Trenger litt støtte... og gode råd...

[Anonym bruker]

Lang historie kort- jeg har slitt masse med sykdom siste årene, noe som kom etter et uendelig drama med x'n til min mann og stebarna. Har egentlig alltid hatt et godt forhold til barna da vel og merke. Etter å ha brukt tusenvis av egne penger på dyre behandlingsopplegg klarte jeg å bli frisk, men fikk beskjed om å holde meg unna stress (spesielt psykisk) da dette kunne få sykdommen til å blusse opp igjen. Stebarna har nå (uten å mene det sikkert men uansett) forårsaket en situasjon som gikk ut på at de fortalte moren sin noe som hadde hendt her hos oss ( 6åringen ble irrettesatt av far fordi h*n ødela lekene til vår felles (som er 1) samt en sofa vi akkurat hadde kjøpt). Det var FAR som irrettesatte ham, og sa at sånn går det ikke ann å oppføre seg å så måtte han gå på rommet sitt. Uansett, x'n hans er helt psyko og jeg har ikke ord for hvor mye sykt hun har funnet på opp gjennom årene. Hun er i tillegg en skikkeli dårli mor som hverken oppdrar barna sine eller sørger for at de er rene, spiser ordentlig, lærer seg normal folkeskikk osv men samme det, jeg legger meg ikke borti det hun gjør og har aldri svart på noen av hennes henvendelser.

Nå ble det visst ganske langt likevel, men det som skjer er at hun begynner å terrorisere meg, og beskylde meg for å mishandle barna hennes. Hun hevder den eldste (som jeg trodde likte meg, 13år) har sagt at jeg gjør det. Jeg ble selvfølgelig knust fordi jeg alltid gjør mitt beste for å ta meg av dem, inkludere dem, samt at jeg gir dem masse materielle ting også. Tilslutt viste det seg at moren faktisk bare løy og at det KUN dreide seg om den hendelsen jeg refererte til tidligere og brukte det for å "få" noe på meg. Den eldste innrømmet å ha sagt det, men det andre hadde moren bare funnet opp. Jeg følte imidlertid at slike beskydninger er nok så alvorlig og jeg ønsker ikke å være i posisjon til å bli utsatt for noe lignende igjen. Jeg sliter skikkelig med å tilgi, eller å kunne stole på, stebarna igjen og alt dette forårsaket at sykdommen min har kommet tilbake. I tillegg har jeg blitt skikkelig deprimert over hele situasjonen og det har nå gått så langt at jeg innimellom ikke føler meg istand til å ta vare på mitt eget barn. Jeg greier ikke spise, orker ikke gå ut. Bare tanken på at de snart kommer hit igjen får meg til å ville kaste opp. Jeg orker ikke gå rundt i mitt eget hjem og være redd og tenke hva blir det neste?!

Jeg har nå kommet fram til at jeg må komme meg til terapi, men inntil jeg greier å komme meg ovenpå igjen, så ønsker jeg ikke å tilbringe tid med stebarna. egentlig orker jeg jo ingen andre enn min mann og barnet vårt akkurat nå. (De er kun her 1 gang i mnd altså).

Syns dere dette er egoistisk av meg? Greier ikke fortelle min mann om hvordan jeg har det for jeg vil ikke såre ham.

Alt jeg vet er at jeg trenger litt tid for å greie å komme meg litt igjen. Ikke minst er jeg redd for at hvis jeg greier det så vil hun finne på noe nytt som bryter meg rett ned igjen.

Huff, dette ble sikkert teit, men godt å få det ut.

Har lagt merke til at det er mange som skjeller ut folk på denne siden og det er virkelig det siste jeg trenger så dere som lar dere provosere, la helst være å svare.

 

Celine

[Anonym bruker]

Hei

Du må definitivt snakke om dette ,med mannen din!!

Dere kunne kanskje trenge å gå i terapi alle sammen innkludert barnas mor, det er din mann som burde "hamle" opp med sin x , men i tillegg kunne dere nok trenge å rense luften alle mann. Det er jo hans barn å de vil jo unasett måtte fortsette å komme i fremtiden selv om du føler at du har nok med deg selv ,din mann og deres felles barn.

Skal du kunne se fremover å kunne leve et normalt liv må du ta dette opp å få det ut av verden, for din egen skyld, ditt barns, hans barn, din mann og hans x.

stå på !!!

[Anonym bruker]

HI her!

Jeg vil bare be alle om å se vekk ifra det jeg skrev. Innser nå at det var håpløst å søke råd på en sånn side. Er jo umulig å få fortalt hele historien, og jeg ser utifra svaret jeg fikk her at jeg overhodet ikke greide å fomidle situasjonen. Her er det nemlig null samarbeid mellom partene og felles rådgivning er ABSOLUTT ikke en mulighet. Var virkelig ikke et sånn svar jeg var ute etter. Men sikkert vanskelig å forstå ut ifra det lille jeg fortalte. Forresten har min mann, barna og x'n allerede hatt en slik "oppklaringssamtale" som anonym over her foreslår og det var da hun måtte tilstå at hun hadde funnet opp alt for å ta meg.

Og når det gjelder min mann så har han virkelig prøvd å samarbeide, men hun er som sagt ikke helt stabil. Det er ikke hans skyld, men hva skal han gjøre liksom? Klart han vil se barna sine, men han vil jo ikke at jeg skal være syk heller.

