er så sliten av mannen og ekteskapet

[Anonym bruker]

jeg er så sliten av å få hjulene til å gå rundt her hjemme alltid. Vi har vært sammen i 4 år nå og gift i 1 år. Jeg har et barn fra før og vi har et barn sammen.

I begynnelsen gjorde jeg alt for han for at han skulle ha det bra og trivest med familielivet, tok meg av begge barna og planla bryllupet vårt (så og si alene) Siden har det bare fortsatt i samme sporet. Jeg har hovedansvaret for at alt som har me unger (barnehage/skole) i huset, regninger, ferier, vaske bil osv. Han hjelper til med noe viss jeg spør han, jeg er så lei av å spørre og mase(som om jeg er moren hans)

 

Han jobber fra 8 til 15 og er flink i jobben. Jeg går på høyskolen og føler aldri jeg har tid og overskudd til å lese:(

Vi bor i en liten leilighet nå og orker ikke tenke på hvordan det blir når vi skal flytte til noe større med evt.hage/utearbeid osv.

 

Er så sliten av å alltid ta initiativ til ting og ha oversikten/kontrollen over alt. Skulle ønske jeg kunne legge ansvaret over på han innimellom.

Viss han er forkjølet eller noe ringer han til moren og klager, forteller moren alltid at han er så sliten, og hun duller med han hele tiden og synest det er helt greit at jeg gjør alt hjemme siden han jobber.

Merker jeg begynner å trekke meg tilbake og vil helst være for meg selv. Føler jeg har ingen trygg mann jeg kan krype inntil om kveldene men en stor unge i tillegg til alt det andre.

Noen råd?

[Anonym bruker]

Rådet mitt er å sette hardt mot hardt, vil han virkelig ha deg så skjerper han seg! Makan til lathans! Kan ikke fatte og begripe at folk gifter seg med sånne "mannfolk"

[Anonym bruker]

Det går ann at dere kan få tingene på ett rett spor..... men det krever ærlighet, sammarbeid, tolmodighet, åpenhet og sikkert mye annet også.

 

Har selv jobbet og jobber med forholdet vårt.... har vært sammen i 10 år gift i ni....

For å gjøre en LANG historie veldig kort.... jeg styrte "skuta" fra første stund.... han fant seg til rette som "deks gutt" og fant seg trygg i rollen der... da vi fikk barn tok jeg på meg allt selv... følte jeg måtte strekke over alt for han jobbet jo.... jeg var jo bare hjemme med barn... tok meg av natte våk, stilte på foreldremøter, aktiviserte barna og fulgte i bursdagsbesøker...hus arbeid... you name it. alt untat skiftet dekk på bilen.

 

Jeg mestret alt dette fordi jeg fant min egen rytme å gjøre det i også da jeg begynte i full jobb etterhvert.... noe som førte til at jeg ekskluderte mannen min mer og mer... tilslutt hatet jeg han.... han ante ingen ting for han sto på som den "deksgutten" som han alltid hadde gjort... helt uengasjert i hus,hjem barn ....alt... men han viste ikke bedre.

 

Så begynte tankene om at jeg ville gå fra han..... tenkte masse på dette for meg selv og begynte å forestille meg valget i virkelighet.....

 

På denne tiden var det is front mellom oss...... han begynte så småt å iritere seg over meg men kunne aldri si hvorfor... -vet ikke hva jeg skal si ,var altid svaret hans....

Vi hadde sluttet å krangle for lengesiden... nå gikk det i taushet...

Hadde oss noen utblåsninger avog til....

 

Tok opp med han at noe måtte vi gjøre.... vi snakket åpent om å gå fra hverandre.... Så en dag da jeg var på helsestasjonen med andreman, fant jeg en brosjyre om familieterapi.... (familievernkontor)

Jeg slapp brosyren i fanget til mannen min da jeg kom hjem og sa: se her, tar du iniativet?

 

Han tok iniativet og ringte og fikk avtalt time... sa det hastet og vi fikk komme til 3-4 uker etter.

 

Vi gikk til samtale flere ganger... flest ganger sammen men noen ganger også hver for oss.

 

Her fikk vi stukket hull på byllen og skal love deg det kom mye grums ut....

Vi ble ikke kurert etter alle samtalene der.... men det var i det minste en start....

Viste seg det at mannen min hadde aldri tenkt på at han ikke var tilstede i familielivet... hans frustrasjon var at han ikke fikk sex og nærhet... og det var det eneste han så som problem med forholdet våres... skjønte ikke alt det andr,e for det ordnet jo jeg så greit.

 

Det var godt å ha en utenforstående som bekreftet for meg at det ikke var ok slik vi hadde det sammen men det vanskelige var at jeg faktisk nå måtte ta tak i meg selv og la han slippe til... og det skal jeg love deg var en utfordring.... og faktisk hele hemmeligheten....

