Familiterapi- noen som kan dele erfaringer?

[Anonym bruker]

Vi har nå tatt det skritt å ta kontakt med familivernkontoret...

 

Jeg orker ikke all kranglingen som aldri er konstruktiv, og måten vi snakker til hverandre på når vi diskuterer/krangler. I tillegg har det en tendens til å bli veldig høylydt, og i det siste foran ungene. Dette er ikke ok....

 

Er det noen som har noen erfaringer å dele? Hva snakker man om der, må man selv legge opp til hva man skal si/ hva man trenger hjelp til? Er det vanlig å gå noen ganger?

 

Det er jo litt skummelt da, føler man har tapt litt ansikt ved å kontakte dem, men egentlig er man jo tøff som viser at man vil forsøke løse problemer og leve videre sammen! Hvorfor skal det være så hemmelig at folk ikke snakker om det??

 

Jeg følte feks ikke at jeg kunne legge det ut på skravlesiden just in case noen skulle vite hvem jeg var, selv om jeg egentlig er veldig anonym her.

[Anonym bruker]

Vær ærlige, ikke som oss.

 

Vi gjorde alle den feilen at vi satte på oss glade masker, så ut som verdens lykkeligste familie. Men alt ble bare tull etterpå, man krangler like mye, om ikke mer. Etter 3 ganger fikk vi beskjed om at vi var en velbalansert familie, så vi trengte ikke å komme tilbake. Skal snart begynne helt på nytt igjen, på et annet kontor, og prøve å gjøre det annerledes. Men hadde jo vært best å få det til første gangen.

 

Du er tøff ja, pass på at alle blir hørt, og si akkurat det du mener, men si det på en pen måte.

[Anonym bruker]

Takk for svar! Jeg tror også det er viktig å ikke fremheve det positive, at vi har det egentlig bra liksom, og så "glemme" å snakke om det som er problemet. Eller problemene....

 

Flere som kan dele erfaringer?

[Anonym bruker]

Jepp... dette er jeg dreven i....

Kjempe flott at dere har tatt skrittet med å blande inn en tredje part... og som anonym over her skriver..... vær ærlige.....

Jeg måtte passe meg jeg tilslutt for jeg var så rett frem og ut med alt og så jo selv at mannen min satt der som en blink skive... så jeg tok meg sammen og sparte heller det sårende til jeg hadde samtale alene med terapauten. (det kunne vi velge selv om vi ønsket eller bar komme sammen)

 

Vi pratet om alt..... ble litt rart å snakke om veldig intime ting, men så er de jo profesjonelle og har taushetsplikt.

 

Men jobben er ikke gjort bare ved å gå i terapi.... deres oppgave er også å hjelpe par til å finne ut om de skal gå fra hverandre... vet noen har fått nettop dette rådet og valgte å gå fra hverandre.

Men det må man ta stilling til, om man ønsker å bygge videre på forholdet og da begynner jobben... så kommer det en hard og lang prosess hvor man må finne ut hva og hvordan.

 

Men gi ikke opp... klarer man å komunisere og samarbeide så kan man klare det utroligste!

 

Virkelig lykke til! og STÅ PÅ! Er stolt av dere... at dere tar tak i det!

[Anonym bruker]

Fra et innlegg som ligner....

 

 

Sv: er så sliten av mannen og ekteskapet NYTT 22:03 9.09.2008

Det går ann at dere kan få tingene på ett rett spor..... men det krever ærlighet, sammarbeid, tolmodighet, åpenhet og sikkert mye annet også.

 

Har selv jobbet og jobber med forholdet vårt.... har vært sammen i 10 år gift i ni....

For å gjøre en LANG historie veldig kort.... jeg styrte "skuta" fra første stund.... han fant seg til rette som "deks gutt" og fant seg trygg i rollen der... da vi fikk barn tok jeg på meg allt selv... følte jeg måtte strekke over alt for han jobbet jo.... jeg var jo bare hjemme med barn... tok meg av natte våk, stilte på foreldremøter, aktiviserte barna og fulgte i bursdagsbesøker...hus arbeid... you name it. alt untat skiftet dekk på bilen.

 

Jeg mestret alt dette fordi jeg fant min egen rytme å gjøre det i også da jeg begynte i full jobb etterhvert.... noe som førte til at jeg ekskluderte mannen min mer og mer... tilslutt hatet jeg han.... han ante ingen ting for han sto på som den "deksgutten" som han alltid hadde gjort... helt uengasjert i hus,hjem barn ....alt... men han viste ikke bedre.

 

Så begynte tankene om at jeg ville gå fra han..... tenkte masse på dette for meg selv og begynte å forestille meg valget i virkelighet.....

 

På denne tiden var det is front mellom oss...... han begynte så småt å iritere seg over meg men kunne aldri si hvorfor... -vet ikke hva jeg skal si ,var altid svaret hans....

Vi hadde sluttet å krangle for lengesiden... nå gikk det i taushet...

Hadde oss noen utblåsninger avog til....

