Deppa..

[Anonym bruker]

Jeg kjenner på meg at jeg begynner å bli deppa. Her jeg bor nå har jeg ingen venner (måtte flytte til sambo da jeg ble gravid pga. jobben hans). Vi bor på en liten plass nå, og jeg vet at mange av jentene her missliker meg fordi jeg har"stjelt" en av guttene "deres". Jeg fikk meg en sommerjobb da jeg først flytta hit (i fjor sommer) men de som jobba der var 40-50 år. Jeg er 20 selv. Etter den sommerjobben har jeg ikke hatt fler jobber. Så jeg gikk hjemme hver dag, satt ofte alene på kveldene om sambo var på arbeid. Han er skiftarbeider. Ble mange kvelder forran tvn eller pcn noe som har resultert i at jeg har gått mye opp i vekt.

Da snuppa vår kom i desember ble humøret mitt mye bedre, nå hadde jeg noe å fylle dagene med. Meldte meg også inn i svangerskaps gruppe i håp om å bli kjent med noen der, men de to jeg kom på gruppe med var 35 og 36 år, andregangsfødene og gift. I en helt annen situasjon enn meg. Jeg vet at de syns jeg er ung for å være mor, og ser litt ned på meg. De har ikke sagt det direkte, men det er sånn man skjønner på oppførselen og ting de sier til meg. Jeg vet at de to møtes etter hver gang vi har vært på gruppe, og en gang spurte jeg om å få være med. Da kunne plutselig ikke hun ene likevel. Så jeg ga de telefonnummeret mitt sånn at de kunne ringe meg om de skulle møtes hjemme etter grupper (var hun andre som foreslo det), men jeg har aldri fått en telefon eller melding om å møtes.

Jeg må innrømme at det stikker litt i meg når jeg ser andre går trilletur med venninner, men jeg går alene. Jeg tenker at sånn hadde det ikke vært om jeg ikke hadde flyttet. Jeg skulle ønske at jobbsituasjonen til sambo hadde vært annerledes.

Jeg har fått vite at denne bygda har rykte på seg for å være vanskelig å bli kjent med folk. En frisør som sa det til meg da jeg var i nabokommunen for å klippe håret mitt. Trodde ikke helt på henne da, men har sett at det stemmer nå!

 

Det hjelper heller ikke på humøret at moren til sambo er en skikkelig heks. Hun kommer som hun vil selv, og om jeg og snuppa ligger å sover så roper hun ut "sover dere enda!!!" eller "sover du nå!?!?!?". Hun klager på alt jeg gjør; jeg gir ikke sambo nok middager med kokte poteter, jeg rer senga feil (ja, hun har vært å innspirisert soverommet noen ganger!), jeg har det rotete (og må se meg til å rydde!!!) om det er noen blader eller glass på stuebordet, noe rusk som jeg ikke har rukket å tatt opp på gulvet osv, Vi har tvn for mye på, vi burde kjøpt en annen stellekommode (den vi har er kjempe fin, men den var litt dyrere og annerledes enn en som hun hadde sett ut. Uansett så var det ikke hun som betalte den), jeg kler snuppa feil, jeg sørger ikke for at sambo kler seg riktig, sambo har lagt på seg et par kilo etter vi ble sammen osv. Hver gang hun er her finner hun på noe nytt å klage over. Og hun er aldri enig med hva jeg sier, og om hun sier noe og jeg er enig i det forandrer hun meningen sin. Hun gjør som hun vil i leiligheten vår og med snuppa, hun driter i våres regler. Jeg tror hun prøver å konkurrere meg.

 

Alt dette tærer på humøret mitt, og jeg ligger ofte våken på nettene og tenker. Er lei meg eller sint.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer, men jeg vil jo ikke flytte fra sambo heller, for jeg elsker han jo.

[Anonym bruker]

Uff, det høres virkelig ut som du ikke har det noe godt der du er nå. Jeg skjønner at du er svært glad i samboeren din og at du går langt for ham. Men har du vurdert å fortelle ham hvordan du har det? Finnes det en mulighet for at han er like glad i deg som du er i han, og at han vil vurdere å flytte og få seg ny jobb et annet sted, for din del? Vet han hvor mye du egentlig sliter? Det er rimelig egoisitisk å la partneren sin slite på den måten som du gjør, og snille menn vil ikke la partneren sin gjennomgå noe slikt bare fordi de har en jobb... Jeg går utifra at han er en snill mann og som ikke skjønner hvordan du egentlig har det. Jeg synes du skal sette ham skikkelig inn i forholdene, gi ham mulighet til være en god partner og støtte deg igjenom dette. Den beste løsningen må synes å være at dere flytter alle tre og etablerer dere på nytt et annet sted hvor folk er mer mottakelige for å bli kjent med nye mennesker.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Huff, syns virkelig synd på deg! Jeg er også innflytter i en slik liten bygd, der jeg absolutt ikke passer inn. Her er folk kjappe med å bli kjent med folk, men finner de ut at du ikke drikker alkohol, da er du en utstøtt. Jeg prøvde flere ganger å dra på fest uten å drikke, bare for å prate med folk, men ingen var interesserte når jeg ikke var full. Så etter tre år, har jeg fremdeles ikke en eneste venn eller venninne her, selv om jeg har prøvd og prøvd, men vi passer bare ikke sammen.

 

Det at du ikke har det fint, må jo slite på forholdet ditt. Her har det nesten gått galt flere ganger, og jeg har vært på nippet til å flytte bort stadig vekke. Grunnen til at sambo ikke følger med, er at han eier huset her, og har betalt 4-5 millioner for det, selv om han hadde fått max 2 tilbake, bare fordi han ville bo ved siden av mammaen, og det var i grunnen henne som betalte. Så selge vil han ikke, og to hus har vi ikke råd til å ha.

 

Og mammaen er et kapittel for seg selv, mye lik din, klager og syter for alt, selv om hun er hjemmeværende og ikke har en dritt å holde på med.

 

Men nå har jeg fått meg jobb, langt borte, i et helt nytt miljø. Det er lang reisevei hver dag, men det er virkelig verdt det. Jeg har barnet i barnehage, og det var deilig å komme seg ut etter flere år i sofaen med TVn på og PC på fanget. Nå har jeg et liv utenom, og det hjelper kolossalt altså. Er det ingen mulighet for deg å skaffe deg en jobb på et annet sted, og pendle altså? Du trenger nok noe utenom hjemmet å drive på med.

 

Det å være så deppa, er jo ikke bra for forholdet. Lykke til!