Er så ubeskrivelig lei meg pga barnefar

[Elinski]

Jeg var sammen med en for ett år siden, forholdet varte bare et halvt år, men vi har holdt sammen som venner pluss pluss siden. I juni merket jeg at jeg var gravid selv om jeg gikk på p-piller. Han har ei datter på 3 fra før, og har sagt han ikke vil ha flere barn, men at han er sterk motstander av abort. Etter jeg sa jeg var gravid ble han stille i flere uker. Vi møttes som vanlig, men graviditeten var et ikketama. Jeg ventet på at han skulle ta initiativ, siden jeg ikke ville presse han.

 

Etter 6 uker, når jeg var 14 uker på vei pratet vi sammen. Da sa han at han ikke var glad, men at han skulle ta ansvar. Når barnet kom kunne vå være litt hos han, og litt hos meg.

 

De siste 6 ukene har han vært veldig stille.Ikke tatt telefonen når jeg ringer, ikke svart på meldinger osv. Vi har bare møttes et par ganger, og da har ting vært som før, men han er litt innesluttet.

 

Ikveld var jeg hos han for å prate. Spurte om han ble med på ultralyd på mandag. Han svarte nei, og at han ikke skulle være med på fødsel. At han ikke ville ha barn og balablabla... jeg fikk helt sjokk!!! Før har han sagt at han skal være der for oss! Fikk han til å endre syn ang ultralyd, så han kommer på den.. men jeg er veldig i sjokk. Han ville heller ikke at vi skulle ligge over sammen lenger, bare møtes på dagtid. Er så lei meg.. gråter og gråter..

 

Dette er så urettferdig.. det skal 2 til for å lage et barn. Hvorfor skal jeg straffes fordi jeg er jente og bærer barnet? Jeg ble jo like mye overrasket som han da testen var positiv. Eneste forskjell er at jeg takler det bedre og har begynt å glede meg.

 

Vondt i hjerte mitt nå

[ampall]

Jeg hadde ikke tatt han med på ultralyd jeg... Det skal jo være en kjempefin opplevelse, og da hadde jeg ikke tatt med en som ikke vil ha barnet engang! Er jo lettere sagt enn gjort ettersom han er barnefaren, men prøv så godt du kan å ikke la han ødelegge hele gleden for deg...

Har du ikke en venninne eller familiemedlem du kan ta med deg som er en bedre støtte for deg på ultralyden da?

 

Kanskje han tenker seg om hvis du sier at du ikke vil ha han med hvis han ikke er interessert.. Man kan jo ikke mase på han til han blir glad over graviditeten hvis du skjønner hva jeg mener. Dte må jo komme av seg selv...

Uff, glad jeg ikke er i din situasjon!

 

KOS DEG PÅ ULTRALYD med eller uten barnefar!!!!

[smilan]

Du har en historie som er nesten helt lik min, den ene forskjellen er at vi bor 50 mil fra hverandre..

 

Jeg å har det driit kjipt, vil jo være glad for at den lille i magen skal ha det bra, men det er så mye som overskygger det..

 

 

[smilan]

Jo, forresten..

Jeg har ordnet så noen skal være med på både ul og fødsel..

[småsmurf]

Jeg er jo av det slaget som har forståelse for faren sin side og. Det er forskjell på å ha sex og det å lage barn. Du har valgt å beholde barnet, han må bare finne seg i det, og ditt valg .. (Selv om han i utgangspunktet er imot abort) Tenk hadde det vært motsatt, at du fikk et barn i fanget, som du egentlig ikke ønsket..

 

Viss en velger å beholde et barn, med utgangspunkt i at det ikke var planlagt, så synes jeg at faren må ha rett til å ikke ville ha ansvar for barnet, så sant at du i det hele tatt forteller han at han skal bli far. Velger en å beholde, så er jeg av den meningen, at en ikke skal tvinge ungen på faren, værken med samvær eller kreve penger.

 

Dette er bare min mening da, vet at den sikkert virker krass..

[Elin snart mamma til 3]

er jo ikke umulig at han endrer litt syn på ting når han er på UL. merkelig det der!!

 

*klemme på*

[HokusPokus&Filiokus]

Hei

 

Som flere sier her, kan du jo ikke tvinge han til å glede seg.

Min samboer så helsvart på hele graviditeten, og ville ikke snakke om det, selv om vi var enige om å beholde.

