Fryktelige fødselshistorier

[AO3]

Ble litt inspirert av et innlegg fra Mami, surferosa etc her inne under en annen tråd, hvor hun skrev om hvor frustrerende det er å få alskens skrekkhistorier ang fødsler servert fra gud og hvermann.

 

Det er så utrolig dårlig gjort, og det absolutt SISTE man trenger å høre som førstegangsfødende! Greit nok at man hadde det veldig vondt og hylte etter epidural og trodde man skulle dø etc etc, men man gjør det VERRE for den stakkars førstegangsfødende, som kanskje er redd fra før for det ukjente, med slike historier. Smerter oppleves verre når man er redd, og ingen fødselsopplevelse er lik. Sier de i alle fall, jeg har aldri prøvd selv enda.

 

Selv har jeg faktisk ikke fått servert noen virkelige skrekkhistorier. Jeg har fått høre endel ting fra nære kolleger som har gått gjennom virkelig fæle ting. Nå snakker jeg ikke om at det gjorde så vondt at man bare MÅTTE ha epidural selv om man var fast bestemt på ikke å ha det, men at barnet faktisk døde OG man selv nesten døde, ekteskapet nesten røk som et resultat av det etc. Dette ble fortalt på en fin måte, og fordi jeg selv ønsket å høre det - hvis de ønsket å fortelle det. For slik kan også livet være, alt går ikke som planlagt bestandig. Det er ikke slik at vi behøver å stikke under en stol at det kan være kjempetøft og utrolig vondt, og at det ikke alltid går så bra, men det har noe med MÅTEN det blir framstilt på. Det behøver ikke å være en konkurranse om å ha lidd mest.

 

Skal vi bli enige om at når det blir vår tur, skal vi unngå å komme med skrekkversjoner av våre, antagelig/forhåpentligvis helt normale, men utvilsomt vonde, fødsler til førstegangsfødende i framtiden?

[1+1=2*]

Grunnen til at folk forteller skrekkhistorier er nok fordi de har et enormt behov for å fortelle. Det blir som en slags terapi: Det hjelper å fortelle om det vonde for å komme seg over hendelsen og komme seg videre i livet. Jeg hadde en grusom fødsel sist, men jeg vokter meg vel for hvem jeg forteller historien til. Når folk jeg kjenner forteller at de er gravide, serverer jeg dem ikke historien min. Det er kun hvis jeg får konkrete spørsmål at jeg forteller dem det. Synes det er utrolig unødvendig å gjøre førstegangsfødende mer engstelige enn de er fra før. Så der er jeg helt enig med deg!

 

Dessuten har kvinner født unger til alle tider, og for de aller fleste går det helt greit. Og jeg er i alle fall utrolig glad for at vi lever i 2008 der det skal noe til for at en fødsel går galt - man blir jo godt fulgt opp og legene er eksperter til å redde liv hvis ikke alt går etter planen.

 

Det ender som regel godt. Og når kvinner velger å bli gravide på nytt etter en forferdelig fødsel, viser det jo bare at man overlever alt - og at det å få et barn overskygger alle smerter!

 

Så bare gled deg, du!

[Eowyn]

Jeg tror at mange av de forferdelige fødslene vi hører om vil de fleste erfarne jordmødre kalle normale. Det er vel mer vår opplevelse som er mer eller mindre forferdelig. Tror at innstilling, tankegang, forventning osv har mye å si for opplevelsen.

Jeg har født 3 ganger før, og har termin i morgen med nr. 4. Gruer meg ikke, men vet at det er vont. Men som en kollega sa da jeg ventet nr 1. Husk at det er de timene du har vont - gleden har du resten av livet.

Og siden min første nå er 16 år, vet jeg at hun hadde helt rett.

[ajate *høygravid*]

Jeg synes det er ok å lese at tingene ikke altid går så fantastisk - for det gjør de jo ikke alltid. Bedre å ha lest om mulige skrekkscenarier og så bli positivt overrasket. Jeg hadde ikke noen god fødsel forrige gang, men hadde forberedt meg på at alt kunne skjer. Tenkte at de nok ville ta godt vare på en på sykehuset uansett og det stemte.

 

Har en venninne som hadde tenkt at alt ville forløpe så naturlig og uten smertestillende osv, hvor fødselen slettes ikke ble så rosenrød. Og hun har slitt mye i etterkant pga ting ikke ble som hun ville.

 

Men for de sarte kan jo kanskje de som legger inn fødselshistoriene skrive en advarsel i overskriften om at den er litt traumtisk el. lign.

[susemor-3 små]

Helt enig, meg 80. Det er veldig unødvendig å trekke frem det værste rundt sin egen fødsel. Jeg husker at en del kollegaer, yngre som eldre, skremte vettet av meg før jeg skulle føde nr 1. Det føltes så totalt unødvendig!! Jeg ble jo helt satt ut av skrekk, og det var lite jeg kunne gjøre med det som høygravid. Litt for sent å komme med skremselshistorier da.

 

Derfor prøver jeg selv å fokusere på det postive rundt mine tidligere fødsler hvis noen spør. For det er jo veldig mye positivt å snakke om når det gjelder en fødsel.

[Kjerstipusen og Ane-mor]

Å, Eowyn det var fint sagt!! Skal prøve å huske på det når jeg ligger der på sykehuset og har det vondt

[AO3]

Jeg synes det er annerledes med fødselshistorier her inne... For de første oppsøker man selv fødselshistoriene ved å klikke på linkene, de er lette å unngå hvis man ønsker det. For det andre er de fleste flinke til å "merke" fødselshistoriene sine hvis de er tøffe/traumatiske. Det blir noe annet når man får servert historier muntlig, mer eller mindre ufrivillig, fra venner/bekjente/slektninger. Mange har nok behov for å bearbeide fødselsopplevelser ved å snakke om dem, men da blir det helt feil å dytte disse tingene over på førstegangsfødende. De førstegangsfødende har ikke noe å komme med for å hjelpe den andre personen, og blir bare skremt og stresset selv. Det er nok bedre å ta en debriefing med jordmor eller lignende etter fødselen, f.eks. på etterkontrollen. Det må det da være mye mer hjelp i?

 

Det handler ikke om at alle fødsler ikke er så rosenrøde, for det har du absolutt rett i. Det er viktig å sette seg inn i hva man skal gjennom, og noen av tingene som kan skje. Det er farlig å planlegge for mye, for ofte blir ikke ting som du har planlagt. Det er en forskjell på noenlunde nøytral informasjon, og svært subjektive historier fortalt med stor dramatikk. Man skal kanskje passe seg litt for hva man sier til hvem, det var egentlig det jeg ville fram til.

[aug-mamma ble novembermamma!]

Dette har jeg irritert meg ganske mye over før jeg fikk barn..Fikk servert grusomme historier fra venner og bekjente. Synes det er unødvendig å fortelle kvinner som ikke har barn disse historiene, hvis de ikke spør direkte selvfølgelig. Ekstra irriterende var en venninne som fortalte gang på gang hvor grusomme fødslene hennes var (da var jeg gravid med førstemann) til slutt fortalte jeg henne at hun trengte ikke repetere skrekkhistoriene sine hver gang vi snakket sammen..Fortalte henne også at jeg syntes det var tankeløst av henne og fortelle meg disse historiene bare mnd før jeg selv skulle føde mitt første barn. Jeg ble ikke særlig skremt av det, men syntes det var irriterende for hun kunne jo ikke vite at hun ikke skremte vettet av meg!! Har ihvertfall lært av dette og vokter meg vel for å fortelle for mange detaljer rundt fødselen, ofte høres det mye mer skremmende ut enn det egentlig er i tillegg!

 

Jeg synes også det blir annerledes å lese fødselshistorier her inne, her kan man velge selv hva man vil lese!