Er det mulig å ikke få trassunger?

[Den heldige eier av ett barn]

Tuppeline her er bare litt over to, men fremdeles en liten engel. Gjør som hun skal og holder seg til det. Aldri sett antydninger til at hun skal legge seg ned på gulvet og grine fordu hun vil ha noe hun ikke får. Når andre spør om hun er snill, og jeg sier ja, svarer de bare kort; bare vent.

 

Når kommer dette da, og er det mulig å unngå?

[Gjest]

Tja, sikkert mulig, men ønskelig...?

 

Er jo nesten å ønske at ungen skal hoppe over krabbestadiet, det er jo en helt naturlig løsrivelsesfase ungen MÅ gjennom, for å bli en selvstendig, sunn, voksen sånn med tiden :-)

 

Nå er det jo selvfølgelig himmelvid forskjell på nivå på "trassen", noen slipper billigere unna enn andre. Kanskje din unge er enklere sånn sett?

 

De sagt er ungen min også så snill som dagen er lang, selv om vi merker mer til selvstendigheten hennes nå enn for 1/2 år siden. hun er nå 2 1/2, Syns ikke det er "slemt" eller "slitsomt gjort" av henne å hevde sin uavhengighet, jeg!

 

:-)

[Den heldige eier av ett barn]

Nei, du har nok rett i det med at må få hevde sin uavhengighet. Synes det bare virker som de fleste som forteller om trassungene har de mest drastiske av dem, der de ikke kan ha de med i butikken engang uten at det blir kaos. Lillebroren min var også ganske snodig, hver gang han ville ha noe han ikke fikk, gråt han til han besvimte, om det var hjemme eller på butikken var ikke nøye.

[Gjest]

Noen har jo barn som er staere enn andre da - så det gjør nok sitt til "skrekkhistoriene". og så er det vel med trassunger som med fødsler - solskinnshistoriene er liksom ikke så viktige å bearbeide, det er heller når ting går litt på tverke at vi har behov for å dele og bearbeide opplevelsene våre.

 

Du får bare vente og se hvordan jenta di tar verden for seg - jeg kjenner unger som gråter (les vræler) i opp til 45 minutt fordi de ikke fikk eple i butikken - uten at de NOEN gang har opplevd at det har hjulpet å vræle etter noe som helst. Så det er ikke alltid "foreldrenes skyld" om du skjønner, temperament har mye å si her.

 

Jenta mi har funnet en strategi: hun vræler KJEMPEHØYT en gang. Et ursint, kjempevræl fra dypet av sin to år gamle sjel - høyt! "Oi, DET var et høyt rop!" sier jeg. "Hjalp det, eller vil du gjerne rope én gang til?" Og så roper hun gjerne en gang eller to til, og så kan vi le litt av det. Eller så furter hun litt for seg selv. Så her i huset "plages" vi ikke av trass, men så jobber vi heller ikke "mot" den, om du forstår.

 

Jeg kjenner også foreldre som tar barns "trass" som en personlig fornærmelse, et opprør og som et signal om dårlig oppdragelse, og som sammen med barnet havner i en negativ spiral av anklager, dårlig stemning, krangler og mer og mer frustrasjon hos begge parter.

 

Det ble vel litt mer filosofering rundt tema enn det ble et vettugt svar, men men :-)

[Northernlights]

Ja, det er fullt mulig. Av mine 6 barn har jeg hatt 3 som var veldig enkle sånn.

Jeg så 1 eneste trassig "anfall" fra den ene datteren min da hun var rundt 3 år gammel, og den yngste datteren min har aldri hatt det. Min ene sønn har heller aldri vist noe som helst trassanfall.

 

Men jeg har fått igjen i fullt monn nå ;o)

 

 

Ja, og så glemte jeg å si at hun som bare hadde 1 treassanfall, hun tok det igjen som tenåring.