Men etter ultralyden ble han som en helt annen mann.

Tror det gikk opp for han da, og begynte å glede seg, så kansje din barnefar også forandrer mening etterpå?

 

Og hvis ikke, er jeg helt sikker på at du klarer å ta deg av lille i magen uten han!

Det er faktisk bedre å være helt alene da, enn å ha en barnefar som ikke vet hva han vil.

Det blir du bare trist, lei, sint og sliten av.

 

Masse lykke til!

Det ordner seg alltid for snille jenter

[Elinski]

"Tenk hadde det vært motsatt, at du fikk et barn i fanget, som du egentlig ikke ønsket.." skriver du. Hva i alle dager? Det er jo akkurat samme situasjon for meg som for han. Jeg får jo også et barn i fanget, som jeg egentlig ikke ønsket. Eneste forskjell er at jeg takler det bedre enn han.

[Gjest]

dette hørtes ufattelig urettferdig ut.

Kjipt at det er så mange feige menn....

selvsentrert vil jeg også si.

[NUNNO]

Be ham om å lese innlegget ditt?! Lykke til!

[Gjest]

jeg tror ikke jeg ville tatt han med på UL, og heller ikke "presset" på han barnet. Han er sikkert i "sjokk" og trenger litt tid til å fordøye dette, og siden han har ei på 3 år fra før, så har han sikkert mye å tenke på.

Han har sagt han skal stille opp og ta ansvar, og da bør han få gjøre det på sin måte

Prøv heller å kos deg med barnet ditt og ta med deg noen som har en positiv inflytelse på deg og dere.

Husk også at barnet ikke trenger to foreldre, det er mengden kjærlighet det får som er det viktigste, og det at du har det bra med deg selv.

Se løsninger ikke problemer, så går nok dette så fint skal du se.

(kanskje han kommer sterkere tilbake om han får litt mer albuerom)

 

Jeg skjønner at dette både er sårt og trist for deg, og du kanskje har kjærlighetssorg midt oppi det hele - men prøv å finn de positive grenene og henge deg på c",)

 

Masse lykke til

[Gjest yrild]

Hei :-)

 

Jeg har ikke lest de andre svarene du har fått, så unnskyld hvis jeg gjentar eller motsier...

 

Det er uhyre komplisert å ha et seksuellt forhold til en person som du ikke har et offisiellt forhold til... stort sett (ikke alltid) knytter den ene eller andre seg følelsesmessig tettere enn den andre... og når da andre forhold kommer til eller som hos deg, et barn, blir det mange krøller på følelsene.

 

Jeg skjønner at du er utrolig skuffet og at det føles urettferdig at du blir alene om ansvaret... men det han gjør nå for deg og den lille vil han sansynligvis gjøre kun av pliktfølelse, ikke fordi han er glad i deg... så vondt det gjør å innrømme det for deg selv, ville jeg ha begynt å jobbe med å få ham ut av systemet ditt og konsentrere deg om ditt liv med den lille. Ta med Mamma, søster eller venninne på ultralyd og fødsel. Del dette vidunderlige med noen som er der for deg og støtter deg! Gråt deg gjennom "kjærlighets/forholds" sorgen. Det kan være at han vil glede seg over og med barnet til slutt, men akkurat nå må du tenke på hva som gir deg mest støtte og trygghet...og det kan han ikke akkurat tilby...?

 

Du kommer sikkert til å bli en vidunderlig Mamma :-) Kos deg med graviditeten og ikke bruk opp energien på ham... som ikke ønsker å være en del av det!

 

Klem

[toa med 2 jenter og spire:)]

tror han bytter syn ihvertfall når han ser babyen.det gjorde min ihvertfall og vært sammen siden og venter 3 og vi har det halt topp.verdens lykkeligste er vi.vi er glad det ble som det ble.hadde litt kontakt i svangerskapet og møttes få ganger for vi bodde 90 mil. fra hverandre.flytta hjem i svangerskapet.hva ferdig på skolen og jeg flytta fort til han når jenta vår var blitt større.3 mnd.han var nede 3 ganger på 2 og en halv mnd.han da på besøk:)

[toa med 2 jenter og spire:)]

tror det går bra jeg.fortell hva du føler og tenker.han kan ha sjokk enda og det kan ta seg tid og deter lett for de og bare gjemme seg vekk for ei stund.typisk det!tror det går bra jeg.lykke til