 

Tok opp med han at noe måtte vi gjøre.... vi snakket åpent om å gå fra hverandre.... Så en dag da jeg var på helsestasjonen med andreman, fant jeg en brosjyre om familieterapi.... (familievernkontor)

Jeg slapp brosyren i fanget til mannen min da jeg kom hjem og sa: se her, tar du iniativet?

 

Han tok iniativet og ringte og fikk avtalt time... sa det hastet og vi fikk komme til 3-4 uker etter.

 

Vi gikk til samtale flere ganger... flest ganger sammen men noen ganger også hver for oss.

 

Her fikk vi stukket hull på byllen og skal love deg det kom mye grums ut....

Vi ble ikke kurert etter alle samtalene der.... men det var i det minste en start....

Viste seg det at mannen min hadde aldri tenkt på at han ikke var tilstede i familielivet... hans frustrasjon var at han ikke fikk sex og nærhet... og det var det eneste han så som problem med forholdet våres... skjønte ikke alt det andr,e for det ordnet jo jeg så greit.

 

Det var godt å ha en utenforstående som bekreftet for meg at det ikke var ok slik vi hadde det sammen men det vanskelige var at jeg faktisk nå måtte ta tak i meg selv og la han slippe til... og det skal jeg love deg var en utfordring.... og faktisk hele hemmeligheten....

 

Vi gjorde radikale endringer i livet vårt etter at vi var blitt enige om at vi ønsket å gi det en sjangs for vi følte vi hadde mer å tape enn å vinne på å gå fra hverandre for vi er jo glad i hverandre og har barn sammen....

 

Så vi flyttet, og valgte å få et barn til. For oss var dette med på å fullbyrde endringene våre til det bedre.....

 

Selve flyttingen har vært fantastisk vellykket og det beste som har hent oss!

Svangerskapet har også gjort underverker..... jeg er blitt flinkere til å fortelle mannen min hva jeg ønsker av han, slik at han skal få en sjangs til å stille opp før jeg slår bena under han og ordner opp selv, for det går jo mye raskere..

 

Så ble jeg skikkelig syk halveis i svangerskapet..... ble helt slått ut og var sengeliggende og likegyldig en hel uke....

 

For første gang sto alt på min mann... han måtte finne frem tøy til ungene kvelden i forveien, pakke sekken, smøre mat, levere og hente.... for ikke å snakke om klesvask.... legging, måltider.... -de eier ikke respekt for meg disse ungene, dette gidder jeg ikke... kom han stormene inn til meg å utbrøt en dag.....

Jeg måtte bite i meg sarkasmen og svarte så rolig jeg kunne - respekt er ikke noe man får, det er noe man gjør seg fortjent til.

 

Han var helt skutt etter denne uken.... klagde over at han hadde det så travelt på jobb.... og i tilleg måtte ordne opp her hjemme også.

Da... når jeg var begynt å komme meg så innså jeg at nå kunne jeg begynne å jobbe aktivt med posessen for å få oss mer samkjørt....

 

Det ble lettere for meg å holde meg i bakgrunnen... han fikk kontakt med barna og det var veldig godt å kunne være der som en støtte spiller og rådgiver... oppmuntre og gi han ros og fåreslå løsninger når han "løp på veggen"

De siste 5 mnd har det skjedd mirakler her hos oss.... vi snakker vennlig tilhverandre, vi har det godt sammen... han hjelper til med husarbeid og begynner å se at det er lettere om vi deler oppgavene og gjør det sammen enn at en skal ha ansvaret alene.

Før måtte jeg altid be han om å gjøre ditt og datt... nå har han begynt å ta iniativ til det som må gjøres selv.

 

Ga han en skjennepreken her en dag at jeg ble så frustrert over at han ikke kunne se seg "over skuldereren" og se hvor langt han har kommet og om han ikke så endringenne sine.... jo da han gjor vell det... Nei sier jeg da, for hadde du sett det så burde du vært ydmyk nok til å se meg inn i øynene å fortelle meg at du ser hvor mye jeg har tatt på meg og hvordan jeg har tatt meg av familielivet vårt.

-Tenk på det, sa jeg..... for det ønsker jeg at du skal være bevist.... bare for en gang og så er vi på lik linje etter det!

 

Ydmykhet er veldig viktig for meg... og jeg jobbermasse med det å huske på å være det selv..... viktig å bekrefte for hverandre at vi ser den andre!

 

Det neste som står på plakaten som skal fikses på er sex og nærhet.... ikke lett å ha ett intimt forhold til noen du har hatet så inderlig.... men har tro på at vi skal klare det når vi ser hvor langt vi er kommet nå.

 

Ikke godt å kjenne at man ikke har det godt med den man har valgt å skulle leve med....

 

Anbefaler dere å ta kontakt med et familievern kontor, det er en gratis tjeneste de skal ha i alle fylker....

Få en tredje part til å observere og hjelpe dere til å sette ord på det vanskelige.....

 

Det umulige er faktisk mulig.... en må bare tro det nok. Lykke til!

 

http://www.kirkensfamilievern.no/level_1/familiev.htm

 

 

 

 

Anonym