Tabu å ha angst?

[malingus]

Bare luere etter at jeg leste en tråd her om angst og alle utenom en svarte som anonym. Samtidig som ingen sa at det var noe å skamme seg over eller holde inni seg...

Bare lurer jeg, helt helt ærlig: når du skal tenke på deg sev og din egen angst, eller en nær venn/familie, er det tabu? Tør dere ikke si til folk rundt dere at dere har angst? Ikke engang her inne?

Finner dette veldig rart...

[Anonym bruker]

Hvorfor det? Det er jo ganske pysete å ha angst. Man har ikke kontroll over tankene sine. Hvem vil vel inrømme at de ikke har kontroll?

[malingus]

Pysete å ha angst?

Ja, det er vel omtrent like pysete som å ha vondt når man har brukket beinet! Men det er det ingen som lyver om/sjuler! Er ikke det ganske pysete da?

[Gjest -<<-]

Klart det er tabu. Alle psykiske lidelser er tabu i Norge, kanskje med unntak av et kortvarig posttraumatisk stressyndrom dersom du har vært utsatt for noe allment kjent som og tilfeldig rammende som folk kan synes synd på deg for.

[lille_Harepus]

Jeg syntes det var pinlig i begynnelsen, ja fordi det er litt tabu.. Men det var helt grusomt å gå å bære på det alene. Jeg husker første time hos psykologen, og jeg sa til og med til han at det er pinlig å fortelle hvordan jeg har det. Men nå går det ganske fint, er ikke noe jeg tenker så mye over som pinlig. Jeg vet at det faktisk er ganske vanlig. Ja,de fleste rundt meg vet vilken demoner jeg sliter med. Jeg er ganske åpen rundt det at jeg har angst. Kansje det letter litt på hvordan folk tenker om det. viss vi tørr å være åpen. Folk er forskjellige, for min del hvar det en prosses jeg måtte igjenom.

 

Min angst, ble utløst av jeg holdt på å dø i fødsel. At både jeg og lille mann holdt på å dø var helt forferdelig. Å det å bli så utroloig gla i en liten hjerteknuser det gjør vondt, og tanken på å ikke kunne få se han vokse opp er helt forjævlig rett og slett.

 

Og til slutt for min egen del, jeg hadde litt tanker om å ikke fortelle det til folk rundt meg fordi jeg ikke vill at alle skal bekymre seg over meg. LIker å være så klarer seg på egen hånd,er ikke så kjekt når angsten river i deg som værst å du må ringe f.eks til din mor for at hun skal komme å holde deg i hånden..

 

Jeg har det mye bedre nå, men tanken på å bli gravid igjen gjør meg kvalm.. det er noe man må jobbe med hele tiden. Det er faktisk ikke noe u-normalt å ha angst. Du som sier det er pinglete, du er lite opplyst.

[Potetstappe]

I Norge er det tabu med angst ja. Jeg opplevere ofte at mennesker rundt meg sier ; "men det er ikke noe å være redd for, det er ikke farlig". Og så er de ferdig, og regner med at jeg også er det. Etter jeg fikk dattern min i juli i fjor har angsten min blitt sterkere og sterkere. Angst kommer i så mange forskjellige utgaver, jeg er redd for å dø. Jeg er så redd for at jeg skal dø, eller at noen jeg er glad i skal dø, at jeg ikke greier å leve et normalt liv. Angsten tar meg om morgenen og kvelden, på dagen fungerer jeg fint.

Det er kun sambo og min psykolog jeg greier å snakke med om dette.

[Anonym bruker]

Ja det er tabu å ha angst. Kun samboeren min som har tatt det på alvor av de jeg har sagt det til. Mamma og pappa vet om det, men velger å late som om jeg ikke er plaget med det, bare overser det. Spør aldri hvordan det går med meg osv. Er det rart man ikke tør å snakke åpent om det til alle, når familien ikke engang vil snakke om det?

[malingus]

Jo, samfunnet sier vel at det er tabu. Men hvorfor lar vi det si det?

Hvorfor skammer vi oss, bare fordi folk som ikke aner hva de snakker om, uttaler seg negativt om det? Vi er da for faen ikke nikkedukker eller (totalt) flokkdyr? Jeg og synes ofte det er vanskelig å si og buser ikke ut med det til hvem som helst i en hvilken som helst situasjon. Men pokker heller, spør noen så er det klart jeg gir et ærlig svar!

