Sosial angst-snakke i forsamling!

[Anonym bruker]

Jeg har hatt sosial angst siden ungdomsskolen, så det vil vel si ca 15 år snart. For meg er det fryktelig vanskelig å snakke i forsamlinger der det er en del folk. Jeg begynner da å skjelve på stemmen og hendene, og får fryktelig hjertebank. Jeg har hele tiden snakke om problemet med mamma og hun er klar over hvor vanskelig dette er for meg.

 

Min søster er en helt annen type en meg. Veldig selvsikker og har ingen forståelse for folk som sliter litt med seg selv. Da hennes unge skulle døpes ville hun at jeg skulle være gudmor og da ville hun at jeg skulle lese et dikt ved middagsbordet. Jeg forklarte henne at jeg ikke likte å snakke i forsamlinger, og at jeg helst ville slippe det. Da ble hun dritsur og lekset meg opp om hvor dum jeg var som ikke klarte det. Det endte selfølgelig med at jeg følte meg helt udugelig å begynte å gråte. Mamma var der da dette skjedde, men hun sa ingenting for å hjelpe meg. Burde hun ikke ha gjort det?

[Anonym bruker]

Jo, det burde hun - og din søster burde da ikke tvinge deg!! Dårlig gjort! Jeg er lærer, ingen problemer med å være sammen med elevene - og liker jobben min veldig godt! MEN å holde tale eller lese opp dikt forran en forsamling takler jeg ikke!! Rart, men sånn er nå jeg!

 

 

[prekæs]

Jeg har vel ikke akkurat bakgrunn for å si dette, men tipper vel at de fleste ikke liker å snakke i forsamlinger, helt uten at de har sosial angst ellers. Forstår hva du mener og for 20 år siden kunne jeg ikke forstilt meg selv som en som tok ordet. En treningsak, tror jeg noen ganger. Tør gjøre det nå, men grudde meg fælt første gangen. Og sist gang gledet jeg meg, merkelig nok. Stålsett deg og prøv deg i ufarlige sammenhenger. Og noter ned noen stikkord.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det! Jeg har også slitt med å snakke i store forsamlinger, og tror det er mange som gjør det det begynte på ungdomsskolen hos meg også, men jeg fortalte om problemet til lærerne mine, og de hjalp meg litt ut av det ved å presse meg til å lese og snakke høyt i timene. Det var forferdelig der og da, men nå er jeg glad for det. Jeg liker det fremdeles ikke, men jeg klarer det hvis jeg må! Det finnes hjelp å få for deg også hvis du ønsker det. Det krever litt innsats og en god porsjon mot fra deg, men kommer du deg ut av det kan jeg love deg at det hjelper på selvtilliten og livskvaliteten din!!!

 

Når det er sagt synes jeg godt moren din kunne tatt deg i forsvar og hjulpet deg med å forklare søsteren din hvor stort problem dette er for deg. For det kan være vanskelig å forstå for folk som søsteren din. Føler du at du ikke klarer å lese det diktet synes jeg ikke de kan presse deg til det, og de har ingen rett til å bli sint pga det! Det er ikke rett situasjon å begynne å øve seg i, du kan jo begynne med å øve deg på å lese dikt høyt for mannen din og noen venner som vet om problemet ditt feks. Ønsker deg bare lykke til og håper du klarer å gjøre noe med problemet ditt, for det er virkelig verdt det!!!! Vi lever bare en gang klem fra meg!

[prekæs]

Din søster bør forstå at slikt er vanskelig for mange.