Nå vil jeg ikke mer..

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg har det litt vanskelig for tiden.

Jeg har 6 uker igjen til termin og barnet var planlagt og veldig ønsket. Men nå føler jeg at alt faller fra hverandre, jeg har ingen holdepunkter lenger kjennes det ut som. Familien min skal flytte, så dem mister jeg en del kontakt med. Jeg føler meg så ensom.

 

Mannen min er så mye sur nå, han blir så sint på meg for jeg sier så masse dumme ting. Jeg føler meg helt ubrukelig, ond og slem. Jeg prøver jo å være en god kjæreste, men ikke vet jeg hvor jeg feiler. Han tar opp med meg at han trenger tid til å være med andre enn meg, noe som gjør så vondt for jeg vil jo ikke være uten han. Men han føler jo ikke det samme tilbake... Joda, vi er jo med andre venner og sånt, men han sier han trenger mer tid vekke fra meg.

 

Hadde jeg målt hvor mange tårer som triller hver dag så hadde det vel vært lik nedbørsmengden i Bergen på høsten. Jeg er virkelig nedbrutt. Og oppå alt dette så har jeg slike stygge tanker om at jeg ikke vil bli mamma likevel. Jeg vil virkelig ikke lenger! Og det er ingenting jeg kan gjøre nå, jeg blir uansett sittende hjemme alene med en liten baby uten familie og uten mannen min.. Jeg er så redd, for jeg vil ikke være alene! Jeg har bare lyst å rømme vekk. Rømme vekk fra livet mitt, fra magen, fra virkeligheten. For akkurat nå orker jeg ikke mer.

 

Shit, tårene fosser sånn at jeg begynner å blø neseblod og nå...

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg vet bare at jeg kan ikke fortsette sånn som dette, det orker jeg bare ikke.... Jeg er så sliten...

[Anonym bruker]

Hei

 

Det er ikke så rart du er sliten og trøtt nå på slutten. Jeg er der selv, og plages med mange rare tanker i hodet mitt. Noen dager føler jeg meg som verdens mest ensomme menneske. Men så kommer neste dag, naboen hilser på meg, og jeg føler meg bedre... Det går så opp og ned. Hormonene herjer i kroppen vår. Du kommer til å bli en super mamma, og babyen er heldig som får nettopp deg til mamma.

 

Klem:-)

[Gidder ikke!]

Opp med hodet!!

 

Hormoner som raser og en sliten kropp/ sinn gjør sitt til å få deg ut av vater. Gi kjæresten din litt pusterom, la han få tid til å være alene nå i tiden før barnet kommer. Kanskje han rett og slett har litt noia selv?

 

Det hjelper uansett ikke å holde han igjen. Og når babyen kommer er han NØDT til å være der, det er like mye hans barn som ditt.

Menn får ikke den samme følelsen som vi har før de møter barnet sitt, de går jo ikke gravide....

 

Kan du ikke gjøre ting som føles godt for deg, ta deg litt fri fra mannen og gi han den tiden han trenger nå på slutten, reis og vær sammen med familien din?

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke reise å være med familien min, for jeg sliter sånn med ryggen så det blir for vondt for meg å ta en så lang reise nå.. Klarer ikke å sitte i bil mer en 20 minutter uten å få skikkelige ryggsmerter.. Og jeg spurte om de ville komme på besøk til meg, men det hadde de ikke tid til..

 

Men det er jo nettopp det jeg føler, at han bare kommer til å være der fordi han nødt til det. Det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil at han virkelig skal ville være med meg.. Huff, jeg føler meg som en byrde.. Og at ingenting jeg gjør er godt nok.. Kansje det ikke er det..

 

 

HI

[Anonym bruker]

Virker som om du bør øve deg på å bli mer glad i deg selv (da følger gjerne bedre humør med på kjøpet). Det går også an å øve seg på å klare å være litt for seg selv (du skriver at du er redd for å være alene). Det ligger en stor befrielse og glede bare i det å oppleve at man faktisk klarer seg fint på egenhånd og ikke hele tiden er avhengig av andre for å ha det bra.

Prøv å lage deg ei liste over alt som kan gjøre deg glad (se en film/serie på dvd, kafébesøk, håndarbeid, lese, treffe ei venninne, glede deg til å gå turer med vogna når den lille kommer, bli kjent med nye i barselgruppe, bake kaker, lære deg noe nytt, etc, etc). Poenget mitt er at du må prøve å nyte livet litt mer.

Og er du så nede at du synes det virker umulig å finne noe som gjør deg glad - ja, da råder jeg deg til å snarest mulig tvinge deg til å finne på aktiviteter som kan få deg ut av (det negative) mønsteret / tankesporene du nå er i. Verden er full av ting å glede seg over - et smil fra en fremmed i kassa i butikken, sol og regn, det meste går det an å glede seg over(jeg skjønner at det ikke virker sånn når man er nedfor, jeg taler av egen erfaring fra noen år tilbake).

Du lever og har masse muligheter!

Lykke til.

[Anonym bruker]

En liste, ikke dumt. Jeg gleder meg jo masse til jul, skikkelig masse. Blir alltid glad når jeg tenker på det. Men redselen for å være alene har jeg slitt med siden jeg ble gravid, og jeg føler at den ikke vil gi slipp. Det er også den som er roten til at jeg blir så deprimert.

Men tusen takk til dere som kommer med gode ord, det hjelper.

 

HI