Ja, jeg har angst depresjoner, ønske om å dø fra tid til annen...

Folk som har kreft eller et brukkent bein eller magesår synes vel ikke det er spesielt flaut, så hvorfor skal vi?

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg har angst. men bare moren, samboeren min, og mine nærmeste venner vet det. Jeg sliter også med ettervirkninger fra bulimi, og det er det bare samboeren og den ene venninnen min som vet.

Det er mye skam forbundet med dette. folk skjønner ikke at dette ikke er noe man kan ordne selv

[malingus]

Jeg vet det! Og det er jo nettopp derfor det er så viktig at vi e åpne om det. Jeg vet at det er mye skam forbundet med det, men jeg kan ikke, uansett hvor hardt jeg tenker, skjønne hvorfor!

Jeg har bare noen f få ganger fått negative reaksjoner/kommentarer når jeg har fortalt folk om angsten, derpesjonene og selvskadinga. Derimot har jeg fått overveldende mange positive reaksjoner på det at jeg er så ærlig. Skjønner at ikke alle orker dette, men derfor er det viktig at vi som orker eller ikke bryr oss om det, er åpne og forteller!

[malingus]

Folk tror jo at angst har noe med svakhet/manglende kontroll å gjøre!

Det er jo helt sykt! Vi lever da i 2008! Akkurat som folk vet at røyking og svangerskap/barn ikke er bra, vet folk at angst ikke er noe en hverken kan noe for eller er noe å skamme seg over! Vi vet jo så mye om psykiske lidelser/følelseslivet nå!

[Simbasa]

Jeg har hatt angst, men har det ikke nå. Familien og mine nærmeste venner vet det, og også en del andre. For meg førte angsten til noe godt. Ikke da det stod på. Da var det bare forferdelig. Men jeg ble åpnere, flinkere til å ta kontakt med andre og fikk større forståelse for meg selv og andre. Derfor er jeg glad for at jeg har hatt angst, selv om jeg håper den aldri kommer tilbake.

¨

Men at angst er tabu, tror jeg nok. Da jeg var gravid, ville jeg at det skulle stå på helsekortet at jeg hadde hatt angst. Vet jo at det ofte kommer tilbake under et svangerskap eller like etter. Legen var fullstendig uenig. Sa at det kunne føre til at folk møtte meg med fordommer. Jordmor og jeg var imidlertid enige så det endte opp på kortet. Ble heldigvis ikke møtt med fordommer, fikk bare positive kommentarer om hvor åpen jeg var.

[Gjest]

Det er nok litt tabu, fordi det er folk som ikke forstàr det, og velger du à vaere àpen om det, kan du bli mòtt med fordommer. Enkelte tror faktisk at angst er "oppskrytt", og at de som har det er bare late!!!!

 

Jeg har hatt dòdsangst, panikkangst, angst for à gà ut av huset, angst for à ta bussen, og angst for store folkemengder. Jeg ble helt satt ut, begynte à skjelve, fikk ikke til à se klart, hjertet hamret, og jeg mista fòlelsen i ansiktet, og hyperventilerte.... Det fòltes som jeg mistet all kontroll over meg selv.... Og det er en helt forferdelig fòlelse nàr man fòler man blir kvalt... :-(

 

Det var medisiner som hjalp meg ut av det, pluss at livssituasjonen min endret seg til det bedre. Men den dag i dag kan jeg kjenne snev av angst, men har heldigvis klart à holde den under kontroll. Det som gjenstàr for meg nà, er à bli kvitt angsten for à kjòre bil pà motorveier, eller veier der du kjòrer 80+++...... Jeg hater nemlig à ha trafikk bak meg, for det utlòser angst hos meg, Kjòrer jeg i tettbygde stròk og slikt, gàr det greit.

 

Det er ikke alle som vet om dette, rett og slett fordi jeg gidder ikke à si det til "alle sammen". Mange forstàr ikke hva jeg snakker om rett og slett! Men jeg skjònner det, for INGEN kan sette seg inn i hva angst er, uten selv à ha opplevd det.