 

Vi gjorde radikale endringer i livet vårt etter at vi var blitt enige om at vi ønsket å gi det en sjangs for vi følte vi hadde mer å tape enn å vinne på å gå fra hverandre for vi er jo glad i hverandre og har barn sammen....

 

Så vi flyttet, og valgte å få et barn til. For oss var dette med på å fullbyrde endringene våre til det bedre.....

 

Selve flyttingen har vært fantastisk vellykket og det beste som har hent oss!

Svangerskapet har også gjort underverker..... jeg er blitt flinkere til å fortelle mannen min hva jeg ønsker av han, slik at han skal få en sjangs til å stille opp før jeg slår bena under han og ordner opp selv, for det går jo mye raskere..

 

Så ble jeg skikkelig syk halveis i svangerskapet..... ble helt slått ut og var sengeliggende og likegyldig en hel uke....

 

For første gang sto alt på min mann... han måtte finne frem tøy til ungene kvelden i forveien, pakke sekken, smøre mat, levere og hente.... for ikke å snakke om klesvask.... legging, måltider.... -de eier ikke respekt for meg disse ungene, dette gidder jeg ikke... kom han stormene inn til meg å utbrøt en dag.....

Jeg måtte bite i meg sarkasmen og svarte så rolig jeg kunne - respekt er ikke noe man får, det er noe man gjør seg fortjent til.

 

Han var helt skutt etter denne uken.... klagde over at han hadde det så travelt på jobb.... og i tilleg måtte ordne opp her hjemme også.

Da... når jeg var begynt å komme meg så innså jeg at nå kunne jeg begynne å jobbe aktivt med posessen for å få oss mer samkjørt....

 

Det ble lettere for meg å holde meg i bakgrunnen... han fikk kontakt med barna og det var veldig godt å kunne være der som en støtte spiller og rådgiver... oppmuntre og gi han ros og fåreslå løsninger når han "løp på veggen"

De siste 5 mnd har det skjedd mirakler her hos oss.... vi snakker vennlig tilhverandre, vi har det godt sammen... han hjelper til med husarbeid og begynner å se at det er lettere om vi deler oppgavene og gjør det sammen enn at en skal ha ansvaret alene.

Før måtte jeg altid be han om å gjøre ditt og datt... nå har han begynt å ta iniativ til det som må gjøres selv.

 

Ga han en skjennepreken her en dag at jeg ble så frustrert over at han ikke kunne se seg "over skuldereren" og se hvor langt han har kommet og om han ikke så endringenne sine.... jo da han gjor vell det... Nei sier jeg da, for hadde du sett det så burde du vært ydmyk nok til å se meg inn i øynene å fortelle meg at du ser hvor mye jeg har tatt på meg og hvordan jeg har tatt meg av familielivet vårt.

-Tenk på det, sa jeg..... for det ønsker jeg at du skal være bevist.... bare for en gang og så er vi på lik linje etter det!

 

Ydmykhet er veldig viktig for meg... og jeg jobbermasse med det å huske på å være det selv..... viktig å bekrefte for hverandre at vi ser den andre!

 

Det neste som står på plakaten som skal fikses på er sex og nærhet.... ikke lett å ha ett intimt forhold til noen du har hatet så inderlig.... men har tro på at vi skal klare det når vi ser hvor langt vi er kommet nå.

 

Ikke godt å kjenne at man ikke har det godt med den man har valgt å skulle leve med....

 

Anbefaler dere å ta kontakt med et familievern kontor, det er en gratis tjeneste de skal ha i alle fylker....

Få en tredje part til å observere og hjelpe dere til å sette ord på det vanskelige.....

 

Det umulige er faktisk mulig.... en må bare tro det nok. Lykke til!

 

http://www.kirkensfamilievern.no/level_1/familiev.htm

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke hi,men jeg må få skyte inn at det var utrolig fint å lese. Jeg skal faktisk gjøre som deg og hente en sånn brosjyre!

[Anonym bruker]

Kjempe bra!

Lykke til!

[Anonym bruker]

da har du jo ikke lest innlegget akurat.....

[Anonym bruker]

HI her. Tusen takk anonym 22.03. Historien du skrev var som om det skulle vært oss, godt å høre at det finst andre i samme båt og at det finnes håp.

Vi har komt til den fasen som du skriver, taushet. Vi snakker ikke med hverandre, legger oss ikke sammen osv. har utblåsninger innimellom. Og jeg føler jeg misliker han så sterkt at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å like han igjen, han føler sikkert det samme om meg.

 

Har selv tenkt på familieterapi, skal ta det opp med han i kveld.

 

Takk for du tok deg tid til å svare og skrive din historie