilnærmet likt med gutten vår!

 

Grenser skaper trygge og glade barn, det er jeg helt sikker på!

Har sett så mange eksempler på de som bare gir etter og er vage på hva som er greit og ikke, og det vises veldig godt på barna. Tenk å være liten å få inntrykk av at; her er det jeg som bestemmer! Noe så uttrygt!!

 

Bare gjør det på den måten du!

Mine svigerforeldre reagerte som bare det på at jeg var "streng" de første årene. Etter noen år kom de og innrømmet at de hadde tatt feil! De så jo hvor godt jenta vår hadde hatt av det!!

 

Lykke til : )

[Anonym bruker]

Men hun er faktisk bare ett år, og da må man lære å spise først før du kan forvente at hun f.eks.sitter pent o.l. Dere har jo gode intensjoner og jeg synes også at barn skal sitte pent, men å prøve å dressere et 13 mnd gammelt barn, det har ingen hensikt.

 

 

[Anonym bruker]

Det er jo ingen som sier at vi forventer at hun sitter i ro og som en pyntedukke eller lignende. Men det må jo gå ann å vise hvordan man sitter/spiser osv. De må jo lære det og det er jo ikke dressurkurs man driver av den grunn. Hadde man fått straff om man tullet/griset med maten og ikke satt rolig, da kunne man kanskje begynt å snakke om dressurkurs. Man trenger vel ikke forvente om man viser/sier noe til en på ett år.......

 

En på ett år skjønner faktisk ganske mye. Om jeg sier til min ettåring; sånn kan vi spise brødet vårt og tar en bit og viser så gjør hun veldig ofte det samme.

 

Det er jo faktisk veldig undervurdert hva barn skjønner og kan klare. Hun klarte å drikke selv av kopp når hun var 10 måneder. Hun fikk prøve og hun fikk søle og vi viste hvordan vi gjorde det. Spør jeg om hun kan hente skoene sine så går hun å henter de. De har jo lært det på samme måte som de skal lære å spise. Ved at vi snakker, sier sko mens vi viser sko, henter sko sammen, jeg henter sko og sier nå skal jeg hente skoene...

[Anonym bruker]

det er jo ikke snakk om å dressere barnet, men å vise henne hva dere forventer. synes det dere gjør høres kjempefornuftig ut:) jeg jobber selv på småbarn, og det er som du sier: en ettåring skjønner så MYE mere enn vi tror! tror det er viktig å fortelle henne hvadere forventer av henne mer enn hva hun ikke skal gjøre. hvis hun sitter å griser med maten(da mener jeg sånn griseri som er bare tull og oppmerksomhetsbehov) er det viktig å gi henne alternativ. istede for å si: "ikke gris!", så forklar f.eks: " er du mett så legger du ned gaffelen også setter vi bort fatet". vi voksne både hjemme og i barnehagen er veldig snare til å korrigere noe som barnet gjør galt, istede for å gi ros når det er flink.

 

har du hørt om webster stratton? dette er ei bok som fås kjøpt i bokhandelen som er suuuper på dette med barneoppdragelse som omhandler de helt enkle ting i hverdagen. opplegget er egentlig laget for "vanskelige" barn, men har etterhvert blitt tatt i bruk på alle barn i skole og barnehage. handler mye om hvordan vi helt enkelt snakker til barna våre:)

 

du har helt rett. dette mad oppdragelse er jammen ikke enkelt!! venter vårt første barn i oktober og er kjempespent på hvordan jeg blir som mor selv! hehe... barnehageansatte er ofte de "verste" foreldrene vettu:) hehe:)

 

lykke til videre:)

[Anonym bruker]

Ja jeg og hørte under utdannelsen min at pedagoger ofte ble de værste foreldrene. Men ved å legge igjen dette på jobb og være mor hjemme tror jeg det går bra jeg. Men begynte å lure litt da på grunn av all kritikk vi møter på vår måte hos svigerfolkene. Jeg vil ikke ha en datter som hun har, som gjør som hun vil og herjer og ødelegger sofaer og det som værre er. De har begynt å stramme inn på noen områder nå som hun er fem år og det er jo kjempevanskelig for henne at de plutselig er strenge og ikke noe er lov. Hun er jo skikkelig i opprør på grunn av det. Så jeg vet ikke jeg....

 

Takk for tips om bok. Skal sjekke ut den i forhold til jobben på småbarn også:-)

 

Blir det grising med maten som i at nå er jeg mett så styrer vi ikke mer med det enn som du sier. Da kan du legge fra deg brødskiva også sier vi takk for mat og løfter ned.

 

Takk og lykke til til deg og:-)

[Anonym bruker]

skriver bare under på at oppdragelse ikke er lett:-)

gjør som dere mener er best, det er deres unge. her greier ikke engang vi bli enige