Mitt problem er mer: er det riktig at jeg skal leve et så redusert liv, ikke være i stand til å jobbe, knapt greie å ta meg av mitt eget barn på bekostning av at de skal komme på besøk en gang i mnd? (veldig stor avstand). Vurdere å foreslå at samværet kan foregå hos svigers inntil jeg kommer meg litt ovenpå igjen ihvertfall, men vet at min mann ikke ønsker en slik løsning.

Tror nok det er vanskelig for noen som ikke selv har slitt med depresjon og forstå hva jeg strever med her.

[Anonym bruker]

La meg legge til at hennes terror har pågått i 8 år nå, at de har vært flere runder i retten, men at min mann tilslutt valgte å gi seg fordi han ville skåne barna.

Vi mener derfor at det må være fullt mulig i vår situasjon, å ikke legge seg i hverandres liv så lenge barna ikke blir vanskjøttet elle rmishandlet. Forstår ikke hvorfor hun skal være så interessert i vårt liv og ønsker heller ingen detaljer om hennes! Mener også at voksne bør tenke på barna og holde seg for god til å baksnakke hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg har ingen svar til deg, men vil bare si at dette høres ut som en utrolig vanskelig situasjon, spesielt for deg. Ikke godt å vite hvilken stilling man skal ta midt oppi alt dette, og når det på toppen av det hele går så hardt ut over deg og ditt eget barn (siden du er sterkt redusert) nei uff =(

 

Ønsker deg alt godt, og jeg synes ikke du er egoistisk utover det man må og skal være! Egoisme er et negativt ladet ord, litt dumt siden vi trenger egoisme for å overleve av og til!

[Anonym bruker]

Huff, jeg fikk vondt av deg. Jeg kan forstå litt hva du sliter med, for jeg har selv lidd av depresjon e.l.

Dette har selvsagt blitt verre når barna hans er her.

Men nå skal jeg ikke komme inn på min situajson.

Jeg syns du skal prate med mannen din om det!! Vær helt ærlig og fortell om tankene og følelsene dine. Han er din nærmeste, så han er jo den som bør vite det.

Hva med at du drar å bor hos dine foreldre eller en god venninne de dagene de er hos dere? Nå i starten ihvertfall til du føler deg litt mer ovenpå?

Som jeg tolker innlegget så har du blitt verre av sykdommen pga stresset rundt det eksen har beskyldt deg for osv. Du føler deg jo sikkert hjelpesløs nå..

Og jeg forstår du ikke vil gå i noe terapi med eksen hans. Jeg syns mannen din skal ta en prat med henne, og si at hun skal holde seg unna. Du har nok med deg selv nå, og de kreftene du evt har til overs vil du jo selvsagt bruke på barnet ditt og mannen din. Ikke stebarna og eksen.

Nei, vær egoistisk nå. Du har sikkert vært uegoistisk sånn som stemødre ofte må være, i en lang tid, så du kan med god samvittighet fortelle mannen din at du ikke klarer stole på stebarna, og at du er redd for at du skal få en nedtur om ikke lenge igjen. Elsker han deg, så vil han forstå dette.

Lykke til... og du... husk å spis!! det er kjempe viktig for at du skal komme deg litt. Og selv om du ikke orker gå ut blant folk, så tving deg ut en liten tur, så lover jeg at du vil føle det bittelitt bedre og få litt annet å tenke på..

klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar begge to. Anonym17.55, svaret ditt fikk meg til å gråte. Så godt at noen endelig forstår hvordan jeg har det. Alt du sa traff meg retti hjertet, du kunne ikke ha tatt mer riktig.

[*-*]

Uff, det hørtes ikke noe greit ut. Hvis verken er mulig eller noen hjelp i å snakke mer med mor til barna, kan kanskje du og mannen din gå å snakke med noen. Du kunne sikkert ha godt av hjelp fra en utenforstående, og kanskje ville det også være fint for dere to sammen.

 

Jeg tror vondt vil bli verre hvis mannen din skal slutte å se barna sine. Han selv vil bli lei seg, og barna må jo få ha kontakt med pappaen sin. Men selvsagt må dere ta hensyn til deg hvis du er veldig syk. De kommer jo bare en helg i måneden så det er ikke så ofte, selv om jeg skjønner det føles mye altfor mye for deg nå. Du og mannen din må klare å finne ut noen midlertidige alternativer for disse helgene. Hvis dere løser seks helger så har det allerede gått et halvt år og du har kanskje kommet deg litt. Hva med at han tar med barna på tur et par helger, at du drar til familie eller venner et par helger og at han feks drar til barnas hjemsted et par helger. Dere får bare si at du er syk og har fått beskjed av legen å ta det med ro. Du kan jo også spandere på deg et lite spa-opphold eller noe sånt en helg også. Fellesbarnet deres kan jo være sammen med pappa og storesøsken så får du helt ro. Det kan være en fin løsning at de drar til besteforeldrene en helg også. Etterhvert føler du deg kanskje såpass mye bedre at du kan være sammen med dem en av nettene i helgene kanskje.

 

Jeg forstår at alt føles håpløst for deg nå som du er syk og deprimert, men dere må forsøke å finne en løsning slik at barna også får sett pappaen sin, ellers blir jo alt bare verre for alle. Du og mannen din må jo finne fram til en løsning sammen. Selv om du er syk, så er , det sikkert ikke så greit for ham heller.