Kontakte barnevernet?

[Anonym bruker]

Her har vi prøvd familevernkontoret x antall ganger, uten at det blir noe bedre. Null samarbeid og kommunikasjon (mannen min har altså to barn fra tidligere med ei litt vanskelig dame, kan man si). Hun nekter å snakke med han, det være seg på mail, telefon og sms. Dette begynte hun med den dagen hun fikk vite at han hadde funnet seg ny kjæreste (meg).

 

Det er nå gått snart tre år og all kommunikasjon går gjennom barna. Jeg er kommet for å bli, vi har fått et barn sammen, kjøpt hus, forlovet oss og skal gifte oss til neste sommer. Jeg går godt overens med ungene, og vi koser oss sammen når de er her (normalt samvær).

 

Men vi ser at ungene virkelig lider pga morens oppførsel. Hun finner stadig på nye ting, snakker dritt om faren og meg til ungene (99% løgn). Sender de på samvær i skitne og for små klær for å utnytte oss (vi må kjøpe nytt), noe som er veldig ekkelt for ungene som er store nok til å forstå det spiller moren driver med.

 

Vi tenker nå på å ta kontakt med barnevernet, da vi ikke kommer noen vei med familievernkontoret. Så for en tid tilbake et innslag på Puls på NRK om akkurat dette. Der ble det påpekt at barnevernet kunne være til stor hjelp i slike låste og vanskelige saker, hvor barna lider. Det ble fokusert mye på at barn som opplever slike ting har stor risko for bli vanskelige og utagerende i ungdomstiden, noe som er ødeleggende for skolegang osv.

 

Hva tror dere? Noen som har benyttet seg av barnevernet som rådgivende instans?

[Anonym bruker]

Gamle er barna hans da?

Dere kan jo alltids ta en prat med barnevernet, men tviler sterkt på at de kan gjøre så mye med situasjonen, utenom å kanskje ta en prat med mor.

Min erfaring tilsier iallefall at det skal MEGET alvorlige ting til før barnevernet ønsker å gjøre noe.

[Gjest]

kansje skaffe mora til ungene en psykolog. heller det enn å dra ungene inn i noe mer.. virker som om de har fått nok smeller på vegne av henne..

 

er nok hun som må jobbe med seg selv (utifra det du har skrevet)

 

men for all del. er jo 2 sider av en sak da.. kan jo være at hun ser på dette på en heelt anna måte (tydeligvis) selvom det ikke er riktig i dine øyne.

[Anonym bruker]

Det er klart at hun nok ser på dette på en helt annen måte enn det jeg gjør, og det må hun selvsagt få lov til.

 

Men det finnes ikke en god nok grunn i mine øyne til å la være å kommunisere med sine barns far (bortsett fra trusler, vold o.l). Det er utrolig dårlig gjort ovenfor sine egne barn, som må ta støyten.

 

Noe skjedde iallefall oppi hodet hennes den dagen hun fikk vite at mannen min hadde blitt sammen med meg. Før det hadde de et ok samarbeid, og kunne snakke sammen om barna.

 

Men siden det er tydelig at det er hun som må jobbe med seg selv - hvordan banker man vett inn i hodet på en person som nekter å prate? Hun vil ikke prate med noen andre i familien vår heller.

 

HI

 

[mor_til_2_84]

Problemet du tar opp er som å høre om min oppvekst... Mamma og pappa gikk fra hverandre da jeg var 4 år. Første bildet jeg har av de sammen, i samme rom er 18 år senere da jeg fikk min sønn. Hele oppveksten min måtte jeg være bindeleddet mellom de to, bringe beskjeder, finne ut hvem som skulle betale hva av skoleturer, melk osv. De gikk så dårlig overens at jeg valgte å ha to konfirmasjonsselskaper for å slippe å være sammen med begge foreldrene mine samtidig, det ble rett og slett for sprøtt. Grunnene til deres dårlige kommunikasjon er mange, men i bunn og grunn var det kun jeg som led under det... Jeg slet i ungdomstiden, og på skolen. Jeg har fått et veldig lite balansert forhold til penger. For mine foreldre snakket jo aldri sammen nok til å vite om jeg fikk dobbelt opp til skole ting, turer, kino osv. Jeg hadde med andre ord mye penger veldig ofte. Har blitt vant til at det løser seg jo alltid, noe det ikke alltid gjør når man blir voksen...

Jeg ville fortsatt å prøve å komme i dialog med bio mor. Forklare henne at det kun er for barna hennes sin del, og ikke for dere voksne. Rådfør dere med barnevernet da vel, det kan jo ikke skade ihvertfall?

Jeg skulle ihvertfall ønske mine foreldre klarte å snakke sammen da jeg vokste opp...