Det er egentlig rart..

[Twintipp og himmelblå]

At jeg rett og slett bør være takke snoppen til fattern for at jeg er her i dag! Det er bolten sin altså, som klina til med søstra mi i samma slengen:-D

Satt og filosoferte over hvor takknemlig jeg er for livet.. Og at livet rett og slett kommer fra tik-tik båten til pappsen.. Ganske banalt!

[Heaven har født::)]

He he, artig vri

[susemor-3 små]

Hehe...ja, det er jo sant det:-)

[Leirha]

Hva med mor di da?

Syns minst du kan takke hu også da

Når du tenker videre, så var faktisk egget som ble deg og søstera di helt klart fiks ferdig hele tiden inni hu.

Så der har du egentlig ligget å bare ventet.

Eggene er jo ferdige alerede når jentene er i magen på mor sin igjen.

Mens sædcellene blir laget etterhvert.

 

Så, hvem er det egentlig sin skyld at du er til?

Begge vil jeg si, men min tanke er at mor di har bært på det som skulle bli deg hele tiden, det har ikke far din..

 

Haha, forstod du noe som helst av dette?

[Gjest]

Det er jo egentlig enda mer tilfeldig enn som så ...

enn at din mor slapp akkurat det egget akkurat den gangen tik-tik båten kom med akkurat den cædcella i ...

Enn om det hadde vært egget ved siden av, eller cædcella hakk i hel :-)

 

Knallflaks har vi hatt! Hele gjengen :-)

[Odine!]

Jan Erik Vold

FUNNY

 

Tenk at jeg er født

- hvor urimelig

det er at jeg skulle bli født, jeg

født i Oslo den attende oktober nittenhundreogniogtredve

etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg

født som gutt, veiende

4100 gram, sunn og frisk, født

medio oktober (visstnok

på en onsdag) og altså unnfanget i

januar bør det bli, at det ble jeg

som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle

som fant veien fram og var først (eller den foretrukne

om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da

til den rene usannsynlighet

grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg

det skulle nedlegges grunnstein for

der og da, hvem skulle ant noe slikt januar 39? jeg Jan Erik

Vold blindt umælende allerede i gang

med å samle sine bokstaver og celledele seg

gjennom morula og blastula til et froskevesen

sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så

oktober samme år være klar

til å presse seg ut til et menneske - har jeg forresten fortalt

vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44

oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr

nedover moderens mave, det var på grunn av hennes smale

bekkenparti, derav vår smukke hode form

(sies det) - at denne statistiske så godt som

umulighet, sjansene mindre enn én til en milliard, har gått bort

og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! - dette

tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit

å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:

SORRY BRØDRE, DET BLE MEG

JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN