Er fadder.....men...*kinky situasjon*....

[Anonym bruker]

For 2 1/2 år siden ble jeg og min tidligere samboer fadder til en søøøøøøt liten gutt! Kan jo nevne at mamma'n til gutten er søstera til min X... Har vel alltid hatt et godt forhold til henne og hennes samboer + barn. 2-3mnd etter dåpen ble det slutt mellom oss. Vi hadde et turbulent forhold over flere år... Han var en av disse psykopatene som måtte ha kontroll på ALT,var t.o.m. sjalu på mine venninner (nektet meg kontakt med dem)....osv,osv! For å gjøre en lang historie kort: han var sinnsyk og ødela livet mitt!

 

Jeg har nå kommet meg videre i livet (er over han,og det som skjedde),og venter barn med Mannen i mitt liv!

Men jeg tenker titt og ofte på dette fadderbarnet...jeg har jo ingen kontakt med noen av dem-hverken mora eller barnet. Burde jeg feks sende gaver til barnet til bursdager,jul o.l.? Tror jo kanskje at jeg får dem i retur (da X'en min nok har fortalt ganske mange løgn om meg-til dem også....!....)... Eller burde jeg bare melde meg helt ut? Er det feks mulig å "avskrive" seg som fadder? At jeg ringer inn til prestekontoret og gir beskjed om at jeg ikke vil være fadder mere...

 

 

[Anonym bruker]

for det første, tror ordet du lette etter i overskriften var kinkig.. Kinky er noe heeelt annet!

 

Synes du skal gjøre akkurat som du føler for! Men du bør jo finne ut om du ønsker å ha kontakt med familien til x-en din..

 

Ellers vil jo gavene komme fra en "tante" som junior aldri har møtt (som han husker) og ikke vet hvem er.. .

Og det er jo heller ikke noe stas for deg.

[overkill]

Syns du ringe foreldra til fadderbornet ditt for å diskutere korleis du skal forholde deg til fadderrolla vidare. Kan jo vere som du skriv at dei ikkje ynskjer du skal sende gåver o.l.

Men må sei eg stussar på at du tek på deg å vere fadder for onkelungen til ein mann 2 1/2 mnd før du går frå han. Oppdaga du ikkje at ein mannen var "sinnsjuk" før du takka ja til å vere fadder?

Å vere fadder er ei oppgåve eg meinar mange tek for lett på. Det er ikkje berre å ringe kyrkjekontoret for å "avlyse" når ein finn ut at det ikkje passar å vere fadder likevel.

[Anonym bruker]

Det var ikke jeg som gikk i fra han...det var omvendt! Å ja,jeg visste at han ikke var "helt god",men hvis du hadde vært sammen med en slik person,så hadde du visst hvor godt "sånner" er til å snurre'en rundt lillefingeren. Til å bli "guden i mitt live som jeg aldri vil miste"... At han var sinnsyk har jeg jo ikke skjønt før etter at det ble slutt....etter at Jeg kom meg opp i fra grava og skjønte hovdan ting egentlig var!

 

HI

[Anonym bruker]

X-en til mannen min var også -sammen med mannen min- faddere til det første barnet til søsteren hans.

Hun meldte seg ut etter at ha traff meg. Ikke fordet vi har noen konflikter (vi er venninner), men fordi hun ikke syntes det passet seg, og at hun ble egentlig bedt om å være fadder fordi de to var sammen.

Barnet kjenner henne ikke som noe annet enn venninna mi...

Det skal sies at fadderordningen ikke blir tatt så alvorlig i den familen, da...

[Anonym bruker]

Kanskje greit slik vi har gjort det da. Vi har hatt onkler eller tanter vært faddere, men ikke kjærestene, ettersom de ikke har vært så veldig lenge sammen eller ikke vært samboere. Vi har sagt d sånn at onkelen eller tanta er fadder, men den andre er liksom "med" allikevel...hvis dere skjønnte den...